BARN = LYKKE: – Forestillingen om at barn er en nødvendig ingrediens i et lykkelig og/eller meningsfullt liv gjennomsyrer vår kultur, og medfører ofte sterke føringer fra omgivelsene om at reproduksjon er forventet, skriver samfunnsviter Heidi Helene Sveen. Foto: Jonathan Kirn / Photolibrary RM

Debatt

Mennene som ble gjort til tapere

Stadig færre menn blir fedre, viser forskning. Det har fått alarmen til å gå hos mange, med dertil fete avisoverskrifter.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Av HEIDI HELENE SVEEN, samfunnsviter og forfatter

«Gutta som ble valgt bort», heter det i VG. I Dagbladet er tonen mindre infantiliserende, der heter det «Mennene som aldri blir valgt.»

Bakgrunnen for avisopplagene er grei nok: En av fire menn får aldri barn. Folkehelseinstituttet mener fenomenet er en trussel mot folkehelsa, og sitter derfor med en finger på alarmknappen. Her skal det forskes!
I disse sikkert velmenende artiklene om menns såkalt ufrivillige barnløshet, blir «guttene» det er snakk om tildelt rollen som den passive, de er brikkene som ikke har handlingsalternativer, og som det er synd på. For «(…) de fortjener vår sympati», som det heter i Dagbladet. Og ut av denne retorikken vokser fortellingen om den kravstore kvinnen, hun som på kynisk vis kan skalte og valte og velge bort gode kandidater etter eget forgodtbefinnende.

VG+: Gutta som ble valgt bort: – Det hender selvfølgelig at jeg ønsker meg et annet liv

Retorikken gir assossiasjoner til ungdomsskolens kanskje aller tristeste figur: Eleven som alltid ble valgt sist i gymmen. Vinnerne og taperne er pekt ut lenge før kampen er i gang.
Men hvor godt stemmer egentlig dette stakkarsliggjørende «ble valgt bort»-narrativet som har festet seg i offentligheten?
I VGs egen artikkel om temaet møter vi bonden Per. Per er i midten av førtiårene, og har verken partner eller barn. I følge VG har det ikke manglet på damer under hans lettsinnede ungkarsliv. Men nå slår det ham plutselig at han ikke ønsker å bli gammel alene, og at det kanskje hadde vært kjekt om gården forble i familiens eie. Ikke en eneste gang i artikkelen ytrer Per at han kjenner et sterkt barneønske. Og kanskje er det nettopp der skoen trykker for mange?

les også

Dramatisk økning i andelen barnløse i Norge

I følge An-Magritt Jensen, som har forsket på temaet, er mennenes ambivalente forhold til det å stifte familie (er ikke par uten barn å regne som familie, forresten?) en like god forklaring som at noen «blir valgt bort». Hun sier til P4 at «Kvinner er veldig bestemt på at de vil gjerne ha barn og at det er viktig å finne en mann som også vil det. Menn sier også at de vil ha barn, men det er ikke et brennende spørsmål. De sier gjerne ja, en gang, men ikke nå.» Ikke nå, og kanskje aldri, vil nok en kvinne med sterkt barneønske tenke.
Det er sikkert fristende for mange å gjøre dette til et fenomen der kvinner stiller altfor store krav til menn. Det er i så fall en fremstilling som ikke holder vann. Hver dag blir menn i alle varianter fedre til både ønskede, og ikke fullt så ønskede barn. Statistikken viser riktignok at det er en systematikk her, men den har så langt til gode å påvise «den kravstore kvinnen» som årsak.

les også

Derfor får norske kvinner færre barn

«Hva gjør det med samfunnet vårt at så mange menn ikke får barn», er ett av flere spørsmål Senter for fremragende forskning (SFF) vil ha svar på, i tillegg til det med folkehelsa. Det er fristende å kontre med annet spørsmål: Hva gjør det med befolkningen at det sendes så sterke signaler om at et liv uten barn fører til uhelse?
Forestillingen om at barn er en nødvendig ingrediens i et lykkelig og/eller meningsfullt liv gjennomsyrer allerede vår kultur, og medfører ofte sterke føringer fra omgivelsene om at reproduksjon er forventet. Det normale er å ønske og skaffe seg barn. Ufrivillig barnløshet presenteres som en tragedie. Her mener jeg vi bør trå varsomt i den videre debatten.

Dersom begrepet «ufrivillig barnløs» skal gi mening, bør det defineres strengere enn det mange hittil har gjort i dette ordskiftet. Kan man si om en som stadig utsetter reproduksjon til langt inn i både 40-åra og 50-åra, at hen er ufrivillig barnløs?
Og hva er det egentlig å være ufrivillig singel? Hvis man for det meste sitter hjemme og nesten aldri går ut, eller hvis man er svært kresen og ikke synes noen av de man møter er «den rette», eller hvis man har sluttet å dusje regelmessig, eller kanskje til og med lider av en lammende forpliktelsesvegring man ikke er villig til å behandle, er man da å betrakte som ufrivillig singel?

VG+: 80 års studie: Dette trenger du for å være lykkelig

Burde ikke «ufrivillig» i det minste innebære et element av noe som ligger helt utenfor ens egen kontroll?

Når det er sagt, jeg betviler ikke at det også finnes tilfeller av barnelengtende og oversette menn med reelt farspotensiale der ute. Men er det mange av dem?
Dersom vi skal gjøre dette til et folkehelseproblem krever det at vi med sikkerhet kan si at det er en direkte forbindelse mellom ufrivillig barnløshet og vesentlig dårligere helse, og at dette rammer så mange at man kan kalle det en epidemi.

Hvor mange menn er det egentlig der ute over 45 år, som har følt et vedvarende og sterkt ønske, som har fulgt opp med en rimelig innsats over tid, og som allikevel ikke har endt opp med partner og barn? Burde vi ikke i det minste vite det med litt større sikkerhet, før vi stigmatiserer en hel gruppe menn som tapere?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder