Debatt

Den såkalte samfunnsdebatten

Når du deltar i samfunnsdebatten, tar du debattanten eller ballen? Unødvendige personangrep degenererer det offentlige ordskiftet i Norge.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over tre år gammel

Sanna Sarromaa, finne, feminist og skribent

Da jeg skrev en kronikk om språksituasjonen i Norge, var direktør for Nynorsk kultursentrum, Ottar Grepstad, rask med å svare. Istedenfor å svare på sak med saklighet valgte han heller å diskreditere meg. Jeg var ifølge Grepstad en bedreviter som blant annet latterliggjorde barn med Downs syndrom. Dette er en klassisk ad hominem: Den aktuelle saken hadde absolutt ingenting med barn med Downs syndrom å gjøre, men Grepstad tenkte sikkert at det var en god måte å vise helt i starten hvilken dårlig person jeg var og motsatt: Hvor god han var og hvor riktige hans verdier var.

Sanna Sarromaa

«Bedreviter» er en nedsettende og unødvendig personkarakteristikk, som overhodet ikke bidrar hverken til å opplyse saken som diskuteres eller til et godt debattklima.

Med disse hersketeknikkene fikk Grepstad imidlertid definert debattens akse. Effektivt kanskje, men hvor elegant, for ikke å nevne etisk, var det egentlig? Og bør vi ikke forvente mer av samfunnsdebatten og –debattantene?

De riktige verdiene

Professor Terje Tvedt kalte dem for godhetstyranner i Aftenposten i mars 2016: De som setter seg selv, de gode menneskene, opp mot andre, de onde. Denne konstruerte dikotomien blir da debattens akse, mer enn det debatten saklig sett dreier seg om. Dette er en hersketeknikk og den har store konsekvenser for landets evne til å håndtere helt nye politiske utfordringer, mener Tvedt. Det får også konsekvenser for landets evne til å håndtere noe så enkelt som en alminnelig samfunnsdebatt. Personen og hans eller hennes holdninger angripes og settes i bås, og ethvert argument vedkommende kommer med blir per definisjon ugyldig. Det er symptomatisk for dette at begrepet ”menneskesyn” brukes flittig i debattene, men alltid like dårlig forklart og begrunnet.

I Norge kan det til tider virke som den politisk korrekte meningseliten, med ganske sammenfallende meninger, debatterer med hverandre i de offentlige arenaene de selv foretrekker. Dette er litt platt samtidig som det er noe paradoksalt over det.

De samme personene som hyller ytringsfriheten og demokratiske verdier, og bruker alle de riktige honnørordene, er de første til å latterliggjøre og kneble de som har andre synspunkter og verdier enn dem selv. For det er jo bare de selv som de riktige verdiene og det rette menneskesynet. De er derfor uangripelige.

Kyklopene på 140 tegn

Dette klimaet skremmer mange. Vi mister mange debattanter som ikke tar ordet, fordi de ikke orker konsekvensene av det. Dette gjør det trange rommet skapt av «riktige» meninger og politisk korrekthet enda trangere. Man hyller mangfold på et retorisk og diskursiv plan, men rammene for mangfoldet er snevre. Knausgård kalte Sverige for kyklopenes land. Kyklopene vil ikke anerkjenne virkeligheten dersom den ikke passer inn i verdensbildet deres. Disse enøyde kjempene er ikke en ukjent rase i Norge.

Det kan hende at noe av dette kyklopiske debattklimaet skyldes bruken av sosiale media. Det var kanskje lettere før å sette seg ned, lese ferdig hele teksten, tygge litt på den, lene seg tilbake, tenke, sove, tenke litt til og så skrive et svar som kom på trykk først etter noen dager, kanskje etter en hel uke. Man slapp å fyre løs med én gang. Nå skjer det meste i nuet, gjerne i affekt og ofte inneklemt i skarve 140 tegn. Kanskje er det viktig å komme raskt på banen og vise sine egne gode holdninger.

Jeg har også ofte tenkt på hva slags debatt og tenkning Twitter egentlig fremmer. Det er vanskelig å argumentere for eller mot på 140 tegn. Det handler mest om å være kjappest og mest slående. De riktigtenkende retweeter hverandre i kor og avviker noen eller noe fra deres moralsk overlegne verdensbilde, begynner lynsjingen: «O, himmel og hav, hvor god Elin Ørjasæter kler å være sutrete», «Total mangel på empati hos Listhaug», «Makan til rør, helt lavmål», «Rolness kan ikke forsvinne fra offentligheten fort nok» eller «Uff nei, ikke Sarromaa igjen.» Selv om personen ikke passer inn i ens egen politisk korrekte trangsynthet, så må man fortsatt svare på sak med sak – eller la være å svare.

Mot ytringsmangfold

Hadde det ikke vært fint med et debattklima og en samfunnsdebatt der det var rom for ytringer fra alle kanter og retninger? Ytringene kunne tas imot for det de er – ytringer. Ikke som et uttrykk for dårlige holdninger, et tvilsomt menneskesyn eller gale verdier.

Når jeg for eksempel skriver en kronikk som denne, avstedkommer den som oftest mange kommentarer. Noen er veldig gode og hjelper meg i min egen tenking og skriving. Noen derimot er bare usaklige og slemme. Du også har kanskje en mektig mening om min tekst.

Før du fyrer løs, tastaturet er jo så nært og nettet så raskt, kan det være lurt å spørre: Tar jeg debattanten eller tar jeg ballen? Karakteriserer jeg skribenten eller bidrar jeg til å belyse temaet? Dette kan også kokes ned til: Med det jeg skriver nå, bygger jeg menneskeheten opp eller ned?

Les også

Flere artikler

  1. Hvem blir den neste i gapestokken?

  2. Den gode, den onde og den fremmede

  3. Amal Adens «ekstreme psykologi»

  4. Mollekleiv til angrep på gubbevelder i internasjonal idrett: – Norge gjør ikke nok

  5. Den ville vestlige debatten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder