LANGE TRADISJONER: En turgåer fotograferer et kors nær fjellandsbyen Laklouk Libanon. Foto: Patrick Baz AFP

Debatt

Den glemte forfølgelsen

Mens biskopene diskuterer oljeboring og asylpolitikk blir kristne slaktet ned i Midtøsten.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

LARS AKERHAUG, journalist og forfatter.

I sin nyttårstale i 2016 tok Norges kanskje mest profilerte biskop, Atle Sommerfeldt, opp flyktningkrisen i Syria og klimakrisen. Han tok til orde mot prestasjonspress og mer nestekjærlighet.

Lars Akerhaug. Foto: Nils Bjåland VG

Sommerfeldt er i det hele tatt kjent som en brennende samfunnsengasjert debattant. Men han fant ikke plass til å nevne fordrivelsen av de kristne i Midtøsten.

Nyttårstalen var ikke noe unntak. Generelt har det vært stille fra Den norske kirke om forfølgelsen og fordrivelsen av de kristne fra områdene urkirken etablerte seg. Til tross for at Paulus snakket om kirken som «Kristi kropp».

Men det er gode grunner til at fordrivelsen av de kristne bør engasjere både biskoper og politikere. Hele verdens øyne er nå rettet mot Mosul, der irakiske og kurdiske styrker kjemper for å frigjøre byen fra Midtøsten. I kjølvannet av at IS erobret byen i 2014 valgte de aller fleste av byens kristne å rømme. Nå er det ekstremistene som blir tvunget på flukt. Men det er liten grunn til å håpe at mange av de kristne som rømte fra byen vil vende tilbake.

I forbindelse med arbeidet med min nye bok «Siste jul i Kairo» snakket jeg med en rekke flyktninger som hadde rømt fra byen. De fortalte historier om hvordan de hadde måttet forlate alt de eide og hadde i frykt for de fremrykkende islamistene. Men også om hvordan de kurdiske peshmergasoldatene vendte dem ryggen og overlot de kristne til seg selv. Én eldre kvinne jeg snakket med kunne også fortelle om hvordan gamle naboer og venner i Mosul vendte seg mot henne og familien, straks Islamsk Stat hadde tatt over makten.

Historiene de kristne flyktningene fortalte var ulike, men alle hadde det samme ønsket. De ville vekk, bort fra Midtøsten og vekk fra muslimske land. Til Europa, USA, Canada og Australia.

Dermed er de kristne i ferd med å forsvinne fra et av områdene der de første kirkene i verdenshistorien ble etablert. Før Irak-krigen i 2003 var det rundt 1,5 millioner kristne i Irak. I dag er det trolig færre enn 200.000 igjen, i området der kristendommen ble etablert kort tid etter at Jesus iføgle den kristne tradisjonen stod opp igjen etter å ha blitt hengt på korset på Golgata. De irakiske kristne fastholder at det var apostelen Thomas som etablerte de første kristne trossamfunnene i Mesopotamia, dagens Irak.

Helt sikkert er det i hvert fall at den assyriske kirken, som fortsatt bruker Jesu talemål som liturgispråk, har lengre røtter enn de fleste andre av verdens kirkesamfunn.

De siste årene har jeg snakket med kristne fra Syria, Libanon, Irak og Egypt som har fortalt om kirker som har blitt satt i brann og landsbyer som ble angrepet. Jeg har fått høre historier om gamle klassekamerater som plutselig viste seg å hate dem.

Samtidig uttalte biskop Atle Sommerfeldt i Vårt Land i fjor at «terror er ikke en mulig tolkning av islam».

Det kan virke som mange norske kristne rett og slett har problemer med å plassere ansvaret for fordrivelsen av kristne i Midtøsten der det hører hjemme.

Noe av uviljen til å ta opp forfølgelsen av de kristne i Midtøsten blant kirkelige ledere finner man årsaken til hos Mellomkirkelig Råd, som er kirkens organ for internasjonale saker. Her kan man i styringsdokumentene lese at det «At vi i Vesten omtaler dem som «minoriteter», kan føre til ytterligere stigmatisering og gjøre dem mer utsatte»

Det er ikke bare i Irak kristne forfølges. I Egypt tegner mange kristne et dystert bilde. Etter at Det muslimske brorskapet ble avsatt med makt i 2013 håpet mange på bedre forhold. Men flere menneskerettighetsgrupper jeg har snakket med rapporterer at situasjonen faktisk har forverret seg. Ofte vender myndighetene blikket et annet sted. En landsbybeboer i Minyaprovinsen syd for Kairo fortalte om hvordan de ble angrepet av naboene fordi de hadde fått tillatelse til å pusse opp kirken. Selv om de gav etter, fortsatte angrepene, uten at politiet grep inn. Historien er bare en av mange liknende fortellinger.

Likevel har det heller ikke vært noe sterkt engasjement fra utenriksminister Børge Brende eller Utenriksdepartementet, som bortsett fra noen små prosjekter ikke har tatt opp forfølgelsen av de kristne i Midtøsten eller våget å løfte saken opp på internasjonale arenaer.

Igjen er det grunn til å minne om at det er verdenshistoriens første kirkesamfunn som nå er under kraftig press. Den koptiske kirken regnes for å være verdens første kirkesamfunn. Tidligere professor Mariz Tadros ved American University of Cairo er blant de som nå mener at kristne blir forfulgt, i landet der Josef og Maria ifølge søkte tilflukt, ifølge fortellingene i Bibelen.

Én kristen politiker jeg snakket med fortalte om politikere og prester fra Vesten som stadig vekk kom på besøk til hans kontorer i Erbil i Nord-Irak. Han mente de kirkelige besøkene var til liten nytte. Etter at de hadde vært på besøk, hørte han ikke noe mer fra de.

Jeg referte til debatter som har gått i Norge, hvor representanter fra Mellomkirkelig Råd og Den norske kirke har uttalt at det å omtale kristne minoriteter som forfulgt kan føre til ytterligere stigmatisering og i verste fall bidra til å forverre deres situasjon. «Man må beskrive virkeligheten som den er», mener Hakkari. «Å kalle oss forfulgt er en underdrivelse. Vi blir utryddet.»

Jeg skulle ønske Atle Sommerfeldt, Børge Brende og andre prester og politikere ville lytte. Dessverre er jeg redd det allerede er for sent.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder