Kommentar

Et uanstendig forslag

GARDERMOEN (VG) Det er ille å betale for å leie en livmor. Men det er enda verre å be en annen kvinne om å låne ut livmoren sin - av ren godhet.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Høyres landsmøte sier sannsynligvis ja til eggdonasjon denne helgen. Striden kommer til å stå om å tillate såkalt altruistisk surrogati. Det betyr at en kvinne bærer frem et barn for en annen som en gave, ikke som en betalt tjeneste.

Det høres så fint ut. En søster eller venninne sier ja til å bære frem et barn for en som ikke selv kan gjøre det. Enten fordi det er en kvinne som av medisinske årsaker ikke kan bære frem et barn, eller fordi det er en mann som ønsker seg barn, og som av ulike årsaker ikke har en kvinne å få barn med.

Raushet og kjærlighet

I en slik sammenheng er det ikke penger involvert. Ingen indiske kvinner som risikerer liv og helse for rike mennesker fra vesten. Ikke noe kjøp og salg av kvinnekroppen. Kun raushet og kjærlighet mellom mennesker som vil hverandre vel.

Høyre skal denne helgen avgjøre vanskelige spørsmål om barn og deres rettigheter. Her er partileder Erna Solberg med sine to nestledere Jan Tore Sanner og Bent Høie, og parlamentarisk leder Trond Helleland Foto: TORE KRISTIANSEN

Men hva skjer med hun som bærer barnet i ni måneder? Hun som har kjent det spire og gro i magen, sparke og røre på seg? Som etter fødselen kjenner melkespreng og ømme kroppsdeler, og som full av hormoner skal gi fra seg den nyfødte til en søster eller en venn?

Kanskje går det helt fint. Men det er det ingen som vet. Vi er i uprøvd terreng. Det eneste vi vet, er at mennesker er forskjellige. Og at det er umulig å vite på forhånd hvilke følelser som kan oppstå underveis - og etterpå.

Trøst - eller evig skurr?

Kvinnen som bærer frem barnet, kan tenke at det ikke er hennes barn. Det er med en annen kvinnes egg. Hadde det vært hennes eget egg, hadde det ikke vært surrogati. Da hadde det vært et vanlig svangerskap, og hun hadde gitt bort sitt eget barn. Så kanskje gir det henne trøst når hun leverer fra seg barnet, vissheten om at egget tilhørte en annen. Og ro når hun senere ser på søsterens eller vennens barn og tenker at «jeg satte deg til verden».

Eller kanskje ikke. Kanskje blir det et evig skurr som ligger der, en følelse av at det tross alt er hennes barn som lever i en annen familie. Blir det konflikter og splittelse, så har hun ingen rettigheter. Vil familien flytte til en annen kant av verden, eller ta valg som hun er helt uenig i for barnet hun en gang bar frem, har hun ikke noe å si.

les også

Mor er først og fremst mor

Da er det følelsesmessig enklere for alle parter med kommersiell surrogati. Det er ingen bindinger, ingen forventninger om fortsatt kontakt, juleselskaper og bursdagsfeiringer. Saken er gjort opp når pengene er betalt.

Men det er kynisk overfor fattige kvinner som stiller kroppen sin til disposisjon. De risikerer mye. Det er hensynet til disse kvinnene som gjør at mange, også i Høyre, sier nei til kommersiell surrogati, og i stedet går inn for såkalt altruistisk surrogati.

To mødre

Andre i Høyre sier nei til surrogati, uansett form, men ja til eggdonasjon. Det er også et underlig standpunkt. I prinsippet er det ikke forskjell på surrogati og eggdonasjon. Kjernen i begge tilfeller er den samme: Oppdelingen av selve morskapet mellom genetisk mor (hun som gir egget) og biologisk mor (hun som bærer frem barnet).

Ved eggdonasjon er det hun som skal beholde barnet, som selv bærer det frem med en annen kvinnes egg. Ved surrogati er det omvendt, da er det hun som skal beholde barnet, som gir sitt egg til en annen kvinne som bærer barnet. Det er selve splittelsen mellom egg og livmor som er noe radikalt nytt.

les også

VGs leder: Etikk og teknikk

Sett fra barnets perspektiv, vel å merke. Barnet vokser opp uten å kunne peke på hvem som er morsopphavet. For det er to mødre, hun med egget og hun med livmoren. Det har aldri før i historien vært tvil: Hun som føder barnet, er barnets mor. På samme måte som at han som gir sæden, er barnets far. Barnet kan godt vokse opp med andre omsorgspersoner, og kanskje til og med tro at det er disse som også er de kjødelige foreldrene.

Men fakta har likevel ligget fast; den som ønsker å finne tilbake til sine røtter, har måttet lete etter han som ga sæden, og hun som fødte barnet. Ved eggdonasjon er det ikke lenger en bestemt kvinne som er moderlig opphav. Det er to. Dette rører ved noe grunnleggende, ved mange menneskers behov for å vite hvem de er, og hvor de kommer fra.

Handler ikke om likestilling

Jeg har i mange år undret meg over at barnas perspektiv ikke har vært mer fremme i debatten om eggdonasjon og surrogati. Stort sett handler det om de voksne, om likestilling mellom egg og sæd, mellom kvinner og menn. Om homofiles rettigheter. Om voksnes behov.

les også

Misforstått likestillingskamp

Nylig spurte jeg en av dem som er tilhenger av eggdonasjon, men motstander av surrogati, om hva hun ville tenkt dersom det på et tidspunkt blir mulig å bringe frem barn i en kunstig livmor, en maskin. En kunstig livmor så god at barnet både hører hjerteslag og lyder, og kjenner seg omsluttet av noe som kunne vært en levende kvinne. Hun påsto at hun fortsatt ville ha sagt nei til surrogati.

Men hvorfor det, egentlig? Surrogatimotstandernes viktigste argument er som regel hensynet til kvinnen som bærer frem barnet for en annen, enten det skjer for penger eller som en gave til en som står henne nær. Alle disse argumentene faller dersom en kunstig livmor kan gjøre jobben. Vi er ikke der ennå. Men jeg tror vi kommer dit.

Argumentene mot eggdonasjon burde være sterke nok i seg selv. De som er i tvil, bør tenke på hva et ja kan åpne for - i neste omgang.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder