MENINGSLØST: En syrisk kvinne bærer kroppen til barnet hennes. Han ble gravd frem fra ruinene etter et luftangrep i al-Muasalat område i Aleppo 23.september i år. Foto: Thaer Mohammed AFP

Kommentar

Vesten har sveket Aleppos befolkning

I over fire år har Aleppos innbyggere bedt om fred, hjelp og verdighet. Vi ga dem ingenting.

Brynjar Skjærli
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Av Brynjar Skjærli, nyhetssjef utenriks

Etter fire og et halvt år er opprøret i Aleppo så å si slått ned. Dermed er enda et kapitel i den rike historien til Syrias største by i ferd med å bli avsluttet.

Jeg har ett eneste spørsmål i sakens anledning:

Hvordan kunne et samlet verdenssamfunn svikte sivilbefolkningen så fundamentalt?

Det er så mange døde og skadde at det gir ingen mening å snakke om tall. Det er en av vår tids største tragedier. Punktum.

Aleppo står som et symbol på verden anno 2016. Et samfunn som ikke er i stand til å gi mennesker de mest basale behov. En introvert verdensorden, hvis definisjon på hva som godtas er om det skjer innen- eller utenfor imaginære linjer, streket opp på et kart.

Vi kan ikke ha det slik.

VG-dokument: De er omringet og angrepet i Aleppo. Her er innbyggernes historier om å overleve

Ingen nåde

Innbyggerne i Aleppo ba ikke om at sandalkledde opprørere, med lette våpen, skulle ta over deler av byen deres sommeren 2012.

De visste hva det ville bety. Syrere er klar over hva Assad-familien er i stand til. Hama-massakren i 1982 var ikke glemt.

Svakt utrustede, dårlig organiserte og uerfarne sivilister, som fikk litt støtte fra syriske militære avhoppere, ville ikke ha en sjanse mot regimet.

Innbyggerne forsto det. Derfor var mange mot opprøret. Uansett om de hatet Assad eller ei.

Som far, så sønn. Bashar al-Assad viste ingen nåde.

SÅRBARE: Syriske menn bærer spedbarn gjennom ødeleggelsene i Aleppo 11.september 2016. Foto: Ameer Alhalbi AFP

Skam

Opprøret hadde kjapt blitt slått ned om ikke dyktige og erfarne islamistiske krigere, med brukbare våpen, tok over føringen i kampen mot regjeringshæren.

For de som allerede hadde valgt rebellenes side, sto valget mellom å kjempe sin opprinnelige kamp, som ville være selvmord, overgi seg til Assad, som sannsynligvis ville bety døden etter langvarig tortur, eller slå seg sammen med de islamistiske krigerne.

Frontens kronglete linjer, retningen på våpnene og hvor bombene ble sluppet har forseglet skjebnen til byens innbyggere.

Det eneste de har bedt om er fred, hjelp og verdighet.

Men vi har ikke gitt dem noe.

Det er et svik.

Det er en skam.

Forlatt

Syria-krigen er ikke over med Aleppos fall. Den går inn i en ny fase. Men Aleppo vil for alltid bli stående som et eksempel på hvordan unge og voksne, kvinner og barn, ble bombet, gasset og skutt i stykker gjennom dager, uker, måneder, ett, to, tre og fire år. Mens de håpte, ba og kanskje drømte om hjelp. Om en verden som ikke ville forlate dem. Men det var nettopp det verden gjorde: Forlot dem.

Mediene kan ta sin del av skylden. Mange av oss har ikke tatt sjansen på å reise inn i Aleppo på grunn av sikkerhetssituasjonen. Det har ført til at den massive mediedekningen har uteblitt. Men dette er ingen glemt krig. Ved hjelp av den teknologiske utviklingen er dette en krig hvor vi de siste fem årene har sett daglige videoer, bilder og beretninger om hva som har foregått.

Verden var derfor informert.

Politikere og ledere, som har makt til å gjøre noe, har visst og forstått hva som har foregått.

Men aversjonen mot å bruke, og i det hele tatt true med, militærmakt uten sikkerhetsrådets godkjenning har gitt fritt spillerom for Syria og deres allierte Russland og Iran.

Afghanistan, Irak og Libya blir brukt i lettvinte eksempler på at Vestens kriger ikke nytter.

Syria viser at Vestens manglende inngripen har ført til at brutale regimer får drive systematiske overgrep ustraffet.

Rent militært var Libya en suksess som burde vært brukt som et eksempel til etterfølgelse i Syria, istedenfor det motsatte.

Fattig

På toppen av politikernes kollaps har det knapt vært demonstrasjoner mot deres handlingslammelse. For ikke å snakke om de virkelige forbryterne her. Det er tilsynelatende intet stort folkelige engasjement mot den avskyelige krigføringen. Hvis det fortsatt finnes en fredsbevegelse der ute, gjemmer den seg godt.

Selv ikke de som makter å flykte fra en av de mest grufulle konfliktene siden andre verdenskrig, tar vi i mot med åpne armer.

De som ikke ender på Middelhavets bunn møter murer, gjerder og fiendtlighet.

Sverige var et av ytterst få land som gjorde det eneste rette i en slik ekstraordinær situasjon: Tok i mot alle som kom, og ga dem mat og husly.

Nå brukes landet i en form for skremselspropaganda på grunn av sin beundringsverdige humanitære innsats.

Hva er dette?

Et selvforherligende samfunn som ikke evner å gripe inn i urett og som neglisjerer de som trenger hjelp er et underutviklet og fattig samfunn.

Les også: Trump i Obamas fotspor

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder