GAVER: – Norske rikinger rekker ikke amerikanske rikinger til knærne, fordi de gir bort mindre penger. Selv Olav Thon, uten arvinger, minner mer om Onkel Skrue enn Bill Gates, skriver kronikkforfatteren.
GAVER: – Norske rikinger rekker ikke amerikanske rikinger til knærne, fordi de gir bort mindre penger. Selv Olav Thon, uten arvinger, minner mer om Onkel Skrue enn Bill Gates, skriver kronikkforfatteren. Foto: Andersen, Cicilie S.

– Jeg oppfordrer alle til å gi testamentariske gaver

MENINGER

Et veldig positivt trekk ved USA er det individuelle ansvar og handlingsrom. Vi kan gjøre som amerikanere, uten at vi ødelegger sosialdemokratiet.

debatt
Publisert:

RUNAR DØVING, professor ved Høyskolen Kristiania

Hvis man i Norge sitter på en ødelagt benk i parken med søppel rundt seg, snakker man om hvor dårlig kommunen prioriterer vedlikehold og renhold, om hvor flinke de er med vedlikehold i Singapore eller at det er enda verre i India. Kanskje vi går hjem og skriver et leserinnlegg om saken.

Sitter man på tilsvarende benk i USA, snakker man om hvordan man best kan fikse benken, man tar en beslutning om å samle inn penger for å få gjennomført arbeidet, plukker opp søppelet og går hjem.

Det er veldig mye positivt å si om sosialdemokratiet, og bor man i USA blir man enda mer glad i det offentlige helsevesen og det sosiale sikkerhetsnett. Å se folk som sitter på gaten for å skaffe penger til strålebehandling, eller å overhøre unge par planlegge utgiftene til sine små barns utdannelse, er ganske trist.

Det er fordeler og ulemper i alle systemer. Når man ikke betaler nok skatt, må man gjøre jobben selv. Det er ineffektivt, men fører til integrasjon. Min erfaring fra en offentlig skole tilsa at vi foreldrene måtte samle inn over en og en halv million kroner for å få gjennomført de sakene PTA (Parent-Teacher Association / FOU) hadde besluttet. Vi ville ha færre barn per klasse, finansiere sløyd og håndarbeid, og sørge for at skolegården ikke forfalt, men legge gress på et område og bygge en scene. Det handlet ikke om å gi en hundrelapp til klassekassen, men det ble forventet av sånne som meg skulle bidra med 10 000 på en auksjon.

Da jeg fortalte til mine amerikanske venner at det i Norge ikke var lov for foreldre til å ta slike beslutninger eller gi penger til skolen, så de dumt på meg og spurte: «What! Who would say no to the money?»

Fordelene med Norge er rettferdighet, likhet og sikkerhet gjennom skattesystemet. Men når staten tar ansvar fratar den også vårt ansvar for det offentlige rom, for nabolag eller for å bidra så det monner til veldedige organisasjoner. Det blir en stor ansvarsfraskrivelse. Bill Gates er i en lang tradisjon av private som tar saken i egne hender, tar vare på sitt nabolag og gir tilbake. Norske rikinger rekker ikke amerikanske rikinger til knærne, ikke fordi de har mindre penger, men fordi de gir mindre. Selv Olav Thon, uten arvinger, minner mer om Onkel Skrue enn Bill Gates. Men det er ikke bare de rike som gir.

Et svært sympatisk trekk er at man skal gi «according to your budget». Dette betyr at man gir det man har råd til. De rike gir mer, de mindre rike gir middels og de fattige litt. Vel vitende om at alle monner drar.

Det er klart et slikt system viser at det er forskjell på folk. Å si at jeg har et stramt budsjett betyr jo at man er mer eller mindre fattig. Det er heller ikke noe vits å invitere de som ikke har midler på en fundraising-dinner. Men det er faktisk forskjell på folk.

Likhetsidealet er fint, men det er ikke fint å late som om vi er født like. I Norge har vi den samme eiendomsrett og arverett som USA. Det er ved fødselen de fleste forskjeller skjer. Likevel later vi her som om vi er like, som om vi spiller Monopol og deler ut tomme tomter og penger til å spille. I virkeligheten er jo hus og hoteller delt ut ved fødselen.

Arv er uten tvil det området som skaper størst skiller mellom folk. Derfor synes mange amerikanere at arveavgift er greit. Både fordi rikingers barn ikke er ansett som rette folk til å forvalte penger, fordi det forventes at rikinger skal bidra til samfunnsutviklingen, men også fordi det er en selvfølge at man gir til sin favorittorganisasjon når man dør.

I Norge ser det ut til at man tror at et testament er noe de rike holder på med. Og slik har det vært tradisjonelt. Men vi har blitt rike. Vi er ikke bare verdens rikeste land, men vi er blant verdens rikeste enkeltmennesker.

Vi som kom inn på boligmarkedet, som har medført at våre barn starter livet et helt annet sted enn de som ikke gjorde det. Vi har alle midler til å bidra etter vår tid på jorden.

Arveavgiften ga under to milliarder til statskassa og var dyr å administrere. Det var fornuftig å fjerne den, ikke fordi den er urettferdig, men fordi nordmenn har mer lojalitet til familien enn til det store fellesskapet. Arveavgiften førte til at folk gjorde alle mulige krumspring for å unngå avgiften. Leste man Dine penger, Dagbladet eller Vi over 60 fram til 2014, var det månedlig artikler med råd om å omgå arveavgiften, men aldri et råd for hvordan gi testamentariske gaver.

Flertallet av befolkningen har selvfølgelig egeninteresse av at arveavgiften er så høy som mulig, men evnen til å se avgiften i perspektiv når det rammer deg synes liten.

Nå har vi blitt kvitt arveavgiften, men vi har ikke blitt private borgere som tar ansvar. Det er derfor på tide å ta sølvskjeen i egen hånd.

Da kan vi gjøre som amerikanere, uten at vi ødelegger sosialdemokratiet av den grunn. Se hva vi kan gjøre for å bidra til det bedre. Hva kan vi bruke våre midler til? Vi kan sette oss ned å tenke på hva våre barn trenger og ikke trenger. Alle kan tenke igjennom; hvilke organisasjoner liker jeg? Og hvordan kan jeg bidra til at de kan gjøre arbeidet sitt bedre? Vi kan skrive testament og forenkle prosessen for våre nærmeste og gi en stor eller liten slant til folk og fe som trenger det bedre enn dem og oss.

Jeg oppfordrer alle til å gi testamentariske gaver. Jeg tar skjeen i egen hånd og gir en skjerv for å gjøre verden til et bedre sted. Og oppfordrer alle til å gjøre det samme.

Her kan du lese mer om