Georgia ved veiskillet
Demonstrasjonene i Georgias hovedstad Tbilisi er symptomer på splittelse mellom befolkning og myndigheter i landet sør for Kaukasus-fjellene.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.ANA PASJALISJVILI, seniorrådgiver, Den norske Helsingforskomité
AAGE BORCHRGREVINK, seniorrådgiver, Den norske Helsingforskomité
Etter at Georgias parlament tirsdag vedtok en «utenlandsk agent»-lov som kan begrense ytrings- og organisasjonsfriheten, brøt det ut store, spontane demonstrasjoner i hovedstaden Tbilisi. Politiet slo hardt tilbake og første kveld ble minst 66 personer anholdt. TV-bildene gikk Europa rundt. Dermed var det enda større folkemengder i gaten onsdag kveld.
Torsdag morgen opplyste myndighetene at de trakk lovforslaget. Så vil tiden vise om de holder sitt løfte, for ukens konflikt er symptom på en dypere splittelse.
Det frodige landet på sørsiden av Kaukasus-fjellene fremsto som en soleklar kandidat til EU-medlemskap etter roserevolusjonen for 20 år siden. Denne uken brukte altså myndighetene tåregass og vannkanoner for å spre demonstranter som ropte Fuck Russia, samtidig som deler av Georgia er under russisk kontroll.
Hva har skjedd? To saker illustrerer avstanden mellom myndigheter og befolkning: Krigen i Ukraina og forholdet til EU.
Etter årevis på den geopolitiske landevei i retning Brussel, frykter mange georgiere at regjeringen forsøker å styre landet over Kaukasus-fjellene mot Russland i stedet. Georgia og Ukraina er to vidt forskjellige land, men demonstrasjonene i Tbilisi denne uken kunne minne om situasjonen før det eksploderte på Maidan i Kyiv i 2014.
President Viktor Janukovytsj hevdet at Ukraina styrte mot Europa, men demonstrantene mente at forgikk det foregikk dobbeltspill der Vladimir Putin dro i trådene.
Visse likheter er det: Samtidig som regjeringspartiet «Georgias Drøm» hevder at de ønsker tettere bånd med Europa, introduserte de et lovforslag som nærmest var kopiert fra russiske lovsamlinger.
Hensikten med «utenlandsk agent-loven» virket å være en gradvis struping av media og sivilsamfunnet etter Putin-modell. Loven ville åpnet for kontrolltiltak mot uavhengige medier og organisasjoner som mottar finansiering fra utenlandske kilder
VG MENER: Regjeringen i Georgia har lyttet til folket
Da lovforslaget kom seg gjennom første runde i parlamentet tirsdag, la ikke EUs utenrikssjef Josep Borrell fingrene imellom: «Denne loven er uforenelig med EUs verdier og standarder. Den motstrider Georgias uttalte mål om medlemskap i EU, et mål som støttes av et overveldende flertall av georgiske borgere. Om loven vedtas, kan det få alvorlige konsekvenser for forholdet mellom Georgia og EU.»
Demonstrantene i Tbilisi viftet med blå Europa-flagg, og meningsmålingene tyder på et klart flertall (ca. 85 prosent) som ønsker nærmere forbindelser til EU.
Selv om protestene ble utløst av «utenlandsk agent-loven», stikker konflikten langt dypere. Det er en reaksjon på korrupsjon, rikmannsstyre og russisk innflytelse. Våren 2022 søkte Ukraina, Moldova og Georgia om kandidatstatus for EU-medlemskap.
Mens Ukraina og Moldova ble godkjent som EU-kandidater, ble Georgias søknad stilt i bero – til tross for at det var nettopp her bevegelsen mot europeisk integrasjon begynte.
EU påpekte at nødvendige demokratiske reformer ikke var gjennomført, og Tbilisi fikk en liste over steg som måtte tas før Georgia kunne godkjennes om kandidat. Dette satte myndighetene fra partiet «Georgias Drøm» i en skvis og ledet frem til ukens demonstrasjoner.
