NYE LØSNINGER: De fleste liker seg i Groruddalen og blir der. Uansett fargesjattering. De som velger å flytte, gjør det først og fremst på grunn av skolen. Derfor må mer effektive tiltak sette i verk der skoen trykker, mener kommentator Shazia Sarwar Foto: Frode Hansen ,

Kommentar

Løsningen i Groruddalen

Groruddalen har utfordringer. Vi løser dem ikke ved å avfeie dem. Vi kan løse dem ved å tenke helt utenfor boksen.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Groruddalen er min landsby. Romsås var mitt hjem i 20 år. Mine nærmeste venner og slekt bor på Furuset. Jeg har et kjærlighetsforhold til den utskjelte dalen.

Likevel: Jeg er ikke en del av løsningen. Jeg er en del av problemet. Da barna mine skulle begynne på ungdomsskolen, flyttet jeg ut av dalen og til en annen drabantby i Oslo. Min begrunnelse var den samme som begrunnelsen til de fleste barnefamilier som flytter fra området: Bedre skole, bedre språk.

Når ressurssterke mennesker velger å flytte ut fra pressede områder, forsterkes utfordringene. Men når alt kommer til alt, er man seg selv nærmest.

Min håndtering var primitiv, men ikke unormal. Mønsteret jeg skisserer overfor er grunnleggende i urbaniseringsprosesser. Oslo og Groruddalen er ikke unike, utfordringene ikke apokalyptiske, slik kritikere i det siste har hevdet. Oslo er bare i ferd med å bli en metropol. Om enn liten i størrelse.

Les også debattinnlegget om Groruddalen: Vinteren kommer

Her trykker skoen

Men også organiske prosesser kan være smertefulle. Det største problemet er ikke innvandrerkonsentrasjonen i seg selv. Det største problemet er å gi alle barn en like god mulighet til å lære seg norsk, og dermed tilegne seg den viktigste av alle integreringsnøkler.

Barn lærer ikke norsk bare gjennom undervisning. Barn lærer også norsk av andre barn.

Barnas etnisitet er irrelevant i denne sammenheng. Barn er barn og elever er elever. Det viktige er barnas språk. Både i VG og i Aftenposten har flerkulturelle nordmenn i Groruddalen stått frem og fortalt at deres barn snakker dårligere norsk enn dem selv. Barn som altså er norskfødte av norskfødte.

Massiv innsats på skolene

Forståsegpåere har mast om at barna må lære seg norsk før de begynner på skolen. Det alene hjelper altså ikke, dersom språket står i fare for å bli forringet utenfor hjemmet. Vi ser av Utdanningsetatens oversikt at de fleste som får særskilt norskopplæring bor i innvandrertette områder. På skoler som Gran skole på Furuset får åtte av ti barn slik opplæring.

Oslo kommune har bevilget betydelige midler for å forsterke norskopplæringen. Det gjøres en massiv innsats av foreldre, lærere og rektorer for å jevne ut forskjellene. Men resultater fra nasjonale prøver viser at barn ved innvandrertette skoler sliter i basisfagene. Særlig norsk. Dette skyldes først og fremst foreldrenes sosio-økonomiske forhold. Men også fordi språkkvaliteten forringes i skolemiljøer med få eller ingen barn som har norsk som morsmål.

Dette gjør vi

Groruddalen har produsert fantastiske samfunnsborgere i alle fargesjatteringer. Det vil den fortsette å gjøre. Men situasjonen er prekær når hele barnekull nå vokser opp uten å kjenne til og snakke med en eneste etnisk norsk unge. Eller utenfor Groruddalen, en eneste flerkulturell unge.

I en by så mangfoldig som Oslo er begge deler like problematiske. Sosial kompetanse er like verdifull som språkkunnskaper.

Så hva gjør vi? Vi busser.

Vi tar noen av de språksvake barna fra skoler med høy andel minoritetsspråklige barn og busser til skoler med svært få minoritetsspråklige.Vi busser, fordi ingenting de siste 40 årene tilsier at vi har evnen til å snu organiske bo-mønstre i Oslo.

Århusmodellen

Det er et kontroversielt og dramatisk forslag. Men det busses allerede. Jeg kjenner flere muslimske og andre familier i Groruddalen som busser sine barn til privatskoler. Århus i Danmark har busset i flere år, tilsynelatende med hell.

En evaluering fra 2010 konkluderte med at 60-70 prosent av elever som busses får en betydelig fremgang. Ordningen ble massivt kritisert i starten, men skal vi tro ungdommene som har levd ordningen, har de både fått bedre karakterer, nye venner og overkommet avstandene.

Bussing starter med førsteklassingene, og utløses av språkkunnskaper, ikke etnisitet. Alle skoler skal ha mellom 20 og 40 prosent minoritetsspråklige elever. Og bussing i Århus fungerer kun fordi den er påtvunget.

Magnet-skoler

Amerikanere hadde bussing i mange tiår etter borgerrettighetskampen. Dette ble avskaffet i midten av 2000-tallet, fordi bo-mønstrene endret seg, og man mente behovene forsvant. Forskning viser at noen år etter slutt på bussing ser man nå re-segregering i skolene. Og verst går det utover minoritetsbarnas skoleresultater.

En annen løsning kan være såkalte «magnet schools», prøvd ut med stor hell i USA. Dette er offentlige grunnskoler som spesialiserer seg på ulike fagområder, slik som matematikk, naturfag, teknologi og humanistiske fag.

Magnet-skoler er attraktive, nybygde skoler som alle elever kan søke seg til, uavhengig av skolegrenser. Hensikten er å tiltrekke seg en variert elevgruppe, og unngå segregering.

Like muligheter for alle barn

De fleste bydelene i Groruddalen har gratis kjernetid i barnehagen, lærere som jobber der får mer i lønn, skolene får økte midler for særskilt norskopplæring, nå får de også gratis aktivitetsskole. Det har ikke skortet på tiltak.

Likevel sliter altfor mange barn på skolene i området. Dette er barn som har krav på like gode muligheter som ethvert annet norsk barn. Uavhengig av klasse og morsmål. Det er for disse barna vi bør vurdere noe så drastisk som bussing. For det er rett og slett for mye som står på spill.

På Twitter: @ShaziaSarwar

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder