Kommentar

Kommentar: Førti og ferdig?

Jeg nærmer meg pensjonistalderen. Ikke den norske, men den pakistanske. Jeg er snart 40 år.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

En god nyhet kan ikke gjentas for ofte - minoritetsjenter er mønsterstudenter på skolen og innenfor høyere utdannelse. Men der stopper de samfunnsmessige gode nyhetene.

FRYKTER ARVEN: VG-journalist Shazia Sarwar frykter at minoritetsjentene vil gjøre som sine foreldre og forsvinne ut av arbeidsmarkedet når de nærmer seg førti. FOTO: Roger Neumann

For det forskere har funnet ut er at kvinnelige etterkommere er mindre yrkesaktive enn majoritetskvinnene når vi bikker 25. Og enda mindre aktive når vi runder 30. Forklaringen er enkel - vi gifter oss tidligere, får barn tidligere og går ofte inn i tradisjonelle kjønnsrollemønstre etter en flygende start på skolebenken.

Og selv om min generasjon har tatt et kvantesprang sammenlignet med våre mødre, mener bare 15 prosent av norskfødte med pakistanske foreldre at mor bør jobbe heltid mens barnet er under tre år. For de litt eldre barna ønsker under halvparten at mor skal jobbe full tid.

Gjør alt hjemme

Noen vil si det handler om prioriteringer. Innvandrerkvinnene prioriterer annerledes. Det kan stemme. Men jeg nekter å tro at mastergraden bare var ment som pynt.

Ofte får disse kvinnene frie hender til å etterstrebe en karriere av sine ektemenn, men da med klare forventninger om at det fortsatt er kvinnen som skal ha hovedansvaret hjemme. Flere pakistansk-norske jenter født i Norge mener at de gjør alt husarbeidet alene, sammenlignet med deres egne mødre, viser en Fafo-studie fra 2009. Dette på tross av at de jobber mye mer utenfor hjemmet. Det sier seg selv at det er et regnestykke som ikke vil gå opp. Superkvinnene må henge karrierekappen på veggen.

For jentene som velger å være hjemme med barna, har mastergraden blitt gammel og hullet i CV-en for stort, når de etter ti-femten år skal ut i arbeidslivet igjen. En ny karrierestart blir heller ikke enklere når kvinnene faktisk nærmer seg den pakistanske «pensjonsalderen» på 40 år.

Mangler bærekraft

Allerede for fire-fem år siden ble jeg møtt med de første spørsmålene - Jobber du virkelig heltid? Er du ikke sliten? Er det ikke på tide å slutte å jobbe? Ta bedre vare på hjemmet, barna og mannen? Jeg var enten dum eller egoistisk som jobbet full tid.

Ingen i Norge synes at det er ok at innvandrere forsvinner ut av arbeidsmarkedet altfor tidlig. Det er ingen bærekraftig utvikling. Hverken for landet eller for innvandrerne selv.

Det er mange forklaringer - og bortforklaringer.

I tåken av alle forklaringene forsvinner etterkommerne. De er hverken fisk eller fugl. De bør egentlig være gruppen som vi bør følge nøye med på. De er tross alt født halvveis med ski på bena.

Vi er opphengt i foreldregenerasjonen som innvandret til Norge på 70-tallet. Der er statistikken mindre pen, innvandrerregnskapet viser røde tall. Det blir mye polemikk og skyttergraver rundt disse gruppevise prislappene. Vi bør konsentrere oss om menneskene bak tallene. Vi bør heller spørre oss hvor det blir av minoritetsjentene som topper utdanningsstatistikkene. De bør være kommende karrierekometer. De kan vippe regnskapet. Fra røde til svarte tall.

Ligner de etnisk norske

Norskfødte med pakistanske foreldre har vært et yndet forskningsobjekt de siste årene. Vi er den største gruppen etterkommere av innvandrere. Kvinnene i denne gruppen studerer mer, jobber mer, gifter seg senere og får færre barn enn våre mødre. Ja, vi oppfører oss mer som etnisk norske kvinner i det store og hele. Vi har dog ikke blitt gamle nok til at forskerne kan vite hva som skjer med oss når vi nærmer oss 40.

Skulle vi følge foreldrenes fotspor, slik jeg frykter at vi gjør, særlig oss kvinnene, er det all grunn til å rope varsku. I 2006 fant nemlig forskere ved Frischsenteret ut at 50 prosent av arbeidsinnvandrerne fra 70-tallet forsvant fra arbeidsmarkedet på 2000-tallet. For pakistanerne og tyrkerne kom det en markant knekk da de begynte å nærme seg 40 år. Diskriminering, yrkesskader og for rause trygdeordninger er en forklaring. En annen forklaring er arbeidskulturen.

Vi er ikke latere, men vi har en ryggmargsrefleks som sier at vi lever kortere og blir eldre fortere. Derav arbeidskulturen - jobb hardt mens du er ung, pensjoner deg når du runder 40. Gjennomsnittlig levealder for en pakistaner født i 1950 er 41 år, ifølge FN. Det ser ut til at denne kulturen ikke endrer seg i takt med at pakistanske nordmenn bor bedre, har bedre helse og lever atskillig lenger enn sitt årskull i Pakistan.

For etterkommerne, særlige kvinnene er det mange normer som skal brytes, kamper som skal kjempes i veien mot bærekraftig velferd. Hvem som vinner denne kampene kan si noe om hvorvidt regnskapet vil gå i balanse i fremtiden eller ei.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder