SKJERMTROLL: – Skjermene! Ipadene! Vi fjerner oss fra hverandre ved å la oss forhekse av algoritmene, sportsoppdateringene, statusoppdateringene, e-postene, slanketipsene, kjendis-beefene, tweetene, retweetene, likesene, hvor naboen på Instagram sier at hun ferierer «med de beste folka», ja, de skjermene. Overalt der folk møtes, stirres det ned i skjermen, skriver Kjetil Østli.

Du kan kalle meg landsbyidioten

Om hvorfor jeg snakker med fremmede, og hvorfor flere bør lete frem sin indre bygdeoriginal.

Publisert:
iconDette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

KJETIL ØSTLI, forfatter og skribent i Harvest

Hvorfor snakke med folk en ikke kjenner?

Jeg vet ikke hvor det begynte. Som barn på bygda gikk jeg ikke rundt og snakket med alt og alle.

Som ungdom gjorde jeg hvert fall ikke det, men kanskje kimen ble sådd som ung voksen på universitetet og på jobben. Hvor blir man ellers kjent med en som ble uteligger, pastor, økobonde, aksjespekulant, diplomat, en som har sittet i fengsel, ja, og med sosialister med designmøbler og konservative i tweed.

Men vennekretsens mangfold er ikke viktig her. Tallrike er vi med en sprikende bukett bekjente, og det kan skyldes bygdeoppvekstens manglende tilgang til mennesker som ligner en selv, det kan skyldes studentkullets sammensetning og hvilke rastløse sjeler ens første arbeidsplass lokket til seg.

Vennekretsen har kausale forbindelser til universets tilfeldigheter.

Men bare så enkelt er det ikke. Pussige bekjentskaper skyldes også gleden ved å kjenne noen i hver sin ende av personlighetsskalaen, og rikdommen det gir å få farger og nyanser på et bilde du før tegnet i svarte og hvite streker.

Dette sies som kontekst for det jeg vil prate om:

Hvordan jeg ble en landsbyidiot, mer og mer en landsbyidiot?

En sånn som står på torget og prater med duene i det ene øyeblikket, med futen i det neste, fogden eller hønsetjuven etter det.

Det har nemlig slått meg det siste halvåret: Han kan jeg minne om.
Eller, familien min har gitt meg påminnelsen: Du ligner på en landsbyidiot. Byoriginal kalles jeg også. Jeg ser den, og jeg tar den.

Rett skal være rett: Går vi tur med hunden, får jeg vite av det underlige barnet på Sagene at vannkrisen kan løses om vi slutter å la vannkrana fosse i sluket mens vi venter på at vannet blir kaldt nok, vi skal heller fylle flaskene og sette dem i kjøleskapet, og har vi kjøpt Jod-tabletter? Ikke det? Det hadde han og hans mor, apoteket ligger den veien, forklarer gutten.

Selger jeg en stol på finn.no, har jeg etter handelen fått et vakkert frieri fra stolkjøperen som håpet jeg var homo, hvorpå jeg takket for den varmende komplimenten, men dessverre, hvorpå han igjen akket seg over at han enda en gang hadde fått crush på en HETERO. Som han skrev: «Jeg har en elendig homoradar, men enda svakere heteroradar!»

Tar vi drosje, får jeg vite hvor i Somalia sjåføren kommer fra, om kona har diabetes 2, om han heier på City og har en sjakkspillende sønn. Hvorfor vil jeg vite alt dette? Jeg vil ikke vite dette. Jeg skal ingen steder med dette. Informasjonen gir ikke penger. Den gir oppgitte blikk fra barna: «Å nei, nå har pappa begynt igjen. Pappa! Ikke prat med enda en!»

Jeg må se meg selv i speilet: Jeg, en landsbyidiot?

La oss først titte på begrepet. Det kan bety en som er kjent i lokalsamfunnet for sin dumskap, ja, rene, skjære idioti. Begrepet kan også innebære galninger og oppførsel utenfor normalen.

