MINNESMERKE: I 1936 forsøkte Oswald Mosley og hans British Union of Fascist å marsjere gjennom jødiske arbeiderstrøk i London. Der ble de møtt av 250 000 motdemonstranter. Her er et veggmaleri og minnesmerke for det som blir kalt «The Battle of Cable Street». Foto: Nicholas Bailey/REX / REX

Debatt

Det vi bør lære av historien om Cable Street er at hat krever motstand

Mange føler ubehag når frykt- og hatsprederne inntar våre gater og torg. Det er da vi og vårt samfunn blir satt på prøve. Hva gjør vi når vi kjenner på ubehaget? Snur vi oss vekk, eller tar vi til motmæle? Det er mange måter å snu seg vekk på.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Ervin Kohn Foto: Stian Lysberg Solum

ERVIN KOHN, nestleder Antirasistisk Senter

Før frykt- og hatsprederne går i gang kan vi argumentere med at de er så få, så ubetydelige, at det er faktisk best å overse dem. Etterpå kan vi argumentere mot bråket eller volden, istedenfor frykt- og hatspredernes budskap.

På NRKs «Debatten» den 3. september benyttet Siv Jensen (Frp) anledningen til å fortelle Sofia Rana (Rødt) at hun var grunnleggende uenig i alt Rana sto for. Det er nok riktig, men synd tenkte jeg. Slik burde det ikke være.

Antirasistisk Senter laget en podcast med hvert av partiene før siste kommunevalg. Vi sjekket også alle partienes programmer for å se hvem som skrev noe eksplisitt om antirasistisk arbeid. Kun to partier dessverre; SV og Rødt.

les også

Yousef Hadaoui: Historien om oss

Det er ingen grunn til at øvrige partier skal tillate «venstresiden» å monopolisere antirasistisk arbeid. Det er et viktig arbeid for hele samfunnet, alle politiske partier. Vi må imidlertid erkjenne at Sofia Rana følger i en lang tradisjon på venstresiden, kommunister og fagforeninger, for å stå opp mot frykt- og hatspredere.

I Østlondon er det en gate ved navn Cable Street. Den står oppført på listen over «Top 10 Landmarks in England's history of Power, Protest and Progress». Jeg skal fortelle hvorfor.

Jeg leste nylig en noen år gammel BBC-artikkel om Bernard Kops. Bernard var 10 år gammel i 1936. Han hadde lært av sin mor at det fantes to typer mennesker i verden; jøder og dem som hatet jøder. Det var ikke uvanlig at jøder var paranoide på den tiden, sa han. 4. oktober skjønte Bernard at det moren hadde lært ham ikke var sant.

Sir Oswald Mosley stiftet British Union of Fascists (BUF) i 1932 (oppløst i 1940). Han planla en marsj gjennom Cable Street, et jødisk område på østkanten i London 4. oktober 1936, for å feire BUFs 4-års dag.  5000 svartskjorter, som de uniformerte BUF-aktivistene ble kalt, passet på av 10 000 politifolk, ble møtt av 250 000 motdemonstranter under parolen «They shall not pass».

les også

Hvordan vinner vi kampen mot rasisme?

Det hele endte med at politisjefen i London fikk overtalt Mosley til å avbryte marsjen. Hvem var de 250 000? Det var hovedsakelig irske havnearbeidere, kommunister og fagforeninger. Mosleys hovedfiende var «Jøden» og jødene. Det var derfor ingen tvil om hvorfor han ville marsjere gjennom Cable Street. Dette var første gang jødene i London opplevde massiv støtte fra samfunnet rundt dem. Det var slik unge Bernard Kops lærte at moren tok feil.

The Battle of Cable Street er i dag en stolthet for hele det engelske samfunn. Det var da vi sto opp mot fascistene, frykt- og hat-sprederne, og for en utsatt minoritet. Men hvem var «vi» som gjorde det? Det var ikke borgerskapet og de toneangivende avisene som sørget for at «vi» falt ned på riktig side av historien. Det var de irske havnearbeiderne, kommunistene og fagforeningene.

Det vi bør lære av historien om Cable Street er at hat krever motstand. I noen sammenhenger kan det være en god strategi å ignorere, men ikke alltid. Ganske sjelden faktisk. Jeg har mer tro på professor Deborah Lipstads råd; våg å være den upopulære gjesten ved middagsbordet. Ha sivilt mot til å stå opp mot fryktskapere, de fordomsfulle og haterne.

les også

La oss stå sammen og la hatet stå alene

Vi har hatt tre terrorhandlindlinger i Norge på 2000-tallet. Det er fort gjort å glemme angrepet på synagogen i Oslo i 2006 fordi ingen tilfeldigvis ble drept eller fordi gjerningspersonen(e) ikke ble dømt for terror, men skadeverk på bygning. Men det var bare flaks. Synagogen ble beskutt med 13 skudd med grovt kaliber; 7,62 mm!

I tillegg til Bhatti har vi Breivik og Manshaus. Hatet oppstår ikke i et vakuum, og det kommer ikke som lyn fra klar himmel. Det som legitimerer og legger grunnlaget for volden er en kjede som starter med de som skaper frykt, de som forteller deg hva du har å være redd for.

Fryktskaperne forer fordommene, og fordommene forer hatet. Når hatet først har festet seg er veien til vold ganske kort - for enkelte. Noen føler at de må ta ansvar for «å gjøre noe».  Derfor er det viktig at vår diskurs etter hendelser som SIANs markeringer i minoritetstette områder i Oslo, eller på offentlige plasser i Kristiansand, Bergen og Oslo, dreier seg om ytringene deres mer enn motdemonstrantenes oppførsel.

Den ensidige oppmerksomheten som tilløpene til vold blir tildelt er urovekkende. Det er som å slå inn åpne dører. Vold er ulovlig. Vold er forbudt. Ingen er for vold. Det er kun politiet som har rett til å bruke vold, etter svært strenge regler. Derfor bør våre journalister ikke la våre politiske ledere slippe unna med bare å fordømme volden. Alle fordømmer volden. Det er også en overfokusering på spørsmål om ytringsfrihetens grenser. Selv om det er interessant å diskutere, er det merkverdig liten fokus på ytringene.

les også

Vebjørn Selbekk: – Si unnskyld til teaterfolkene, Erna

Ytringsfrihet er et sammensatt ord; ytring og frihet. Det bør være mer interesse for ytringene og ikke bare friheten. Spørsmålet vi bør stille er ikke hvorvidt brenning eller ødeleggelse av Koranen er lov eller ikke, men hvordan vi som samfunn kan forhindre bokbrenning som uttrykk for litteraturkritikk? Uten straffeloven. Bokbrenning er usivilisert. Det er også farlig. Vi vet av historien hva det kan lede til.

Selv om det begynner med bokbrenning, så slutter det gjerne ikke der. Etter bokbålene i 1938 brente man ned 1400 synagoger. Over 7 000 «jødiske» forretninger ble ramponert, mange ble drept og tusenvis av jødiske tyskere ble internert.

Dette skjedde i kulturnasjonen, det siviliserte, Tyskland. Dette skjedde i fredstid. Vi snakker verken om krigen eller Holocaust.

Når noen i beste sendetid på NRK forfekter slike holdninger, om å internere eller deportere landsmenn, bør noen historiske varselklokker ringe kraftig. Slike holdninger bør fordømmes kraftig av våre ledere, såvel faglige som politiske.

Ingen skal tørre snakke slik om grupper av landsmenn. Hvorvidt det er legalt eller ikke er underordnet. Det bør bli illegitimt. Og legitimitet er det «folket» som gir. Slike uttalelser bør møtes av høylydt fordømmelse og forakt av både våre ledere og folk flest.

Flere artikler

  1. Vi kan ikke bekjempe islamfrykt med vold

  2. Et truet arbeidsliv

  3. Er det «Groundhog Day» allerede?

  4. Vern mot uønsket gjeld

  5. Nå må Arbeiderpartiet gjenskapes

Fra andre aviser

  1. – Jeg savner også tiden da Sian sto på en bruskasse og ingen brydde seg

    Bergens Tidende
  2. – Jeg savner også tiden da Sian sto på en bruskasse og ingen brydde seg

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no