Også feminister må tåle etiske debatter

Vi må få et bedre debattklima om vanskelige etiske spørsmål.

MATHILDE TYBRING-GJEDDE, stortingsrepresentant (H) og feminist

Det går an å være feminist, og samtidig mene at spørsmålet om fosterreduksjon er etisk problematisk. Det går også an å være feminist og ikke ønske å utvide abortgrensen til uke 16, 18 eller 24. 

Når noen sammenlikner spørsmålet om å abortere et friskt foster i et flerlingesvangerskap etter uke 12 med en TV-serie (The Handmaid’s Tale) der kvinner låses inne og voldtas for å produsere barn mot deres vilje, da må vi få et bedre debattklima om vanskelige etiske spørsmål.

På videregående skrev jeg særemne om «kvinners seksualitet gjennom hundre år,» og ble fortapt i Torborg Nedraas’ bok «Av måneskinn gror det ingenting.» En skarp og sårbar historie om en abortsøkende ung kvinne i en tid med dobbeltmoral og få muligheter. Jeg vil alltid være en forkjemper av selvbestemt abort, og er svært takknemlig for de kvinnene og mennene som har gått foran for å gi oss muligheten til å ta avgjørelser om vår egen kropp. De som sakte, men sikkert har avviklet tabuer om kvinners seksualitet.

Ingen vil gå tilbake til før vår tid. Det er ikke det vi diskuterer i dag, heldigvis.

I dag diskuterer vi hvorvidt vi ubegrenset skal tillate en praksis med fosterreduksjon som først ble slått fast lovlig i 2016 og som utføres etter uke 12. Eller hvorvidt spørsmålet bør behandles av en nemnd, med stor vekt på kvinnens situasjon.

Da abortloven ble vedtatt i 1978 var det ikke medisinsk mulig for en kvinne å bestemme hvor mange fostre hun ville bære frem innad i et svangerskap. Ingen forestilte seg at det skulle være mulig å redusere antallet. Derfor heter også abortloven «lov om svangerskapsavbrudd.»

Selv om ingen politikere har endret abortloven de siste 40 årene, har teknologien bidratt til å endre praksis. I takt med ny teknologi, vokste det derfor frem et ønske fra fagmiljøene om å få en juridisk avklaring på lovverket rundt abort av friske fostre ved flerlingesvangerskap. Allerede våren 2009 ba legene ved Rikshospitalet om en avklaring fra Helsedirektoratet. Arbeiderpartiet satt med helseministeren, men valgte ikke å svare. Også helseminister Jonas Gahr Støre valgte å legge spørsmålet i en skuff.

Først i 2016 ble spørsmålet avklart av jurister i Lovavdelingen. De avgjorde at loven måtte forstås slik at det ble tillatt. Det var med andre ord aldri en politisk og etisk debatt om dette spørsmålet.

Politikerne lot teknologien og jurister ta avgjørelsen for dem. Det er også et valg.

Det er flere årsaker til at en praksis med fosterreduksjon kan være problematisk.

Norge er for det første annerledeslandet. Ingen av våre naboland praktiserer fosterreduksjon for friske fostre. Verken høyre- eller venstresiden i Danmark ivrer for å tillate praksisen. I Sverige har Statens medicinsketiska råd tatt til orde for å regulere adgangen. Det er videre en medisinsk risiko knyttet til slike aborter, særlig for at det andre barnet dør. Risikoen øker med rundt 5-10 prosent.

Siden det anses medisinsk uforsvarlig å utføre aborten før uke 12, skjer selve aborten etter grensen for selvbestemt abort. Det er derfor flere fagpersoner har tatt til orde for at spørsmålet bør behandles i nemnd, på lik linje som med andre aborter som søkes om etter uke 12 i Norge.

I tillegg vil det barnet som vokser opp få kjennskap til at man engang var to eller tre. At man tilfeldigvis ikke lå lettest tilgjengelig i magen da aborten ble utført. At man egentlig skulle dele livsveien med noen. Jeg tror ikke nødvendigvis tvillinger har et sterkere bånd enn andre søsken, men det er vanskelig å forutse hvilke konsekvenser det kan ha for den enkelte som er igjen.

I dagens politiske debatt er det for få som erkjenner de ulike hensynene i abortloven. Abortloven er en avveining mellom kvinnens selvbestemmelsesrett over egen kropp og fosterets rettsvern. Frem til uke 12 har kvinnen fullstendig selvbestemmelse. Fra utgangen av uke 12 til uke 18 er det nemndbehandling. I disse ukene kan hensynet til kvinnens livssituasjon eller fysiske og psykiske helse tilsi at det allikevel innvilges senabort. Etter utgangen av uke 18 er abort kun tillatt dersom tilstanden er uforenlig med liv.

Etter uke 12 og 18 er det med andre ord samfunnsmessig konsensus om at det er andre moralske spørsmål i spill enn bare kvinnens selvbestemmelse. Dersom kvinnens selvbestemmelse var det eneste hensynet man skulle ivareta ville alle partier vært for fri abort frem til uke 24. Det tror jeg verken Audun Lysbakken eller Jonas Gahr Støre er.

Jeg synes diskusjonen om fosterreduksjon er vanskelig. Jeg har stor forståelse for at det er mange i mitt eget parti som ikke ønsker endringer. Jeg er usikker, og har ingen fasit for hva som er en riktig etisk avveining. Jeg vet bare at det å ta populistiske snarveier i debatten er lettere enn å stå i dem.

Teknologien gir oss uante nye muligheter, og det er nødvendig å ha etiske diskusjoner i fremtiden uten å ty til stempel og merkelapper. Dersom retten til selvbestemt abort noen gang oppriktig står i spill, vil jeg være den første i demonstrasjonstoget.