UMORALSK: – «Jeg foretrekker heller å bli ledet av en kompetent, umoralsk politiker enn av en inkompetent og etisk», er noe jeg ofte har hørt fra franskmenn. Som om Dominique Strauss-Kahn er vårt eneste alternativ. Hva kan jeg si? Vive la France! skriver franske Lorelou Desjardins. Her er daværende IMF-leder Dominique Strauss-Kahn i 2011 ved politiets hovedkvarter i New York, anklaget for voldtektsforsøk og seksuell trakassering. Foto:,Reuters

Debatt

Vive la France!

Franskmenn mener fortsatt at Dominique Strauss-Kahn er en god presidentkandidat. I Norge kan et ulovlig utleid stabbur velte en politisk karriere, mens i Frankrike kan du være anklaget for både voldtekt og korrupsjon og fortsatt få kjempe om velgernes gunst.

Publisert:

Lorelou Desjardins, fransk blogger bosatt i Norge, afroginthefjord.com

Husker du Dominique Strauss Kahn, eller DSK? Den høyprofilerte franske politikeren, en gang leder for Det internasjonale pengefondet, finansminister i Frankrike og én pressemelding unna å bli tatt som seriøs kandidat til det franske presidentvalget i 2012. Kort og godt en av verdens mektigste menn, inntil han en maidag i 2011 ble avbildet med håndjern i New York City, i et politisk fall verdig en Hollywood-film, beskyldt for voldtektsforsøk og seksuell trakassering mot stuepiken Nafissataou Diallo.

Lorelou Desjardins Foto: ,

Etter denne hyperoffentlige begivenheten meldte også andre kvinner seg, og hevdet seg seksuelt trakassert. I rettsaken ble DSK ikke dømt, men måtte i et forlik betale Diallo 1,5 millioner dollar. Men det stoppet ikke der, for kort etter var han innblandet i nok en rettssak, denne gangen tiltalt for tilknytning til et prostitusjonsnettverk i Nord-Frankrike og Belgia. Nok en gang ble han frifunnet. Han innrømte å ha deltatt i orgier, men sa samtidig at han ikke var klar over at de 40 kvinnene han hadde hatt samleie med, var prostituerte.

Forestill deg at du leser et offers smertefulle vitneforklaringer, om sadismen som lyste ut av DSKs øyne mens han tvang henne til å gjennomføre seksuelle handlinger hun motsatte seg. Ville du stemt på denne mannen hvis han forsøkte å gjenoppstå på den politiske arenaen? Hvis du er norsk, er svaret ditt helt sikkert «nei». Men hvis du er fransk, er spekteret av svarmuligheter bredere.

Ulike krav

Nylige målinger viser at DSK befinner seg på topp 5-listen over politikere som franske velgere mener er gode kandidater for presidentvalget i 2017. Dessuten har han nylig skrevet to kronikker om EU og Hellas-krisen, som viser at han på ingen måte betrakter sin egen politiske karriere som død.

I Norge, derimot, behøver man ikke engang å gjøre noe kriminelt for å bli politisk bannlyst. Hvis du bygger og leier ut et stabbur uten kommunal løyve, mister du all troverdighet som politiker. Og det finnes mange eksempler på de som har måttet gå av, eller i det minste beklage, på grunn av skandaler av dette formatet: Fabian Stang, Åslaug Haga og Trude Drevland. I Frankrike ville ikke slike opplysninger fått folk til å heve øyenbrynene engang. Og de beklager ikke, da framstår de svake.

Norge og Frankrike har definitivt ikke samme moralske og etiske krav til sine politiske ledere. Følgelig trengs det bare en liten håndfull dritt mot politikerne i Norge, mens i Frankrike kreves det en hel lastebil full. Eller kanskje to.
Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på hvor mye dritt det franske folket krever for å svarteliste en politiker. Anklager om voldtekt og korrupsjon er åpenbart ikke tilstrekkelig.

Norske politikere

Jeg tror at kulturell kontekst påvirker forventningene nordmenn og franskmenn har til politiske ledere. Norske politikere forventes å være moralsk uklanderlige, og de må følge alle skrevne og uskrevne lover: en miks av Janteloven, likeverd, respekt og tillit. Norske ledere må ha tillit og holdes ansvarlig for sine handlinger. Dette er noe vi drømmer om, men aldri har sett skje i praksis i Frankrike.

I Norge følger publikum og medienes øyne med for å forsikre om at de ikke misbruker makten for å pleie personlige forbindelser, forsyner seg av offentlige midler for å finansiere private utgifter eller behandler folk respektløst. Offentligheten, velgerne og media er allestedsnærværende for å minne sine folkevalgte om følgende: «Hvem tror du at du er? Du er en av oss, og våg ikke å innbille deg ett sekund at du er bedre.».

Hvis politikerne tråkker over etiske grenser konfronteres de med konsekvenser som ikke alltid står i forhold til tabben de har gjort. Men jeg er fransk, så hva vet vel jeg om rimelige straffereaksjoner, det hele er fraværende blant den politiske eliten i hjemlandet mitt.

Ektefølt respektløshet

I Frankrike har eliten alltid hatt flere rettigheter enn vanlige folk. Det franske samfunnet er langt mindre egalitært enn det norske. Aristokratiet og borgerskapet nøt alltid flere goder enn oss vanlige folk. De franske politikerne har en livsstil som står fjernt fra vanlige folk; de har mye penger og våre verdener møtes aldri. En gang støtte jeg på den norske finansministeren på gåtur i Oslos gater. Jeg tviler på at vanlige folk ville møtt president Sarkozy eller ministre ute i gatene.

Elitismen som rår det politiske systemet i Frankrike styrkes av den komplette mangelen på respekt for kvinner. Historikeren, forfatteren og journalisten Jean Francois Kahn uttalte i forbindelse med beskyldningene mot DSK, at saken ikke handlet om voldtekt, og at DSK kun utøvet sin rett som mann som håndterer en ”troussage de domestique”: inntil 1800-1900-tallet hadde det franske borgerskapet rett til å utnytte enhver tjenestepike eller slave seksuelt når de følte for det.

Som fransk kvinne, var reaksjonene og kommentarene som franske politikere og journalister lirte av seg, mest sjokkerende for meg i forbindelse med DSK-skandalen. De blottla den sosiale aksepten for respektløs behandling av kvinner, og videre hvor lett den intellektuelle eliten tar på vold mot kvinner. Journalisten Franck Tanguy, kommentator på Radio RMC, uttalte at «denne kvinnen [Diallo] kan verken lese eller skrive, hun er stygg som ei ræv og tjente akkurat 1,5 millioner dollar. Livet hennes er et eventyr.». Finn en bøtte hvis du føler for å kaste opp. Igjen, utenkelig i Norge.

Jeg er et offer!

Jeg tegner ikke opp noe pent bilde av landet mitt. Men noen ganger forstår jeg ikke hvordan vi (jeg er også fransk velger) fortsetter å akseptere den slags oppførsel fra våre folkevalgte, som angivelig skal utgjøre de beste av oss.

Franske velgere er lei av skandaler som hver eneste aktive politiker er befengt med. I fjor ble den tidligere presidenten, Nicolas Sarkozy, nevnt i syv forskjellige rettssaker, de fleste omhandlet korrupsjon og maktmisbruk. «De er alle fra samme eliteskoler og kjenner hverandre fra tiden før de meldte seg inn i politiske partier. I realiteten er de en gjeng med hvite menn som oppholder seg i politikken i mange tiår, og dekker over for hverandres ugjerninger. Hva kan vi gjøre?» er en hyppig brukt klage blant franske velgere.

Ironien er at de fortsetter å stemme på politikere de ikke kan utstå. Når en skandale brettes ut i offentligheten, er den klassiske forsvarslinjen blant franske politikere å framstå opprørte. «Jeg er et offer!», hyler de i media. Den franske opinionen har en tendens til å la seg overbevise. Ok, ikke alltid, men ofte. For eksempel tror mange at DSKs sexskandale (den første av dem) var en konspirasjon for å forhindre at han vant presidentvalget. Selve ofrene i skandalene blir glemt: kvinner, som meg selv, følte seg tråkket på da de hørte at seksuell trakassering visstnok er greit i Frankrike så lenge den utføres av en mektig mann mot en stuepike. Samme med skattebetalerne, som ofte finansierer politikerutskeielsene.

Kompetanse og moral

Et av problemene er at det franske folk har dårlig hukommelse, og tilgivelsen sitter løst. For å skrive dette måtte jeg grave meg ned i arkiver og historier om mange franske politikere, og da ble jeg minnet på alle korrupsjonssakene mot så å si hver eneste av dagens aktive politikere. Som for eksempel den om den tidligere statsministeren Alain Juppé som ble dømt for underslag, og fikk to års betinget fengsel og ti års utestengelse fra politikken (senere redusert til ett år).

Offentlig omdømme blir raskt restituert etter en skandale, og media bistår trolig ved å gi politikerne en ekstra dytt for å framstå plettfrie og troverdige slik at de blir valgt påny. Gjett hvor Alain Juppé er nå? Bingo! På topp 5-listen over presidentkandidater franskmenn anser som mest valgbare.

Forestill deg at hjemlandet ditt befinner seg i dyp, økonomisk krise, og det er enighet i folket at bare en økonom kan redde landets sjel, beklager, pensjoner. I Frankrike tror mange at DSK er så intelligent at han kan redde Hellas ut av krisen, og kanskje også Frankrikes økonomi. «Jeg foretrekker heller å bli ledet av en kompetent, umoralsk politiker enn av en inkompetent og etisk.», er noe jeg har hørt ofte når jeg har intervjuet franskmenn om temaet. Som om han er vårt eneste alternativ.
Hva kan jeg si? Vive la France!

(Oversatt av Sian O'Hara)

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder