SIER UNNSKYLD: – Da jeg var rektor visste jeg ikke at adferden din kunne være et symptom på en vond barndom, skriver Kløcker i dette innlegget.

Debatt

En rektor sier unnskyld

Jeg var rektor i 11 år, og nå er det på tide å si unnskyld for det som skjedde på min vakt. Unnskyld til de barna som ble utsatt for vold og overgrep, men som jeg ikke var i stand til å se, forstå og hjelpe. Og unnskyld til mine ansatte som jeg ikke evnet å gi de verktøyene de trengte.

HELENE KLØCKER, Rådgiver fag- og tiltaksutvikling Stine Sofies Stiftelse

Jeg beklager overfor deg som hadde det vondt hjemme, i klassen eller på skolen. Du som gikk gjennom skoledagen med en klump i magen.

En klump vi voksne ikke så. En klump du forsøkte å skjule, enten ved å være ekstremt urolig eller ekstra stille og usynlig. Jeg beklager at jeg ikke forstod at det kunne ligge noe mer bak adferden din.

Da jeg var rektor visste jeg ikke at adferden din kunne være et symptom på en vond barndom. Jeg visste ikke at elever som var sinte, kunne være utsatt for vold i hjemmet. Eller at elever som var stille og usynlige, kanskje opplevde seg selv som verdiløse.

les også

«Skolesviket»: – Pappa, vet du hva? Jeg er dum

Jeg beklager til deg som kom inn på mitt kontor, ofte gråtende eller skrikende. Sammen med deg kom gjerne en lærer eller assistent, som var synlig irritert, sint eller fortvilet fordi du hadde vært urolig, utagerende eller obstanasig, og forstyrret undervisningen.

Jeg så voksne som opplevde seg maktesløse, som manglet kompetanse, og som ikke håndterte situasjonen til det beste for deg. Det samme gjaldt meg som rektor. Jeg så at du ikke hadde det godt, og jeg så at mine egne ansatte ikke hadde det godt. Vi var maktesløse og uvitende, og du var den som led under vår manglende handlingskompetanse. 

les også

Advarer mot «mobbeapp»: – De skrev at hun måtte regne med å bli voldtatt

Én av skolene jeg har vært rektor på, er skolen jeg selv gikk på som barn. På skolefanen stod det skrevet: Kunnskap er makt! – et budskap jeg ikke forstod alvoret i, verken som elev eller som rektor. I dag vet jeg heldigvis mer. Etter å ha jobbet med barn og oppvekst i 30 år, har etterpåklokskapen slått inn for fullt.

Som rektor hadde jeg ikke nok kunnskap om det som kan ligge bak et barns ord og adferd, og jeg klarte ikke å gi mine ansatte det de trengte for å forstå og håndtere situasjonene bedre. Samtidig er det vanskelig for meg å forstå at ansvarlige skoleeiere ikke ga oss som ledere den riktige og nødvendige kompetansen. De mest sårbare barna ble sviktet på mange nivåer.

les også

Nordmenn som bor alene: – Savner noen å gi en nattaklem

Pluss content

Vi overså tegn og symptomer som kunne stamme fra vold og overgrep. Vi feiltolket uro, manglende motivasjon og utagering. Vi visste ikke hva vi skulle se etter for å avdekke omsorgssvikt, og at det kan skje også i de beste familier.

Vi hadde ikke kunnskap om vold og overgrep, om toleransevinduet og den tredelte hjernen, om hvor skadelig det er å være vitne til vold, og om hvordan vanlige barn med unormale opplevelser kan reagere. Vi forstod ikke hvordan du hadde det, hva det kom av, og hvordan vi kunne hjelpe. For det sier jeg unnskyld! 

les også

Daniel-André Tande: – Jeg var en skoletaper

Pluss content

I 2016 åpnet Stine Sofie Senteret – et nasjonalt kurs- og mestringssenter for volds- og overgrepsutsatte barn og unge. Siden den gang har mer enn 700 barn hatt opphold her, sammen med sine trygge voksne. Barna vi møter på senteret har opplevd mye vondt.

Selv om mange av dem har en adferd som unger flest, møter vi også de som har utfordringer på skolen, vanskelig for å regulere egne følelser, og som faller mellom to stoler i hjelpeapparatet. Selv om uka hos oss kan være viktig for både barna og de voksne, så er det ikke nok.

Vi bor alle i en kommune, og kommunen har ansvar for å sørge for god ivaretakelse av alle barn, også de som er utsatt for vold eller overgrep. Jeg skal ikke svartmale – det skjer mye bra der ute, men det er også mye som gjenstår.

Mange skritt å gå fra erkjennelser og vedtak av handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, til hjelpen er reell og resultatene synlige. Det som likevel bekymrer meg mest er at det fremdeles er mange potensielle hjelpere der ute som ikke vet nok, til tross for det både forskningen og barna selv forteller oss. Derfor har jeg en bønn til dagens skoleledere.  

les også

Isabel Raad om oppveksten: – Jeg kjenner på ordentlig sinne

Kjære rektor! Mitt ønske er at du skal forvalte den kunnskapen som finnes om vold og overgrep til det beste for barna på din skole. At du skal skaffe deg og dine ansatte mot og kompetanse til å handle når barn opplever noe vondt.

Du vet nok! Nok til å gjøre mye mer enn det jeg og andre har gjort tidligere. Nok til å hjelpe bedre enn vi gjør også den dag i dag. La det skinne gjennom at elevene på din skole ikke skal møte atter en rektor som må si unnskyld.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder