Du er så flink til å snakke norsk, Kjetil Rolness!

Kjetil Rolness forsøker å umyndiggjøre erfaringer og sannheter som ikke samsvarer med egne.

NINA BAHAR, samfunnsdebattant og ass. generalsekretær i Skeiv Verden

«The toad beneath the harrow knows, exactly where each tooth-poing goes. The butterfly upon the road preaches contentment to that toad.»

I prologen til et dikt skriver Rudyard Kipling om padden som merker nøyaktig hvor hver pigg i harven treffer. Sommerfuglen, uberørt av dette, belærer padden om å være fornøyd.

Disse ordene treffer kjernen i denne debatten; makt til å definere. Den forteller om to ulike virkeligheter. Den forteller også om en manglende evne til å ta innover seg at disse ulike virkelighetene eksisterer.

Kjetil Rolness skriver i VG at rasisme nå åpenbart er overalt.

Han er ikke enig, og mener det er en feiloppfatning begrunnet i samme kognitive svikt som kjennetegner psykotiske mennesker:

«Denne uken skrev samfunnsdebattanten Nina Bahar at spørsmålet om hvor du kommer fra alltid har et tilleggsbudskap: «Du er annerledes.» Det er snakk om en «subtil form for rasisme», som på fagspråket kalles «mikroaggresjoner». På et annet språk kan det kalles vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia», skriver Rolness.

MDG-Lan om hetsen: – Som et gufs fra fortiden

Å avskrive en gruppe (her uttrykt av en enkeltperson, meg) sine opplevelser av virkeligheten som vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia er så visst et språk, men hvilket språk er det?

Det er et «hvitt» språk, for det første. Det er på ovenfra-og-ned-språket, for det andre. Det er språket til en som ikke kan ta innover seg at det finnes andre måter å oppleve virkeligheten på enn sin egen, som kan ha vel så mye sannhetsverdi som Rolness' fasit på verden.

Kommentar: Subtil hverdagsrasisme

Det er et forsøk på å umyndiggjøre erfaringer og sannheter som ikke samsvarer med egne. En forlengelse av sannhetsparadigmet som på sosiale medier og i ymse kommentarfelt forteller oss det samme gang på gang; rasisme eksisterer kun i vårt hårsåre hode.

Rolness skriver en lang artikkel der han gjennomgår eksempel etter eksempel på politikere, forskere, samfunnsdebattanter og unge kronikkforfatteres beretninger om hvordan hverdagsrasismen oppleves for dem. Det er nesten merkelig hvordan han kan bruke så mye av sin energi på å avskrive hver beretning etter tur, i stedet for å stoppe opp og tenke «Ey, når så mange forteller om denne opplevelsen, kanskje det er noe i det?».

Se også: Rolness' rasisme-rariteter

Noen indisier finnes det jo også for at vi ikke bare er paranoide. Vi vet at diskriminering av folk med innvandrerbakgrunn forekommer på flere samfunnsområder: Uteliv, arbeidsliv og boligmarked, for å nevne de mest åpenbare. Vi vet også at marginalisering fører til dårligere helse og derfor er en stor kostnad for individet, men også for samfunnet. Denne diskrimineringen kommer ikke fra løse lufta. Den kommer fra holdninger som eksisterer i befolkningen.

En kan bare lure på hvor all denne motstanden mot å anerkjenne at verden oppleves som annerledes for andre kommer fra. At den måten man blir møtt på opp gjennom hele sitt liv som ikke-hvit alltid er litt annerledes enn hvordan man blir møtt som hvit, vestlig. Og at disse subtile uttrykkene for min annen-het oppleves belastende, ikke fordi jeg som individ er overfølsom, men fordi dette er den effekten det har.

Mens Rolness flyr over harven, ønsker han å fortelle oss at det ikke gjør vondt å bli truffet av piggene. Piggene mener jo ikke noe vondt med det.

Forresten, Rolness, du snakker så bra norsk!