Etter at Georgia ble selvstendig igjen i 1991, har landet fulgt en særegen politisk syklus der det har vært et dramatisk maktskifte eller revolusjon omtrent hvert niende år: 1995, 2004 og igjen i 2012-13, da en opposisjonskoalisjon ledet av Georgias Drøm vant flertall i et dramatisk parlamentsvalg.
Den daværende presidenten, Mikheil Saakasjvili, var vestligorientert, men autoritær, og flyktet til Ukraina for å unngå å bli stilt for retten. Dessverre var ikke Georgia ferdig med sterke menn.
Bak Georgias Drøm sto landets rikeste mann, Bidzina Ivanisjvili. Han hadde blitt milliardær i Russland før han flyttet hjem. Mange georgiere mistenker at han fremdeles har bånd til Moskva, i tillegg til eiendom. I alle fall har Ivanisjvili forsøkt å myke opp forholdet til naboen i nord.
Selv etter Putins storangrep på Ukraina i fjor, som den georgiske befolkningen er steilt imot, har myndighetene unnlatt å ta stilling. Georgia sluttet seg ikke til sanksjonene mot Russland, og mye tyder i stedet på at Georgia er en sentral kanal for omgåelse av sanksjonene.
I de første årene gjennomførte Georgias Drøm flere tiltak som styrket demokratiet, men i senere år har myndighetene gått motsatt vei. I sin uttalelse fra juni i fjor, ba EU myndighetene om å gjøre slutt på polariseringen som har preget politikken de siste årene.
EU ba også om reformer i valgsystemet og rettsvesenet, for å sikre domstolenes uavhengighet, rettferdige valg, frie medier og organisasjonsliv. Et annet krav var at oligarkenes (les Ivanisjvilis) innflytelse i politikken måtte reduseres.
Selv om Ivanisjvili offisielt har trukket seg fra politikken, er hans innflytelse stor. Ulempen med EUs krav, sett fra Ivanisjvilis side, er at han vil miste innflytelse. Selv om myndighetene i prinsippet ikke er mot EU-medlemskap, er de derfor lite villige til å gjennomføre de demokratiske reformene som skal til for å bli medlemskandidat.
I stedet har myndighetene økt sitt fokus på påståtte indre og ytre fiender, samt på umoralen som kommer vestfra og undergraver familien, kirken og staten. Det minner om russisk propaganda basert på trusler og frykt. Hvor effektivt det er, gjenstår å se. Antakelig er ikke konflikten over, selv om myndighetene tilsynelatende ga etter denne gangen.
Russland står klar til å benytte seg av situasjonen, og har sagt seg villig til å gjenopprette både flyruter og diplomatiske forbindelser med Georgia. Dette er Brussel imot. EU har også advart Georgia mot å undergrave sanksjonene, og truet med å innføre sekundærsanksjoner mot Georgia.
Etter Russlands fullskalainvasjon har flere land i Russlands nabolag forsøkt seg på en diplomatisk balansegang. Nå kan det se ut som om Georgias myndigheter er i ferd med å miste fotfestet.
Krigen endrer dynamikken i hele regionen. Som ellers i Europa, støtter befolkningen i overveiende grad Ukraina, ikke minst fordi Russland i praksis okkuperer om lag tyve prosent av Georgia (Abkhazia og Sør-Ossetia).
Når regjeringens politikk er ikke å irritere Russland, måtte det skjære seg. Konflikten kan tvinge Ivanisjvili til å vise kortene og ta stilling for eller mot Putin. Det er det myndighetene prøver å unngå ved å trekke lovforslaget.
Fra utsiden kan det se ut som en tvekamp mellom EUs myke makt og økonomiske muskler mot Russlands propaganda og militære trussel. Men fra georgisk perspektiv handler dette kanskje mest om indre faktorer. Ivanisjvili er en slu maktpolitiker, som sjelden går raskt frem, men strammer grepet gradvis.
Spørsmålet er om den fragmenterte opposisjonen klarer å etablere den sterke og brede koalisjonen som skal til for å felle oligarken.
Det skjedde i Ukraina i 2014, og hvis det er en lovmessighet i at maktskifter skal foregå i Georgia omtrent hvert niende år, sitter Georgias Drøm allerede på overtid.