Varianter av skikkelsen kjenner alle fra bygda, og levde du ditt korte liv i den greske antikken eller i Romerriket, kunne du raskt pekt ut «landsbyidioten».

Landsbyidioten var nok ofte en integrert del av omgivelsene, men det er også nærliggende å tenke at han/hun var dum, eller verre: til latter for offentligheten.

Er det dit jeg er på vei? Til latter for min small talk med fremmede? Jeg nekter!

Derfor må vi innom forordet George Bernard Shaw skrev til stykket «Major Barbara» (1907). Dramatikeren diskuterer bruken av dumskap eller psykisk uhelse som kilde til humor og latter. «Jeg selv», innrømmer dramatikeren, «har selv funnet landsbyidioten uimotståelig morsom».

I teaterhistorien er det lang tradisjon for å bruke ham som verktøy for komikk. Men for Shaw er ikke dumskapen her det spennende, men «galskapen».

Se, bemerker Shaw, hvordan Shakespeare forandrer Hamlet-karakteren fra et tullete scenisk innslag til en litterær figur som den britiske mesteren behandler med sympati og respekt, «of the fact that lunacy may be inspiration in disguise, since a man who has more brains than his fellows necessarily appears as mad to them as one who has less».

Haha. Den liker jeg. Ikke gal, altså, men genial.

Men dette svarer jeg ikke barna.

Jeg er journalist, begrunner jeg, mitt DNA er «journalistens», jeg må spørre, vite, må finne historien bak. Trolig snakker jeg sant, men ikke helt sant.
Det er noe mer bak «pratingen» enn «jeg er journalist, altså derfor».

Vanen økte nemlig i styrke mot slutten av pandemien. Hjemmekontor, isolasjon, dager uten fysisk kontakt, eller var det måneder?

Det jeg er sikker på, er at denne tiden preget meg mer enn antatt. Først, fordi jeg så folk jeg er glad i, forfalle i isolasjon. Dernest, fordi jeg så hvordan engstelige venner med moralen på sin side styrket frykten og ga støtte til flere tiltak og forlenget isolering både for barna og de eldste, stengte barnehager, korps, idretter, sykehjem og skoler.

Fra først nærmest å ha bejublet isolatet, begynte jeg å tappes av det, og av hastige møter med mennesker gjemt bak masker. I frustrasjonen vokste valget frem: Bli mer mismodig – eller finne en utvei.

Det var nemlig da smalltalken virkelig begynte. På hundeturer, på vei til skolen og i butikken sendte jeg replikker i retning fremmede. Sjelden er samtalen lang, de avsluttes ikke med «vi bør ta en kaffe en dag». Det er mer replikkvekslinger og vennlige frekkheter i håp om litt verbal tennis eller glimt av noe mellommenneskelig. Men hurtigheten til tross, de bærer vel et håp om å åpne opp for noe.

Lenge var det motsatt. I en tilsynelatende uendelig og søvnløs småbarnsfase, med jobb i åpent kontorlandskap, gikk jeg omveier forbi folk, med hodetelefoner klar for mer musikk, enda en podkast. Snart blir jeg han folk går omveier rundt. Jeg vil ikke tenke på hvordan jeg blir som syttiåring, om jeg lever så lenge. Den tid den sorg. Eller glede.

Hvorfor bli en landsbyidiot, hva ligger under?

Hvis noe er galt i vår tid, er skjermene en kjær forklaring å gripe til, som flaska for den evig tørste. Skjermene! Ipadene! Vi fjerner oss fra hverandre ved å la oss forhekse av algoritmene, sportsoppdateringene, statusoppdateringene, e-postene, slanketipsene, kjendis-beefene, tweetene, retweetene, likesene, hvor naboen på Instagram sier at hun ferierer «med de beste folka», ja, de skjermene. Overalt der folk møtes, stirres det ned i skjermen. Observasjonen har noe for seg, men hva?

Det er jo rett og slett beleilig å styre unna kontakt ansikt til ansikt. Det er deilig, beroligende, risikofritt å høre en podkast fremfor å prate med en man (kanskje) misliker.

