VIL HA NY POLITIKK: Utbrytergrupperingen «The Independent Group» med frontfigur Chuka Umunna. Foto: Stefan Rousseau / TT NYHETSBYRÅN

Kommentar

En ventet politisk rystelse

Når sju parlamentarikere nå går ut av det britiske arbeiderpartiet Labour i protest mot «corbynismen», viser det en dyp splittelse innad i den sosialdemokratiske bevegelsen.

Det britiske arbeiderpartiet Labour er i krise etter at sju parlamentsmedlemmer i dag gikk ut av partiet for å danne en uavhengig blokk i det britiske underhuset. De sju – alle partiveteraner til tross for forskjellig alder – har lenge vært sterkt kritiske til partileder Jeremy Corbyn og hans indre krets av venstreradikalere.

Bakom lurer selvsagt Brexit-spørsmålet. De sju vil ha en ny folkeavstemning, en såkalt #peoplesvote, og mener Labour-ledelsen har vært altfor uklare i sin tilnærming til spørsmålet som splitter nasjonen så dypt, kun halvannen måned før Storbritannia etter planen skal forlate EU.

Men også de dypt delikate anti-semittisme-anklagene mot deler av Labour under Corbyn oppgis som årsak til utmeldingene.

les også

Labourgerkrigen

Labour har opplevd splittelse ved flere anledninger i partiets lange historie, men dagens situasjon er den mest alvorlige for partiet siden tidlig på 1980-tallet, da Det sosialdemokratiske partiet oppsto i protest mot venstredreiningen under marxistene Michael Foot og Tony Benn.

Sosialdemokratene gikk siden sammen med det gamle liberale partiet – og gjenoppsto som Det liberaldemokratiske partiet, på folkemunne kalt «Libdems». Mange på den britiske venstresiden mener dette banet vei for Margaret Thatchers og De konservatives totale dominans gjennom hele 80-tallet. Lignende beskyldninger er allerede rettet mot dagens utbrytere.

les også

Sju Labour-topper forlater partiet – raser mot Corbyn

De sju har per nå ingen konkrete planer om å danne et nytt parti, men den mest profilerte av dem, den karismatiske London-politikeren Chuka Umunna, understreker at topartisystemet ikke er adekvat for vår tid, og at nye konstellasjoner vil oppstå for å møte fremtidens utfordringer.

Derfor er det lite trolig at gruppen vil gå inn i Libdem. Heller ser de trolig mot Frankrikes president Emmanuel Macron, og hans sentrumsliberale parti La République En Marche!, som snudde det franske politiske systemet på hodet i 2017.

«The Independent Group», som de foreløpig kaller seg, er knallharde i sin omtale av Corbyn og hans kamerater. De mener Corbyn – som i mange år var en temmelig usynlig venstreavviker på Labours bakerste benker før han, mot alle odds, endte opp med å bli partileder i 2015 – er uegnet til å lede Labour, og, ikke minst, bli statsminister i Storbritannia.

les også

Britiske Labour imploderer: Et varslet selvdrap

Det britiske topartisystemet har vært i nedgang i lang tid, men gjorde et oppsiktsvekkende comeback i valget 2017, da de to store – De konservative og Labour – gjorde nærmest rent bord.

Fra 1951 til 2010 falt prosentandelen av velgere som støttet de to store fra 97 til 65 prosent, samtidig som stadig flere unnlot å stemme. Andre partier kom til, men det britiske first-past-the-post-systemet med enmannskretser (flertallsvalg) ga likevel store fordeler til de engang så dominerende partiene.

Men også Storbritannia har hatt mindretallsregjeringer, og Theresa Mays sittende kabinett er avhengig av det lille nordirske partiet DUP for å ha flertall i Underhuset. 2017-valget var et unntak fra regelen. Det var et post-Brexit-valg, der EU-tilhengerne grovt sett valgte Labour, mens motstanderne gikk til høyresiden.

les også

Det går en grense for Theresa May

Men lojaliteten til de to store er svakere enn før, og på de siste målingene ligger Labour langt bak De konservative, selv om det stormer som verst rundt Theresa Mays regjering og håndteringen av Brexit.

Det har dessuten skjedd en distinkt endring i hvem som støtter de to: Labours oppslutning styrker seg i middelklasseområder i storbyene, mens Toryene reflekterer noe av den samme trenden som i USA ved å tiltrekke seg «rust belt»-velgere fra den tradisjonelle arbeiderklassen. Partiene er med andre ord ikke det de en gang var, og er dermed også mer sårbare for velgersvingninger.

Dette er bakteppet for dagens politiske rystelse i Storbritannia. Det er langtfra sikkert at de sju – og de blir nok flere etterhvert – lykkes med å lage en ny politisk geografi i kongeriket, og den dramatiske beslutningen om å gå ut kan ende i et mageplask.

Men samtidig er det uttrykk for at mange føler seg politisk hjemløse i det tradisjonelle partisystemet, især nå som de to store har gått i hver sin retning og åpnet en betydelig råk i sentrum av britisk politikk.

Det er krevende å «oversette» slike hendelser mellom ulike land og systemer, og splittelsen i Labour – som først og fremst handler om innenrikspolitiske uenigheter – har få direkte forbindelseslinjer til ståa i Arbeiderpartiet i Norge. Men irrelevant er det likevel ikke.

Forsøket på å bygge nye allianser inn mot sentrum – især med KrF – var en måte for Ap å gjøre seg uavhengige av ytre venstre i norsk politikk, først og fremst av partiet Rødt, som har sine røtter i den udemokratiske tradisjonen på venstresiden. Motstanden mot KrF-prosjektet var stor innad i Ap, også blant folk som definerer seg til høyre i sosialdemokratiet, men først og fremst kom den fra venstresiden i partiet, og blant folk som har latt seg inspirere av Corbyns prosjekt.

les også

Nå vil ikke britene ut av EU

Dette handler om sjelen i det sosialdemokratiske prosjektet. Mens ruvende politikere Gro Harlem Brundtland, Göran Persson, Tony Blair og Jens Stoltenberg tok sosialdemokratiet inn mot sentrum og bort fra gamle, marxistiske doktriner, går Corbyn og de mest venstreorienterte i det demokratiske partiet i USA i den motsatte retningen.

På ytre venstre argumenterer man for at sentrumssvingen under de førstnevnte bidro til å skape dagens sosialdemokratiske krise, mens sentrumspolitikerne mener at venstresvingen de siste par årene har styrket populismen og bidratt til mer polarisering.

Sant er det iallfall at «sentrum» er svekket i mange land. Radikale krefter bejubler dette, mens de mer pragmatisk anlagte ser med sorg på at ytterfløyene har tilranet seg mer av den politiske definisjonsmakten.

Dagens lille jordskred i Labour kan i så måte være en forsmak på en dypere og mer uforsonlig konflikt innad i sosialdemokratiet, slik vi blant annet har sett i Frankrike.

les også

Maos lille døde

Moderate røster tar nå aktivt til motmæle mot den ny-marxistiske vendingen, og ønsker å videreføre arven fra «modernistene» fra 90- og 00-tallet. Slike interne og dypt ideologiske oppgjør innad på venstresiden preges sjelden av en skvær og kameratslig tone, og reaksjonene på dagens utmeldinger er da også jevnt over ganske barske, spesielt fra «corbynistene».

Young Labour, det britiske AUF, rykket raskt ut på Twitter og siterte fra den sosialistiske hymnen «The Red Flag»: «Though cowards flinch and traitors sneer, we’ll keep the red flag flying here.»

Forsonlig er det ikke.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder