SYNGENDE FAMILIE: Far Rune Larsen med to av barna, Kim (kronikkforfatteren) og Line fra platen «Familiealbum» fra 1979. Foto: PRIVAT

Debatt

Det guddommelige mørke

Det er enkelt å være kristen når livet kjennes lyst. Men hva skjer når livet føles mørkt og tomt?

Publisert:

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Jeg vokste opp i en syngende familie. Som liten gutt reiste jeg rundt på diverse bedehus og kirker og bidro med kristne barnesanger. Sammen med min far og mine søsken spilte jeg inn plater (ja, det het det den gangen) og holdt flere konserter. Jeg husker dette som en god tid.

En av de sangene vi ofte hadde på repertoaret var: «La oss vandre i lyset liksom han er lys, vandre i Guds lys». En fin sang, en flott tekst og et godt innhold. Ikke minst var dette en viktig og trøstefull hymne for et barn som var litt mørkredd. Jeg husker fremdeles at jeg brukte sangen som en form for sovemedisin.

Som voksen har jeg tenkt at denne sangen kanskje var noe enkel. Den står i fare for å ikke tale sant om livet og om Gud. Tilsynelatende tegner den et glansbilde av den religiøse vandringen, uten å ta høyde for de mange og ulike erfaringene mennesker møter i tilnærmingen til det guddommelige.  

les også

Josef – den glemte helten

For hva skjer når Guds lys oppleves som et mørke, eller når dagene våre oppleves som netter? Hva skjer når det trygge, det faste og det vante blir forandret, og opplevelsen av Guds nærvær erfares mer som et fravær? Da kan slike sanger oppleves som klisjeer – kristne sannheter som plager mer enn de oppbygger.

Den store kirkefaderen Gregor av Nyssa, som levde på 300-tallet, var en av de første som lanserte uttrykket «det guddommelige mørke». Han påpekte at når et menneske nærmer seg Gud, går det ikke fra mørke til lys, men motsatt – fra lys til mørke. Han snur en utbredt forestilling på hodet. For Gregor handler det selvsagt ikke om at Gud leker med mennesket, men mer om Guds utilgjengelighet. Guds lys, eller lyset fra den guddommelige virkeligheten, er så sterkt at ingen kan se det uten at det svartner for vedkommende. Det er et mørke som blender. Når religiøse mennesker erfarer et «guddommelig mørke» i sitt liv, betyr det derfor ikke at mennesket er på vei bort fra Gud. For Gregor er det akkurat motsatt. Gud har aldri vært så nær.

Gregor av Nyssa finner dekning for en slik tanke i sin lesning av Moses’ liv i det gamle testamentet. Historien i Bibelen forteller at Moses møtte Gud i den brennende busken – i den lysende flammen. Deretter talte Gud til Moses fra skyen som omgir Sinaifjellet, og til slutt måtte Moses opp på fjellet og inn i «den mørke skyen hvor Gud var» (2. Mos. 20). Forestillingen om en tredelt vei – lys, sky og mørke, ble etter hvert et gjennomgående mønster for hvordan kirken tenkte rundt åndelig vekst og modning.

les også

Misunnelsens ødeleggende kraft

Men det var ikke bare Moses’ tilnærming til Gud som ble brukt som modell. Også de tre visdomsbøkene i det gamle testamentet ble tolket som mønstre for en slik religiøs utvikling. I Ordspråkene (lyset) var det kunnskap om livet og grunnleggende kristen dannelse som sto i sentrum. I Forkynneren (skyen) ble ting mer uklart. Her var det forfengelighet og forgjengelighet som ble tematisert: «Alt er tomhet, ja, alt er bare tomhet…». Forkynneren artikulerer det mange erfarer i skyen: livet er kort, og «alt som skal komme, er tomhet». Tilværelsen er tilsynelatende omtåket. Men i Høysangen finnes både mørke og lys. Mennesket har gjennom hard kamp og en god porsjon tålmodighet, erfart at Gud ikke lar seg fange, at Gud er utilgjengelig, og at han på mange måter skjuler seg i det som tilsynelatende oppleves som et mørke. Likevel, i denne kjærlighetsfortellingen fremkommer det at Gud lar seg møte og fange, men på helt andre premisser enn før. Bare i kjærlighet kan mennesket møte det guddommelige som overgår all forstand.

Men ikke bare de oldkirkelige teologene har kjent på slike eksistensielle erfaringer i møte med det guddommelige. Den verdenskjente nonnen Moder Teresa forteller i sine dagboknotater om et dypt indre mørke i sitt trosliv. Hun var kjent for sitt gode humør, alltid smilende og engasjert, en som hjalp de lidende og trengende i Calcutta. Likevel skriver hun i sine tekster: «Mørket er så mørkt – og jeg er alene… Min Gud, hvor pinefull denne skjulte smerten er…». I de samme dagboknotatene forteller hun hvordan de andre nonnene ser på henne og beundrer hennes tro, hennes tillit og hennes kjærlighet. «Om de bare visste… hvori jeg skjuler tomheten og elendigheten».

les også

Hvordan bekjempe kjedsomhet?

Moder Teresa beretter altså om et liv nær Gud, og forteller at dette livet startet med lys og guddommelige åpenbaringer. Men i hennes senere tekster forteller hun om en Gud som tilsynelatende trekker seg mer og mer tilbake. Det kan virke som om det mørke hun erfarer, medfører både blindhet og lys på samme tid. Ifølge den kristne tradisjonen er ikke dette fenomenet en fremmed erfaring. Flere teologer har påpekt at dette er en eksistensiell normalordning for mennesker som bevisst søker Gud. Mennesket er altså ikke forlatt, men under guddommelig behandling.  

Det er selvsagt ingen grunn til å romantisere denne mørke perioden flere opplever, eller å ta bort brodden og smerten ved slike erfaringer. Hva som trigger slike mørke faser i livet, er også veldig sammensatt. Vondt er uansett vondt, og det «guddommelige mørke» kan være tungt å bære for den enkelte. Hjelpen og trøsten ligger kanskje i fellesskapet, sammen med andre som har erfart noe lignende, både i vår tid og i kirkens tradisjon. Mange erfarer at når de kristne klisjeene ikke treffer lenger, når det å «vandre i Guds lys» endrer karakter, åpner det opp nye rom for mer ærlige og eksistensielle samtaler, og ikke minst bidrar det til en dypere refleksjon knyttet til den enkeltes gudsforhold.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder