FRI: Stephen Fry har forlatt Twitter, inntil videre iallfall. Foto: Ben Stansall , Afp

Sosiale medier er ikke som før!

Sosiale medier er som kampen om snøborgen i friminuttene på barneskolen: Bøllene vinner til slutt. Iallfall nesten.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Med fare for å fremstå som en innskrumpet drue: Sosiale medier er ikke lenger det de en gang var. I begynnelsen var de humørfylte arenaer for kranglefanter med lave skuldre og selvironi, og alt var lov. Vi tøyset og tullet, men tillot oss også belevent alvor når det var påkrevet. Det var en måte å knytte forbindelser til folk man ellers aldri ville blitt kjent med, og stemningen var imøtekommende, kul og jovial, selv om det undertiden også kunne gå hardt for seg.

Etter hvert som fenomenet vokste og stadig flere møteplagere koplet seg på, fikk den glade anarkismen fra den første tiden et mer dystert og aggressivt drag over seg. Kodene fra juratiden var som forduftet. Folk beholdt den tøylesløse innstillingen til mediet og durte på, men glemte at disse arenaene for mann- og kvinnejevning fikk et så voldsomt gjennomslag fordi stemningen der tross alt var positiv og ubesværet.

Aggressivt, altså, både i form av utskjellinger, bevisste misforståelser og nebbete personangrep, men også som humørløst og indignert gnål. Det er ikke måte på hvor fornærmet folk blir for det minste sleivspark. Lek har blitt til furting. Det er av og til ikke til å holde ut.

Det er mulig Twitter er enda verre enn Facebook, siden sistnevnte baserer seg på «vennskap», mens man på førstnevnte kan følge – og kommentere – hvem som helst, i hele verden. Det fører uunngåelig til en del virtuell gjødsel, og her om dagen fikk en av de mest aktive kjendisene på Twitter nok av spetakkelet.

Stephen Fry, denne elskelige bamsen av en britisk levemann, logget seg av for godt etter at en (temmelig) frekk spøk under BAFTA-showet ble tatt ille opp av den retthaverske bermen på Twitter. «Moroa er over», skrev Fry på sin egen blogg og la til, som følge av termineringen av Twitter-kontoen: «I am free, free at last.»

Å, den som kunne logge seg av djevelskapen og bli fri! Bort fra all bister smålighet og gneldrebikkjer i fullt kampmodus 24/7/365. Bort fra dette grenseløst irriterende mindretallet som, slik Fry skriver, gjør sitt ekle fornødne i det store bassenget, slik at man ikke orker å bade mer. Bort fra trollene, tussene, de mannevonde bedreviterne som aldri gir seg, aldri.

Men akk, man forblir, i motsetning til Stephen Fry. Vi kan tross alt ikke la bøllene og de heltidsindignerte vinne, vi kan jo ikke det? Det er vel her som ellers i livet, det handler om utholdenhet, eller «persistence», som engelskmennene mer presist sier. Og faktisk: hvis man bidrar selv og gir noen strategiske innrømmelser hit og dit, er det fortsatt mulig å føre avslepne samtaler der inne. Og blir det for krevende, er det lov å kvitte seg med noen av dem som bidrar mest effektivt til at sosiale medier av og til er det rene, skjære herk. Ikke vis nåde!

Les også: Ytringsansvar og debattkultur

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder