Jonas Gahr Støre står i sentrum for nominasjonsstriden i Oslo Ap. Som vestkantgutt, mangemillionær og med utdannelse fra et fransk eliteuniversitet lå ikke Ap ham nærmest. Han tok et verdivalg, sier han. Hvilke verdier, da?

Det er ikke lett å få tak i. En verdi han har valgt bort er den norske fellesskolen, selve dannelsesinstitusjonen i det sosialdemokratiske prosjektet. Støres barn går på privatskole.

Nå har Støres kone Marit Slagsvold engasjert seg som Steinerskolens forsvarer i debatten rundt den. Men hverken Støre eller Slagsvold vil gi intervju om saken og begrunne sitt valg.

Tekstmelding

Da statsministeren reiste debatten om kunnskap i skolen, skrev jeg en kommentar som fikk Støre til å reagere.

Han sendte meg en tekstmelding der han hevdet at Steinerskolen, mens den norske skolen lot ting flyte, aldri hadde gitt opp læreren som autoritet i klasserommet.

En åpenbar nyhetssak, mente jeg, hvis utenriksministeren ville melde seg på i skoledebatten. Spesielt fordi han var kritisk til dagens skole. Men han ville ikke gi noe intervju.

Det var Jonas som hadde sendt tekstmeldingen. Ikke utenriksministeren. Nå kjenner ikke jeg Jonas Gahr Støre privat, så jeg så det annerledes.

Etter en vurdering ble det likevel ikke noen sak. Nå som familien har engasjert seg i debatten, bør Støres holdning bli kjent.

Selvsikker

Er Støres valg av skole for sine barn et verdivalg det også? Har han mistet troen på fellesskapsskolen hans eget parti er så stolt av? Hva vil han som politiker i så fall gjøre for at skolen skal bli bedre?

Selv har Støre fransk eliteutdannelsen fra Institute d'Etudes Politique i Paris. Han er flink og han er selvsikker. Hans skinner ekstra i et norsk politisk miljø der både motstandere og partifeller har mindre utdannelse, mindre selvtillit og mindre erfaring enn ham.

Støre fikk tilbud om politisk jobb hos Willoch, men ble byråkrat hos Gro. Den gangen så han ikke for seg noen politisk karriere. Det valget tok han først for åtte år siden. Det er min påstand at valget av Ap var tilfeldig, og mye styrt ut fra det tette og årelange samarbeidet med Gro.

Støre er ikke bare kunnskapsrik, han behersker også maktspillet. Han er på høyde med de beste i utlandet, der han har gått en god skole i store internasjonale organisasjoner og i intrikate forhandlinger.

Dristig samarbeid

Kampen om OL i Tromsø avslørte Støre som en bakspiller. Det likte han dårlig. Han vil helst fremstilles som en person som handler ut fra kunnskap og et slags objektivt «riktig og galt». Hans veltalenhet gjør at han ofte lykkes.

Støre skyr ikke makt. I Kabul-høringene stanset han effektivt kravet om en uavhengig gransking, ved å si at det ville være å ikke ta det ansvaret han hadde som utenriksminister. En uavhengig gransking hadde selvsagt ikke hindret Støre i å ta ansvar. Men den kunne ha ført til at han og UD ikke kom like godt fra det.

Støre har i sin tid som utenriksminister klart å skape inntrykk av at Norge fører en mer uavhengig utenrikspolitikk enn tidligere. Et dristig trekk var å velge samarbeid med Hamas. Ingen andre europeiske land støttet Støres linje, til tross for at han trolig hadde indikasjoner på at han ville få slik støtte.

Samtidig som han markerer en uavhengig politikk pleier han nøye Norges viktige forbindelse til USA.

Hissig debatt

Å ri to hester er som kjent en krevende idrett. I karikaturstriden lyktes han ikke like godt. I stedet hisset han på seg sentrale personer i norsk samfunnsliv, som mente Støres politikk satte en av våre aller viktigste verdier, ytringsfriheten, til side.

Støres jobb som utenriksminister gjør at det er vanskelig å få tak i hva han står for i innenrikspolitikken. Det er vesentlig, når det også snakkes om at han en gang kan bli Stoltenbergs etterfølger som partileder og statsminister.

Som stabssjef i Stoltenbergs første regjering var effektivisering av offentlig sektor, eller «moderniseringen av Norge» som det ble kalt, hans store prosjekt. Allerede da la han seg ut med venstresiden i Arbeiderpartiet og med store deler av LO.

Jonas Gahr Støre påstår han er sosialdemokrat så god som noen. «Jeg har tatt et verdivalg, jeg, om hvor jeg hører hjemme», uttalte han i et portrettintervju med Dagbladets Magasinet. Bestemmer han seg for å la seg nominere til Stortinget, er det snart på tide at vi får høre hva slags politikk dette verdivalget innebærer.