Her kommer forfatter Michael Easter inn. I boka «The Comfort Crisis» mener han at samfunnet og teknologien legger ekstremt godt til rette for å velge det enkle og beleilige.

Vil vi unngå kontakt med andre? Lett. Vil vi unngå kontakt med egne tanker? Lett, bare sett på høretelefonene og lytt til noe. Kjeder vi oss? Lett, bare logg på Netflix.

Vi lokkes til å ta bekvemme valg, tilsynelatende vekk fra kjedsomhet og ensomhet, men, sier han, evolusjonen har utstyrt oss med de følelsene for at vi skal bli sterkere av å takle dem.

«Stå oftere i det vanskelige», argumenterer Easter, det gjør oss robuste og gir oss noe. Det som er beleilig for oss, er ikke alltid bra for oss på lang sikt, skriver han.

Men beleilighet vinner alltid. Det skriver legen Andreas Nydal. Samtiden tilbyr oss, skriver han, en strøm av muligheter til å unngå fysisk kontakt og potensielt vanskelige situasjoner, støttet av digital beleilighets-teknologi som erstatter menneskelig kontakt med digitale kontaktskjema, chatbot med bank og NAV, ansiktsløs saksbehandling, appkommunikasjon, sosiale medier og Messenger.

Så beleilig, så deilig!

Men fysiske møter har mye mer potensial for gevinst. Moderne, digitale mennesker desinfiserer relasjonene mellom seg – de som tidligere var skitne, rotete og uforutsigbare, men også fulle av liv, mestring og forsoning.

Kom, så går vi ut, skriver Nydal, vi må ut og møte mennesker, tåle ubehag, øve oss på øyekontakt, på å høre og gi kritikk.

Resonnementet har noe for seg. Teknologiens fremskritt kan avlære oss sosiale ferdigheter. Men er dette alt? Folk fremstår sjelden vanskelige å snakke med eller til. Får man kontakt, virker de fleste klare for en verbal improvisasjon.

Så, hvorfor blir man en landsbyidiot? Jeg går nemlig med åpne øyne inn i dette. Noe av forklaringen, tror jeg, er vår iver etter å klistre merkelapper på meningsmotstandere, som med sosiale medier fortoner seg flerdoblet.

«Ultrakonservativ idiot». «Konspi-gærning». «Latterlig». «Hatefull». Han er sånn og hun er heeelt sånn! Men hvordan sånn?

Ja, noen er klart mer «sånn» enn andre, noen er tjukke i huet, kjipe, fæle, triste.

Samtidig vet vi at merkelapper skygger for mer enn de opplyser.

Så hvis jeg kan få leke deilig, tror jeg at landsbyidioten leter etter nyansene.

De store sannhetene gikk jo i oppløsning, ikke sant, med kampen mot kirken og religionen, foreldregenerasjonens stivbenthet, patriarkatet, bygda, borgerskapet, og med hippiene ble det tjall og løs snipp.

Med raddisene ble det kamp mot imperialisme og Amerika, og med knasende berlinmurer og smuldrende sovjetunioner snakket smartinger også om ideologienes død.

Ut av ruinene steg et nytt menneske opp, et frigjort menneske – fritt til å finne seg selv. Vårt unike selv. Vår frihet til å velge, finne vår egen sti, lykke og så videre. Eller, for å si det syrlig: Som frie og opplyste kunne vi reise oss – som konsumenter, unnskyld, individer – i en verden tilgjengeliggjort gjennom internett og lavprisfly.

I euforien kom Amazon, Apple, Microsoft og Facebook og forente oss i den digitale skyen. Plutselig var ferieflørten fra Korfu ‘04 på Messenger og onkel Sinna på «Du har en ny venneforespørsel».

Alt fremsto så nært, bare et tastetrykk eller en flytur unna. Med globaliseringen kunne verdens nyanser tre frem for oss. Men hvor ble de av?

Nyansene! Nyansene! Det er jo dem vi søker når vi møter ekte folk.

Hvis George Bernard Shaw har rett i at idiotens galskap kan være et geni i forkledning, er Thomas Seltzer en nydelig landsbyidiot der han går rundt i USA og prater med fremmede og får frem forklaringer og sammenhenger fra folk andre ikke har villet lytte til.

I Seltzers NRK-serie «UXA» besøker han en polarisert nasjon hengitt til konspirasjonsteorier og sviktende tillit til de styrende. Hjertet i den tragiske utviklingen er kanskje følelsen av maktesløshet. Det spiller liksom ingen rolle lenger. De store selskapene bestemmer. Pengene bestemmer. Lobbyistene trikser.

I USA faller de maktesløse i konspiratoriske snublesteiner, detter i økonomiske grøftekanter og faller i legemiddelselskapenes svarte oksykodon-høl, og de ramler på Whatsapp og Facebook.

Mens jeg? Middelklasse-jeg i et land med strømstøtte og pandemipenger til næringslivet? Også i Norge føler vi oss slitne og misfornøyde, også her kjeder vi oss, også i Norge kan vi logge oss på! Ny Netflix-serie, ny HBO-serie, ny Tolkien-serie, ny podkast om krim, sport, mystiske hendelser og fabelaktige dikt, dette og hint, vel og bra, og vi kan snakke med Chatboten om pensjon, matoppskrifter og forbrukslån, kan (må) logge på helsenorge-appen for å hjelpe de gamle å søke TT-kort, og jeg tror bare akkurat nå at jeg bare ikke vil ha alt dette, hvert fall litt mindre av det.

Landsbyidioten i meg dras i denne korte stunden av historien mot folk, mot øyekontakt og et potensielt treminutters korttreff på 34-bussens ferd gjennom byens klasseskiller, et steg unna det forfatter Noreena Hertz kalte «ensomhetens århundre».

Hvis Seltzer har rett i at maktesløshet driver USAs fall, er Hertz på sporet av noe når hun setter maktesløshet som en del av ligningen for ensomhet.
Ta en tablett! Trykk LIKER. Se enda en serie! Vær effektiv, putt lyd på øret når du går tur i skogen. Ja! Ja!

Men også ekte mennesker kan være en kur, det var det jeg eimet da jeg begynte å snakke med hundeeiere, først om deres hunder, etter hvert også om noe annet, klokka syv om morgenen eller tolv på natta.

Med ekte folk kommer nyansene, som i Seltzers fortvilte persongalleri, selv sjablonger der utgjør nyanser, fordi han møter dem i deres raseri og fortvilelse.

Seltzer er nesten på gråten av hva han får høre, samtidig forstår han noe av det som gjør ham så fortørnet, slik blir han (vi) skarpere og mindre maktesløse av intervjuobjektenes femti nyanser av tristesse-grått.

Nyansene er Veien, Sannheten og Livet. Eller var det nysgjerrigheten?

Et svar, tror jeg, ligger i poesien. Disse små snuttene, glemt eller gjemt, ligger der, overalt, om man vil grave. En liten skatt. En liten overraskelse. Et lite slag over snuten. Et rapp over fingrene. En liten følelse av aha. En jakt på det man ikke visste at var det eventyrlige.

Ja, det er kanskje håpet, litt mer poesi mellom oss.

Og husk – om man vil være landsbyidiot tryner man jevnlig.

Jo mer øvet man blir, desto sjeldnere dummer man seg ut. Men så klart tryner man. Når den tilsynelatende velstående og pene dama foran meg på butikken legger en gigantisk pakke med doruller (vi snakker mengder med dasspapir!) på rullebåndet, sier jeg dumt:

– Så dere trenger såpass hjemme hos dere? (Med trykk på såpass.)
– Hva sa du nå, spør hun. (Ingen antydning til smil, et hardt uttrykk.)

Hva pokker driver jeg med, liksom, snakke til fremmede om dopapir.

Null svar. Fullstendig forståelig. Sånn må det være.

Sånn er jo også folk, både hun og jeg, og ingen dauet av det.

– –

Dette er en noe forkortet versjon av en tekst først publisert i nettmagasinet Harvest. Gjengis her med forfatterens tillatelse.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no