Betente selvfølgeligheter

MENINGER

FNs migrasjonspakt er et uforpliktende og luftig stykke avtaletekst som i dagens klima fremstår som politisk betent.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 28.11.18 14:58

FNs såkalte «migrasjonspakt» som etter planen skal undertegnes i Marrakech i Marokko i desember, møter stadig sterkere motstand. Ved siden av USA har Østerrike, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Polen, Israel og Ungarn sagt nei til avtalen. Sent mandag sa Sveits at landet også vil la være å gi sin tilslutning. Her hjemme oppsto det i helgen masseslagsmål på Oslos hovedgate Karl Johan  i forbindelse med en demonstrasjons mot pakten. På Stortinget har regjeringspartneren Frp gjort det klart at de vil ta dissens på regjeringens tilslutning.

Og det til tross for at avtaleteksten, som FN-tekster flest, er et temmelig luftig stykke prosa som ikke engang er juridisk bindene. For hvem kan egentlig være uenig intensjonen om i avtalen om å «fremme internasjonalt samarbeid mellom alle relevante aktører om migrasjon, anerkjenne at ingen stat kan håndtere migrasjon alene, og garantere opprettholdelse av staters suverenitet og deres forpliktelser i henhold til folkeretten».

FNs historie er grunnlagt på, og bygget opp av slike gode intensjoner, og det er fullt mulig å forstå at det er kommet til en viss slitasje i tålmodigheten blant befolkningen i medlemslandene over hvor mange store ord og konvensjonelle selvfølgeligheter som skal vedtas med pomp og prakt som om det var Magna Carta det dreide seg om.

Derfor er pakten først og fremst en gave til den voksende høyrepopulismen verden over, som fremstiller den som et forsøk på å snik-oppmyke immigrasjonsreglene spesielt og det enkelte lands suverenitet spesielt. Mens initiativets egentlige hensikt må sies å være å skape en enighet om at de enorme migrasjonsutfordringene verden står overfor, ikke lar seg løse uten internasjonalt samarbeid. Dette er den egentlige kjernen i hele debatten, og den som ikke er villig til å tilkjennegi dette har stilt seg fullstendig utenfor hele problemstillingen.

Det burde jo ikke være spesielt vanskelig å enes om. Og man kan spørre seg om nødvendigheten av å måtte underskrive på noe som virker så opplagt. Men i det ampre og politisk betente debattklimaet som har oppstått i vestlige stater de siste årene er selv selvfølgelighetene blitt kontroversielle bannbuller.
VG retter: I en tidligere utgave av denne lederen skrev vi at Estland var blant landene som nekter å signere FNs-migrasjonspakt. Tirsdag 27. november ble det imidlertid klar at landet likevel vil støtte avtalen.

Her kan du lese mer om