REFSER LISTHAUG: – Å lage karikaturer av hverandre gjør hele debatten til en karikatur. En råere debatt kan på sikt ha konsekvenser også for demokratiet, skriver Sylo Taraku.
REFSER LISTHAUG: – Å lage karikaturer av hverandre gjør hele debatten til en karikatur. En råere debatt kan på sikt ha konsekvenser også for demokratiet, skriver Sylo Taraku. Foto: Meek, Tore / NTB scanpix

Vi må unngå «amerikanske tilstander»

MENINGER

Sylvi Listhaugs mye omtalte Facebook-innlegg var problematisk selv uten koblingen til Utøya. 

debatt
Publisert:

SYLO TARAKU, statsviter, forfatter og rådgiver i tankesmien Agenda

I boken «Der andre tier» skriver Sylvi Listhaug at Facebook-innlegget som endte med at hun måtte gå av som justis- og innvandringsminister «beskrev godt hva vi står oppe i». 
Gjennom reaksjonene, beklagelsen og fratredelsen fra ministerposten, ble det satt en standard på hva som er greit og ikke greit å poste på Facebook fra ansvarlige statsråder. Det er bra. Men når Listhaug nå skriver at det eneste problematiske med det var koblingen til Utøya-terroren, kan ikke det bli stående ubesvart. Også uten kobling til 22. juli hadde Listhaugs Facebook-post vært svært problematisk.

Å synliggjøre skillene mellom politiske partier er viktig for demokratiet. Problemet oppstår når man skaper skiller på falske premisser og konstruerer politiske motsetninger som ikke er der. For ikke å snakke om hvor polariserende det er å fremstille opposisjonen nærmest som forrædersk. Det er det Listhaugs statusoppdatering om Arbeiderpartiet og terror handler om. Hun la ut et bilde med en gruppe terrorister og teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».

Facebook-posten fikk tusenvis av likes fordi folk er redde for terrorangrep og forventer at myndighetene gjør alt de kan for å ivareta vår sikkerhet. Men mange ble samtidig manipulert fordi statusen antydet at Arbeiderpartiet er opptatt av terroristenes interesser og ikke bryr seg om nasjonens sikkerhet. Realiteten er at alle partier på Stortinget selvsagt tar terrortrusselen på alvor. 

Et tydelig eksempel på det er at terrorlovgivningen er blitt betydelig skjerpet de siste årene. Det startet med Stoltenberg-regjeringen og fortsetter med Solberg-regjeringene. Den siste tiden har det kommet flere forlag på bordet fra regjeringen som har fått bred støtte fra Stortinget. Også forslaget om å kunne frata personer norsk statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser ble støttet av Arbeiderpartiet. Den eneste uenigheten mellom stortingsflertallet på den ene siden, og Høyre og FrP på den andre siden, handlet om prosedyrene. Hvordan man skulle gå frem for å frata noen statsborgerskapet. Denne prosedyreuenigheten har stor betydning for rettssikkerheten, men ingen konsekvenser for terrorsikkerheten. Siden statsborgerskap handler om å miste alle rettigheter som statsborger i Norge, er det naturlig at domstoler avgjør det. I hastesaker har myndighetene muligheter til å inndra passet. 

Folk har krav på å vite hva forskjellene mellom partiene i en sak faktisk består i. Men dette blir umulig å få oversikt over når støyen rundt retorikk overskygger en debatt om de faktiske uenighetene mellom partiene. Å lage karikaturer av hverandre gjør hele debatten til en karikatur. Det at debatten blir råere kan på sikt ha konsekvenser også for demokratiet. 

Listhaug er flink til å advare mot svenske tilstander. Den advarselen må vi ta på alvor. For svenske tilstander kommer ikke over natta. En negativ utvikling i forstedene over tid kan skape store sosiale problemer. Tar man ikke tak i problemene i tide kan det bli for sent å snu utviklingen.

Det samme kan sies om det offentlige ordskiftet. Det er grunn til å advare mot amerikanske tilstander. Polariseringen i Norge er heldigvis ikke like sterk som i USA, men heller ikke på dette området skjer ting over natta. Det som begynte som politisk polarisering der republikanere og demokrater appellerte mest til sine kjernevelgere, blir nå i stadig større grad en sosial polarisering som minsker tilliten mellom folk og som utfordrer det nasjonale samholdet.

Republikanske og demokratiske velgere lever i stadig større grad adskilt fra hverandre, ser og leser ulike medier og ser på hverandre med dyp mistro. En samlende president kunne kanskje dempet denne spenningen, men Donald Trump er det amerikanere fikk som resultat av en polarisering som har pågått i mange år. Gjennom sin hatske retorikk mot medier og demokratene skaper han enda dypere splid i befolkningen. Redaktør Nolan Finley i The Detroit News skriver at det ikke lenger handler om polarisering, men om hat: «We hate each other. It’s no longer a matter of incivility; it’s open hostility, visceral loathing. Extreme intolerance of anyone who challenges our perception of the truth.»

I Europa er mange bekymret over raske forandringer gjennom innvandring og er misfornøyde med hvordan migrasjonskrisen ble håndtert. Mange er også engstelige for nye terrorangrep. De etterlyser politikere som setter disse sakene sterkt på agendaen. Men veien derfra, til å mene at meningsmotstandere prioriterer terrorister foran rikets sikkerhet, er milelang. 

Politikere er ikke bare meningsbærere som videreformidler holdninger og bekymringer som faktisk finnes blant folk, de er også opinionsdannere. Gjennom sin retorikk kan de bidra til å piske opp stemningen, skape frykt og fyre opp fiendebilder. Det er bare å se angsten for islam i land som Polen og Ungarn selv om det bor henholdsvis bare 0,1 og 0,06 prosent muslimer i disse to landene.

I Norge har vi relativ høy tillit og en rimelig godt informert befolkning som det ikke er så lett å manipulere. Vi informeres stort sett gjennom de samme mediene og politikere fra ulike partier kan ha hyggelige småprat på taxi etter en debatt på Dagsnytt Atten.

Samtidig ser vi tendenser til et mer polarisert debattklima også her hjemme, spesielt rundt spørsmål knyttet til innvandring og islam. Vi har fått alternative medier med enøyd fokus på islam og innvandringsrelatert problematikk. Når det gjelder politiske ledere, så kan alle komme i skade for å karikere andres politikk og holdninger i ulike debatter, og jeg kan ha forståelse for at også Listhaug har opplevd å bli tolket i verste mening. Men i akkurat denne saken har hun faktisk trådt over en grense. Ingen norske politikere setter terroristenes interesser foran nasjonens sikkerhet. Populisme er å bruke en svart-hvitt retorikk og å profitere partipolitisk gjennom å spille på folks frykt.

Patriotisme er noe helt annet. Patriotisme er å vise tilbakeholdenhet når noe viktigere enn partipolitikk står på spill. 

Her kan du lese mer om