Kommentar

Kronikk: Mette-Marits verdivalg

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

AV LOTTELISE FOLGE, JOURNALIST OG CARL-ERIK GRIMSTAD, STATSVITER

Spørsmålet om surrogati er et av tidens mest kompliserte, mest omdiskuterte og minst avklarte politiske spørsmål. Det dreier seg om en salat av medisinske-, etiske- og juridiske betenkeligheter, det dreier seg om vårt forhold til fattige kvinner i utviklingsland, om menneskeverd og moralfilosofi.

Carl-Erik Grimstad, statsviter. FOTO: MATTIS SANDBLAD

Når har landets kronprinsesse tilsynelatende konsekvensløst plantet sine føtter midt opp i denne salaten - med henvisning til et følelsesmessig engasjement.

Selv føler vi trang til å skamme oss på nasjonens vegne.

Andre problemstillinger

Lottelise Folge, journalist. FOTO: NTB SCANPIX

Historien om Mette-Marits reise til India er ikke bare fortellingen om en ung kvinne som vil det beste for sine venner. Vi hverken vil eller kan felle noen moralsk dom over hennes individbaserte verdivalg. Ingen kan ta fra henne en human trang til å hjelpe venner som av forskjellige grunner er kommet i en vanskelig situasjon.

Ingen kan annet enn å berømme hennes omtanke for de barna det her er snakk om.

Det vi kan, er å henvise henne til andre problemstillinger - komplekse dilemmaer som hun burde ofret en dypere tanke før hun hentet frem sitt diplomatpass og satt seg på flyet til India.

Juridisk uavklart

Surrogatvirksomhet er forbudt i Norge. Det er slått fast i bioteknologiloven. Bakgrunnen er blant annet dypt forankret i et moralfilosofisk dogme om at et menneske ikke kan brukes som middel. Det er en rådende politisk oppfatning i Norge at fattige kvinner i andre deler av verden som utsettes for økonomiske incentiver for å la seg befrukte, overskrider det vi betrakter som en verdig menneskelig handling.

Det samme må gjelde den som betaler for det arrangerte svangerskapet eller som medvirker til det, for eksempel gjennom agentvirksomhet.

Den debatten vi i det senere har hatt om medvirkeransvaret dreier seg om i hvilken grad bidragsyteren kan straffes etter norsk lov. I dette spørsmålet strides jurister, men det kan neppe være tvil om at den moralske posisjonen som deles av flertallet i befolkningen, er at medvirkning ikke er akseptabelt.

«Veiledning»

En god ledesnor for dem som ønsker å sette seg nærmere inn i dette er Bioteknologinemndas uttalelse fra mars i fjor.

Nemnda er det viktigste rådgivende organet for regjeringen i slike spørsmål og kaller sin uttalelse for en «normativ veiledning» - åpenbart en moralsk rettesnor uten interesse for landets kommende dronning.

Når det gjelder det juridiske stridsspørsmålet knyttet til medvirkeransvaret har Justisdepartementets lovavdeling uttalt i 2010 at «mange av forbudsbestemmelsene i bioteknologiloven, er av en slik karakter i utforming og verdigrunnlag at det synes rimelig å holde fast ved utgangspunktet om at medvirkning fra norsk territorium til slike handlinger i utlandet rammes av den generelle straffetrusselen (i loven).» På en slik bakgrunn synes det rimelig å hevde at landets kronprinsesse slik sett opererer farlig nær en grense for straffansvar, selv om uttrykket «sivil ulydighet» trolig vil være mer passende.

Lovendring

Like etter at kronprinsessen reiste til India sendte Helse- og omsorgsdepartementet ut et høringsnotat der det blir foreslått å tilpasse loven slik at medvirkning ikke kan straffes. Statusen for denne endringen er diskutabel.

Flere jurister i det akademiske miljøet mener det dreier seg om en reell endring av loven og ikke bare en presisering slik departementet vil ha det til.

I tillegg vet vi at den rødgrønne regjeringen er svært splittet i synet på surrogati og at SP og SV har inntatt en mer prinsipiell og avvisende holdning i spørsmålet enn regjeringens ledelse. Å hevde at spørsmålet er en het politisk potet er derfor et understatement.

OMSTRIDT TUR: Kronprinsesse Mette-Marit har fått både støtte og kritikk etter sin såkalte surrogati-tur til India. Her er kronprinsessen på et besøk i Vennesla barnehage denne uken. FOTO: NTB SCANPIX


Den kongelige rollen i Norge har siden 1905 vært å holde seg unna alle spørsmål som smaker av politisk strid. Det er en vesentlig forutsetning for at institusjonens verdighet og samlende nasjonale funksjon kan bestå. All konstitusjonslitteratur om vår statsform bygger på at kongefamiliens rolle er å utøve et symbolsk, ikke reelt lederskap.

I dette ligger selvsagt kimen til betydelig innflytelse som lett kan forveksles med direkte maktutøvelse.

Derfor må vi kreve tilbakeholdenhet av de kongelige i kontroversielle spørsmål eller i situasjoner der det kan være fristende å gripe inn av personlige årsaker. Kongehusets verdighetsgaranti er upartiskhet. Dette kan ikke forstås som annet enn et verdistandpunkt. Det er et tilfelle av at samfunnsmoral må trumfe privatmoral. Ikke bare familien, men hele institusjonen som Mette-Marit er knyttet til, er bygget på kongehuset som et aggregat av fellesmoralske holdninger. Landets kronprinsesse kan godt mene det dreier seg om et verdivalg å støtte surrogati i India, men da bryter hun med det verdivalg vi alle trodde hun tok da hun giftet seg med landets tronarving.

Langt unna verdighet

Nå er hun på god vei til å rive ned denne tronarvingen fra hans fremtidige posisjon ved å vise til at han så å si har godkjent India-reisen.

Overfor kronprinsen, som har satt Global Dignity som stempel på sitt virke, må det være lov til å minne om at rike nordmenns leie av livmor i fattige land er så langt unna global verdighet som det er mulig å komme.

Det mest fordummende med debatten som er utløst som følge av den omdiskuterte reisen, er likevel det fundamentale fraværet av åpent politisk lederskap i denne saken. Stoltenbergs henvisning til sitt vennskap med Mæland når det gjelder spørsmålet om surrogati, Støres vennskap med kronprinsparet og kongehusets meningsløse avvisning av å stille til debatt om India-reisen, er rett og slett ikke annet enn en korrumpering av vår ytringskultur.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder