Vi har ikke råd til å miste gutta våre

MENINGER

Det er ikke bare jentene som må lære seg å håndtere seksuell trakassering, eller om innskrenking av frihet. Vi trenger å snakke med og om guttene, det er også en del av det feministiske prosjektet.

debatt
Publisert:

UMAR ASHRAF, redaktør og medforfatter av boken «Kjære bror»
KHAMSHAJINY GUNARATNAM, varaordfører i Oslo (Ap)

I en tid med #MeToo, deling av nakenbilder og økende pornokultur, skam og skamløshet, debatter om ære og frihetskamper, innser man at likestillingen i Norge er langt fra oppnådd. I en slik tid må vi huske at likestillingskampen ikke er en kamp mellom kjønnene. Der kvinnen i all tid er blitt tatt som gissel for skjønnhets- og fromhetsnormer, har mannen tidvis lidt i rollen som den sterke og tøffe, den som alltid har kontroll og ikke preges av følelser.

Vi vet at menn flest ikke er voldelige, men de fleste voldelige handlinger mot kvinner og andre menn begås fortsatt av menn. Menns forståelse av deres kjønn er en viktig driver for vold. Nøkkelen til forandring er å oppmuntre til kritisk analyse av maskulinitet hos våre gutter og unge menn, og for å styrke de sunne aspektene av hva det er å være en mann.

Fra en svært ung alder lærer gutter ikke bare hva det betyr å være menn, men at de må være på en viss måte for å bli akseptert og verdsatt. Noen av de budskapene guttene mottar gjennom samfunnet og massekommunikasjonen er at menn skal være vinnere, i form av rikdom, sosial prestisje og makt over andre - også i sine romantiske og seksuelle forhold. Menn skal være tøffe, fysisk og følelsesmessig sterke. De kan vise sinne, men ikke svakhet, smerte, eller frykt.

Dessverre er det mange unge menn som opplever både smerte og frykt, som også havner i et krysspress, litt annerledes enn jentene. De skal være «menn», men i realiteten opplever de et kaos i sitt liv. Patriarkiet rammer også dem, i form av rolleforventninger, men også på grunn av den kollektive familiestrukturen som finnes i mannsdominerte miljøer. Minoritetsgutter utsettes også for kontroll av familien. Yrkesvalg, valg av ektefelle og prestasjonsjag er en realitet for dem også. Det er også forventninger om at han har et ansvar for føre familien videre, derfor er det ingen tvang, derimot hans privilegium å ha disse forventningene. 

Bryter du med dette, og faller i feil spor, er ytterste konsekvens kulturrehabilitering i foreldrenes hjemland. Her blir man lenket fast og slått. Vi vet at oppdragervold er mer utbredt i enkelte innvandrermiljøer. Det er ikke kultur eller religion. Det er manglende kunnskap blant nyere landsmenn, som selv har kanskje flyktet fra krig og ekstrem fattigdom, og kanskje også har med seg lite utdanning samt selvkritisk evne i bagasjen. Det er ikke meningen at slik informasjon skal brukes for å legitimere innvandringsfiendtlighet eller rasistiske holdninger, men for at vi kan hjelpe både foreldre og ungdom til bedre levekår for dem selv. 

Vi ønsker et samfunn som snakker med, og ikke om våre brødre, fedre og sønner. Vi ønsker et samfunn hvor minoritetsungdom ikke må bryte med sin familie for friheten, men hvor foreldrene er mottakelig for nye ideer, løsninger og oppdragelsesformer. Det kreves en mer proaktiv politikk med en inkluderende tilnærming, og mindre reaktiv, frastøtende og lite tillitsvekkende politikk som river familiene fra hverandre. Det kreves kunnskapsarbeid, i for eksempel introduksjonsprogrammet, i skolene, og opplysningsarbeid rettet mot minoritetsmiljøene gjennom blant annet frivilligheten og sivilt samfunn.

Det er ikke alltid lett å se hele bildet. Men prøv å stille deg i innvandrerfamiliens sko. Det er ikke like lett å føle tilhørighet til Norge, kanskje selv når man har flyktet fra et sted som var mye verre. De er fattige, også i Norge. De ønsker å jobbe, men det er ikke bare bare å komme seg i arbeid. I løpet av ti år, fra 2004-2014, økte antallet barn med innvandrerbakgrunn som bor i lavinntektsfamilier fra 26 100 barn til 47 100 barn, viser tall fra SSB. Innvandrerbarn utgjør over halvparten av alle fattige barn her i landet. 

Denne fattigdommen preger oppveksten til mange barn, spesielt guttene. Når de ikke lenger presterer på skolen fordi de skal være «menn» - tøffe, sterke, vinnere, så er det fordi de har funnet en annen tilhørighet. En tilhørighet som gir dem tilgang til penger, status i eget nettverk, og makt. Kriminell, eller jihadist. Kall dem hva du vil. Vi har mistet gutta våre.

Men de er ikke bare fattige, de er også mislikt. Rasisme, diskriminering, og muslimhat er reelt. Dette forsterker utenforskapet. Mannsrollen gutta prøver å leve opp til tiltrekker dem til feil miljøer, fordi samfunnet vårt ikke er der for dem. Vi har mislykkes i å lære dem opp, gi dem en mestringsfølelse og verktøy til å navigere i det norske samfunnet.

Utfordringen er ikke veldig ulik den når unge menn på beste vestkant deler nakenbilder av jenter de har hatt seg med. Disse unge mennene blir dømt i retten, og får også ødelagt livet sitt fordi vårt samfunn ikke er der for dem. De mangler også verktøy og opplæring.

Vi må rekonstruere maskulinitet slik at menn og gutter trygt kan uttrykke alle deler av seg selv uten frykt for å bli skammet eller miste status. Vi må bryte ned dagens definisjon av maskulinitet slik at menn og gutter føler seg fri til å vise empati og sårbarhet, være nærende og hensynsfulle, og uttrykke sin seksualitet fordi de er trygge, ikke for å vise andre at de er gode nok. Ingen er fri, før alle er fri.

Derfor trenger vi å motarbeide sementerte kjønnsroller. Og så trenger vi plattformer for menn til å uttrykke følelser, og dele erfaringer, mens vi heier på dem like mye som vi har heiet på kvinnekampen i alle år. Dette gjør vi i dag når vi lanserer antologien «Kjære bror» på hovedbiblioteket. Fordi vi har ikke råd til å miste gutta våre.

Her kan du lese mer om