NUMMER 86: Skihopper Bjørn Wirkola i svevet.
NUMMER 86: Skihopper Bjørn Wirkola i svevet. Foto: Odiin, Rolf Arne

Hoppe etter Wirkola

MENINGER

Det er på tide å snakke om skihoppere. Min barndoms skihopper var Bjørn Wirkola.

debatt
Publisert: Oppdatert: 23.02.18 15:08

DAGFINN NORDBØ, forfatter og satiriker.

En kraftig plugg fra Finnmark med mørkeblå topplue og 19, 19, 19.5, 19,5 og iblant 20 i stil. En mann med dirrende muskler og høy kroppsvekt, som holdt Splitkein-skiene tett sammen mens han jaget nedover, med nesa mot skituppene, lengre og lengre, helt til han avsluttet med et elegant nedslag.

Bjørn Wirkola landet aldri på kulen. Han bånnet bakken. Bjørn Wirkolas svev i Holmenkollen var kunst, på høyde med John Coltranes saksofonsoloer, Beethovens symfonier og Picassos maleri av mann med gitar.

Så kom forandringen. Noen hadde tenkt seg om. Noen hadde regnet på det. En svenske begynte å hoppe med sprikende ski og fikk plutselig bedre lengde enn krafthopperne. Sannsynligvis den eneste revolusjon som har oppstått i Sverige. Skihopperne skulle med ett være knøttsmå, fjærlette og strømlinjeformede, ikke kraftige og muskuløse. Så hopperne ble krympet.

De ble mindre og mindre. Tilslutt var de i smurfestørrelse. Ja, de var blitt så små og puslete at jeg, som er en engstelig mann, mente det var stor fare for at de kunne bli tatt av rovfugl. Tenk deg bare en sulten svartbak med vingespenn på halvannen meter, som er ganske gretten fordi den har flydd rundt i Holmenkollåsen i dagevis uten å finne så mye som et avgnagd kotelettbein - den kan jo lett bli fristet av det den tror er en litt rart kledd spurv som flakser ut fra hoppkanten og nedover mot Besserudtjernet. Måker spiser jo hva som helst, og bryr seg lite om maten deres er pakket inn i en knallrød, stramtsittende polyesterdrakt med logoer på. Kjøtt er kjøtt. Jeg tør ikke å tenke på hva en tilfeldig passerende svartbak, eller kongeørn, kan stelle istand av ulykke, hvis den får øye på en puslefant med plastfiberski som kommer vinglende gjennom Kollentåka. Tenk dere sportssidene. «Tatt av ørnen.» «Det siste svevet.» «Hopper ble ørnegodis.»

På grunn av denne fortvilte situasjonen, som altså gir meg mer engstelse enn glede, har jeg sluttet å se på hopprenn. Kall meg bakstrever, men slik er det. Jeg nøyer meg med mine minner om Bjørn Wirkola. Å «hoppe etter Wirkola» betyr å entre scenen rett etter den aller beste.

En gang var Bjørn Wirkola og en kompis ute og tok seg noen øl, og ganske sent på kvelden foreslo kompisen at Bjørn Wirkola skulle hoppe rundt i byen, og så skulle han hoppe etter. Som sagt så gjort. Bjørn Wirkola hoppet, med samlede ben, og kompisen hoppet etter Wirkola. Et vakkert bilde. Vakkert, vakkert.

Slike menn blir aldri tatt av ørn.

Her kan du lese mer om