Foto: MORTEN MØRLAND

Kommentar

Snøen som falt i forfjor

Når det kommer til minnene om barndommens snørike vintre så er det ikke bare sentimental nostalgi: Alt var faktisk bedre før.


Jeg pleide å glede meg til skisesongen. Eller, for å være mer presis: Jeg pleide å stille meg forventningsfull til skisesongen. Gleden var blandet med en viss grad av bekymring, fordi man aldri kunne være helt sikker på når den kom.

Ville det bli snø allerede før jul, slik at man kunne klokke inn et par hundre kilometer allerede til nyttår, slik tilfellet var i drømmesesongen 2002/2003? Eller vil snøfallet la vente på seg slik at jeg ikke får på meg skiene før en stykke ut i januar, slik tilfellet var året etter? Også var det hele den følelsesmessige berg og dalbane mellom håp og knuste drømmer, gjennom hele sesongen, mens snøfall og tøvær skiftet på å sende meg inn i henholdsvis maniske og depressive perioder.

Til tider opplevde jeg det nesten som en lettelse når det hele endelig var over i mars en gang, og jeg kunne overlate til resten av verden å bekymre seg for sommerværet.

Men de siste årene er forventningen i ferd med å bli til et et grettent svartsyn. Det er fem år siden sist vi kunne gå på ski i lavlandet i Østlandsområdet før jul. Ellers har vintrene her sørpå blitt mer og mer lik ekstremværet Ylva som avla oss en rask visitt i uken som gikk: Man våkner til et vinterlig eventyrland torsdag morgen og kjenner at det knirker i perfekt pulverkonsistens under støvlene mens man går til jobb. Men innen arbeidsdagen er over og man skynder seg hjem for å teste skiene for første gang, har har barometeret falt fra minus tre til pluss åtte og alt er blitt slaps, holke og regn.

Jeg vet, jeg vet - det er bare november, men jeg stålsetter meg. Slik kan det godt bli hele vinteren. Skal man få gått noe på ski under tregrensen i dette landet som en gang i tiden smykket seg med å ligge «ved den evige sne», må man ikke bare sale og ri på samme dag. Man må gjør det iløpet av noen timer. Evigheten er forkortet til en formiddag. Skigleden er forbeholdt rentenister, pensjonister eller andre som ikke jobber når det er lyst.

OK, det er naturlige svingninger og man kan ikke måle effekten av den globale oppvarmingen i Nordmarka på skiføret i løpet av en femårsperiode.  På 1870-tallet, midt i den epoken hvor Norge var i ferd med å skaffe seg en identitet som skinasjon, var hovedstaden Christiania hjemsøkt av så mange varme vintre at tradisjonelle skirenn måtte avlyses. 

Og minnene om barndommens vintre på 1960- og 70-tallet, som jeg husker som en eneste lang spissrotgang mellom meterhøye brøytekanter og lange skiturer hver helg, er visst også redigert av selektiv hukommelse. I sesongen 1971-72, for eksempel, falt riktignok den første snøen i hjembygda mi på Østlandet allerede i oktober. Men det ble ikke skiføre i Nordmarka før uti februar. Og året etter var omtrent like ille. Jeg kan ikke fatte og begripe at dette ikke har festet seg i hukommelsen.

Når jeg i det hele tatt vet det i dag, er det takket være den tidligere statsmeterologen Gustav Bjørbæks gullgruve av et oppslagsverk for oss ski-nerder i Osloområdet, «Marka på sitt beste. En bok om snø, skimuligheter islagte vann og klimaendringer i Oslomarka».

Der folk som meg hengir seg til sviktende hukommelse og generell misantropi, har Bjørbæk dukket ned i alt tilgjengelig tallmateriale fra de tidligste målingene av nedbørsdatoer og snødybde i Enebakk og Skedsmo i 1895-96 og bygget ut tabellen med stadig nye opplysninger frem til fjorårets sesong for primært å kunne besvarelse spørsmålet: Hvor mange skidager i løpet av en sesong?

Her er datoer for når den første snøen falt, de største snødybdene, datoer for når isen la seg på vannene og datoer for når den var trygg å gå på.

Her er de ti dårligste og de ti beste skisesongene på femten steder i det sentrale Østlandsområdet. Og det gir en viss tilfredsstillelse å få bekreftet: Ja, i fjor var et riktig elendig år på mine trakter. Noe som jo kan ha bidratt til svartsynet. Men det er jo tankevekkende å få vite at det var enda dårligere i 1931-32.

Så til hundretusenkronersspørsmålet: Kan klimaendringene måles i antall skidager i Nordmarka? Etter å ha presentert alle målinger og relevante sammenligninger, er Bjørbæk krystallklar:

Den globale oppvarmingen kan tydelig spores i reduksjon av antall skidager. Det kan fortsatt dukke opp fine skivintre, men det blir sannsynligvis færre av dem.

Vanligvis kan jeg føle et visst blaff av triumf når  dokumenterbare fakta viser seg å stemme med mine personlige oppfatninger.

Dette er ikke et slikt øyeblikk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder