KRIGSHELT: Hva visste egentlig nasjonalikonet Gunnar «Kjakan» Sønsteby (1918–2012) om de norske jødenes forestående skjebne sommeren 1942, måneder før deportasjonene? Foto: Terje Bringedal

Kommentar

Sønstebys skjulte opplysning

Hvorfor er ikke «Kjakans» påstand om at norske motstandsfolk kjente til tyskernes planer om å ta de norske jødene blitt gjort kjent for lenge siden?

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

– I norsk offentlighet har det ikke vært så vanlig å tenke på 1. desember 1942 som den dagen flest nordmenn døde. Og det illustrerer kanskje at holocaust ikke har vært en del av den vanlige norske krigshistorien.

Det uttalte historiker og statsstipendiat Bjarte Bruland til VG i fjor, på dagen 75 år siden 346 norske jøder ble drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Det er ingen underdrivelse fra vår kanskje fremste ekspert på de norske jødenes fryktelige skjebne under Andre verdenskrig. 773 jøder ble deportert fra Norge, de fleste sendt direkte til Auschwitz. 38 av dem overlevde.

For den norske etterkrigsfortellingen har fremfor noe handlet om motstandskampen, ikke minst på Østlandet, og de heroiske sabotasjeaksjonene mot okkupantmakten, en fortelling som nådde sin populærkulturelle kulminasjon med «Max Manus»-filmen fra 2008. Bruland (og etterhvert mange med ham) har lenge og fortjenstfullt tenkt i andre baner, og ga i fjor ut det monumentale verket «Holocaust i Norge», som nå regnes som standardverket om de norske jødene under krigen. Det er en kraftprestasjon av de sjeldne.

les også

Skyter med skarpt! Bokanmeldelse: Marte Michelet: «Hva visste hjemmefronten?»

Sist uke kom journalisten og forfatteren Marte Michelet med boken «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet», som allerede, kun dager etter bokslippet, har utløst en nokså uforsonlig debatt med sterke anklager, ikke minst fra Hjemmefrontmuseets tidligere leder Arnfinn Moland – men også fra Bjarte Bruland. Sistnevntes anmeldelse i ukeavisen Dag og Tid var saklig, men temmelig streng. «Ein må ikkje sjå på historia med dagens briller og driva moralsk historieskrivning», lød konklusjonen. Molands innlegg i Aftenposten var hardere i klypen: «Michelets bok er et faglig og etisk forfeilet prosjekt.»

Stridens kanskje mest ømfintlige punkt er dokumentet som en hemmelig kilde ga til Marte Michelet, og som ansporet henne til å skrive boken. For i et brev fra den nå 98 år gamle motstandsmannen og krigsdokumentaristen Ragnar Ulstein til motstandsmannen Arvid Brodersen, datert oktober 1978, skrev førstnevnte: «Ei av mine kjelder, Gunnar Sønsteby, har hevda at han fekk beskjed om jødeaksjonen ca. 3 månader før den vart sett i verk.» Som Michelet skriver i bokens prolog, og som hun har gjentatt i flere intervjuer: «Det hang ikke på greip.»

Sønstebys bemerkelsesverdige «innrømmelse» står mildt sagt i strid med den omforente forståelsen av at jødedeportasjonene i Norge nærmest skjedde som lyn fra klar himmel, tross advarslene om «Die Endlösung», ikke minst fra den tyske opposisjonelle grev von Moltke, en sentral karakter i Michelets fortelling. «Her hjemme visste vi intet», som Arvid Brodersen senere skrev, åpenbart mot bedre vitende. I et lydopptak av et intervju Ulstein gjorde med «Kjakan», tidenes høyest dekorerte nordmann, i 1970, sier krigshelten følgende (transkribert av Michelet): «Ja, vi kom borti dette tre måneder før dette ble iverksatt, og det var vår hundre prosent oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge.» I tillegg, som en forklaring på denne informasjonen ikke førte til en storstilt aksjon for å redde de norske jødene: «Vi skulle slåss. Vi skulle ikke hjelpe folk.»

les også

Krigsveteran Ragnar Ulstein om Michelet: – Alvorlig tillitsbrudd

Ulstein har i sitt livslange og svært prisverdige virke intervjuet svært mange av de mest sentrale skikkelsene i den norske motstandskampen, og intervjuene er arkivert i Hjemmefrontmuseets arkiv, og tilgjengelige for forskerne. Spørsmålet er åpenbart: Hvorfor har ikke dette blitt omtalt før nå (med unntak for en artikkel av Christopher Harper i tidsskriftet Samtiden i 2015)?

Både Moland og Bruland mener Sønsteby anno 1970, 25 år etter krigens slutt, er en feilkilde. «Ut fra det vi vet, tilsier absolutt alt at han (Sønsteby, journ.anm.) i sitt svar til Ulstein husker feil eller er upresis gjennom ikke å skjelne mellom rykter og av et konkret datert varsel», skriver Arnfinn Moland. Bruland, på sin side, hevder at han selv «vurderte dette materialet» da han skrev sitt eget verk, men at han ikke kunne legge vekt på det «med tanke på kva som kom fram i anna materiale». Bruland konkluderer som Moland: Sønsteby må ha husket feil.

Det kan godt være at de har rett i det, for ryktene florerte og de klandestine avsnittene i det som ble Hjemmefronten hadde nok å henge fingrene i. Og selv har jeg flere innvendinger mot Michelets velskrevne og veldokumenterte bok. Hun har journalistens hang til skråsikre slutninger og unødvendige karakteristikker (hvorfor er det påkrevet for Michelet å påpeke at Sønsteby, som var fra Rjukan, «etter mange år i det private næringsliv etter krigen (...) plukket opp hovedstadens vestkantsosiolekt»?), og fortellingen bærer etter mitt syn undertiden preg av at konklusjonen ligger forut for undersøkelsene. Hun lager en «falsk» orden i kaoset som var, med moralske overtoner: Det som etterhvert ble hetende Hjemmefronten, og spesielt den sivile delen av motstanden, sviktet jødene. Det er ingen åpenbar konklusjon, etter min mening.

Det har også kommet påstander om feilaktige opplysninger om navngitte personer. Forlagets innsalg om at den «rystende» boken «kaster helt nytt lys over en helt sentral del av norsk krigshistorie», er dessuten altfor sensasjonalistisk formulert.

les også

Marte Michelet: – Leit og rart at pappa ikke fikk lese den nye boken

Men igjen: Hvorfor har ikke Sønstebys oppsiktsvekkende «innrømmelse» vært omtalt tidligere – og mulig avvist som etterrasjonalisering, hvis det er den mest logiske slutningen målt opp mot andre kilder? Opptaket med Ulsteins Sønsteby-intervju er ikke nevnt i Brulands murstein, og Ulstein selv har aldri omtalt det i sine bøker, selv om han i «Jødar på flukt» (1995) skriver at «motstandsleiarar» visste om nazistenes planer for jødene. Hvorfor har historikerne holdt dette for seg selv, og foretatt sine kildekritiske vurderinger og konklusjoner nærmest på bakrommet? Det er merkelig; noen vil kanskje si akademisk uredelig?

Man kan også spørre: Har andre opplysninger fra Sønsteby blitt møtt med samme form for kildekritikk og skepsis?

Jeg vil nødig spekulere i grunnene til dette. Det får historikerne svare på selv. Jeg har ingen interesse av å antyde verken det ene eller det andre.

Viktigere er det å rose Marte Michelet for å pirke enda mer og enda dypere i en særdeles komplisert og ømtålig side ved den norske krigshistorien, og om antisemittismen også i Norge, før og under krigen. Man tar seg i å tenke når man leser boken hennes: Ville det som skjedde med jødene blitt forhindret om det var «etnisk norske» borgere som skulle registreres, deporteres – og tilintetgjøres?

Det er umulig å få svar på, og vi må heller ikke glemme at mange norske jøder ble reddet av gode nordmenn. Men det er likevel en hustrig tanke.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder