UENIG: Utenriksminister Jonas Gahr Støre stiller seg ikke bak EU-presidentskapets syn på det israelske bakkeangrepet lørdag kveld. Arkivfoto: Scanpix

Kommentar

Journalisten Støre

Jonas Gahr Støre er en god utenriksminister. Men han er kanskje en enda bedre journalist.

ARTIKKELEN ER OVER 11 ÅR GAMMEL

I går presenterte Støre sin egen bok; «Å gjøre en forskjell». Selv omtaler han boken som «politiske refleksjoner bygget på inntrykk fra jobben som utenriksminister». Refleksjonene er der.

Men mest av alt er dette en god reportasjebok, som gir et unikt innblikk i utøvelsen av norsk utenrikspolitikk. Vi er med Støre på tur ut i verden, i møter med andre lands utenriksministere og statsledere - og med vanlige folk. Gjennom Støres egne referater fra private samtaler, får vi vite hvordan den norske utenriksministeren mener han best kan forsvare norske interesser og samtidig bidra til en bedre verden.

Tydeligere

Det skjer ikke ofte at norske politikere skriver bøker. Det er deilig når det skjer. Det er lett å bli begeistret over en utenriksminister som setter seg ned og sammenfatter det han opplever, som ut fra det formulerer sine tanker om verden, og som gjør alt han kan for å få i gang en bred norsk utenrikspolitisk debatt.

Boken Støre nå har kommet med, er folkeopplysning av godt, gammeldags merke. Særlig det han skriver om nordområdene, bør leses av alle som er opptatt av norsk sikkerhet, norsk økonomi, og Norges forhold til Russland.

Aller best er Støre når han selv intervjuer. Han gjengir to lange intervjuer han har hatt i forbindelse med bokskrivingen: Med Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair, og med Tyrkias Nobelprisvinnende forfatter Orhan Pamuk. Begge to er langt tydeligere i viktige verdispørsmål enn det Støre er i sine egne refleksjoner.

Blair mener det er høyresiden som i møte med radikal islam de siste årene har sett og forstått kampen om verdiene.

- Men høyresiden tyr til gale metoder, nemlig utelukkende de militære. Venstresiden på sin side har fornektet hele problemstillingen. Det eneste effektive våpenet mot terror, er bedre ideer, sier Blair til Støre.

Galskap

Pamuk på sin side tar et oppgjør med det han kaller vestlig snillisme. Den tyrkiske forfatteren mener det er galskap når vesten føyer seg etter dem som ikke likte karikaturtegningene. Han beskylder til og med vestlige politikere for å være ettergivende fordi de ønsker innvandrernes stemmer på valgdagen.

- Innvandrersamfunnene trives kanskje bedre, men integreringen blir svakere, partiene får sine stemmer, men dette betales med menneskerettighetenes status, sier Pamuk til Støre.

Er det fordi Støre selv ikke våger å være så klar, at han lar disse to målbære så klare synspunkter? Eller er det fordi han ønsker at disse synspunktene skal være representert, på tross av at han selv mener dialog er veien å gå, ikke konfrontasjon?

Jeg tror svaret ligger i det siste alternativet. Støres kanskje største svakhet, både som skribent og som politiker, er nettopp at han i for stor grad er opptatt av å glatte over motsetninger, av å bygge bro og å bidra til dialog. Det kan ofte være bra. Men konflikt og reelle motsetninger er også en del av politikken. Det kan være klargjørende å gå inn i konflikter. Konfrontasjon kan bringe verden videre. Å sette ord på det som er vanskelig, kan bidra til vekst og utvikling.

Underlig

Motsetningene innad i regjeringen om norsk EU-medlemskap, lar Støre ligge. Gjennom denne boken hadde han en unik mulighet til, med bakgrunn i egne erfaringer, å fortelle det norske folk, om hvordan det oppleves å stå utenfor når det tas viktige avgjørelser som berører Norge. Han kunne fortalt om hvor alene vi er i nordområdene, om hvor mye sterkere vi kunne stått i en eventuell konflikt med Russland dersom vi var en del av EU.

Det er underlig at han lar hele temaet ligge. Når jeg spør ham, bekrefter han at det har sammenheng med den rødgrønne regjeringen han er en del av.

- Vi har i dag en situasjon der vi fører en utenrikspolitikk som ikke har medlemskap på dagsorden, sier han.

Her viser han seg mer som diplomat enn som politiker. Med Støres stilling i det norske folk, som tidenes kanskje mest populære utenriksminister, er han en av de få - kanskje den eneste - som kunne dratt i gang en annerledes EU-debatt. Den muligheten lot han gå, i hvert fall i denne omgang.

På tross av dette, som jeg mener er en åpenbar mangel, er Støres bok vel verdt å lese. Han skriver godt, han setter ting i sammenheng, og han gjør leseren litt klokere. Jonas Gahr Støre er noe så sjeldent som en intellektuell norsk politiker.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder