ALENE I DØDEN: – Bildet brenner seg fast av det druknede Jesusbarnet med ansiktet ned i sanden før det ble båret vekk i armene til grensevakten. En sørgende fader med det døde barnet. Ikke hans eget, men vårt alles barn, skriver Alf van der Hagen. Foto: Nilufer Demir , Ap

Debatt

Det døde Jesusbarnet

På magen, ned i krybben, kvalt, med munnen full av høy. På stranden, druknet, skylt i land, med lunger fylt av vann.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

ALF VAN DER HAGEN, forfatter og journalist

Helt alene i døden. Etterpå ble gutten plukket opp av mannen som kjemper for å holde tårene tilbake. Bildet brenner seg fast av det druknede Jesusbarnet med ansiktet ned i sanden før det ble båret vekk i armene til grensevakten. Stabat pater. En sørgende fader med det døde barnet. Ikke hans eget, men vårt alles barn. For det kunne vært ditt barn, eller mitt. Men er det ikke også Guds barn? Guds sønn er død?

Julen er jo allerede død som kristen høytid. Lenge en gavenes fest, en overdådig feiring av Mammon i verdens rikeste del. Julen er til for de nærmeste, familien, for den funklende gleden i barnas øyne. Her er høytid, smektede religion, ømheten for det lille Jesusbarnet, «sov du min lille» fra arien i Bachs juleoratorium, vi skal nok passe på deg.

Idyllen er vanskeligere i år

Alf van der Hagen. Foto: ,

Vi lever i en kultur som har valgt seg barnet som symbol på Guds inngripen i verden. Og guden blir ikke født i et slott. «Nei, Jesus får sitt leie i denne glade jul, der tiggere de pleier å legge seg i skjul», heter det i den vakre julesangen «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom». Den er skrevet av Hans Adolph Brorson, julens dikter fremfor noen, han som også skrev «I denne søte juletid» og «Her kommer dine arme små».

Men idyllen blir vanskeligere i år. Nordmenn kan ikke lenger tekstene til julesangene, toppen ett vers, melder NRK. Sang er jo medisin for sjelen, men vi har sluttet å synge, kjenner ikke lenger fortidens poesi, har glemt kulturarven.
Kirken holder seg likevel stadig med en gud som fødes som fremmed i et uthus, som må flykte til et fremmed land, Egypt, for å slippe unna statspolitiets drapsmenn (Herodes), og som dør på et kors med to dødsdømte yrkeskriminelle ved sin side.

Denne guden, Jesus, identifiserer seg totalt med samfunnets nederste, når han mot slutten av Matteusevangeliet sier: «Jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare: `Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: `Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Listhaugs vranglære

Vi er altså dømt, det kommer vi ikke unna, her i verdens rikeste land. Vi har ikke lov til å holde vår rikdom for oss selv, og virker ute av stand til å dele den frivillig.

Sylvi Listhaug sa i november på Dagsnytt Atten: «Jesus var opptatt av at vi skulle hjelpe flest mulig, og da handler ikke det om å hjelpe veldig mange i Norge.» Les det gjerne to ganger. Jeg er glad for at kirkens biskoper ikke lot seg belære av Frp-politikerens vranglære, men tok til motmæle mot hennes misbruk av godhet. Her står det en tydelig verdikamp i årene som kommer.

For over 30 år siden intervjuet jeg Mor Teresa i Calcutta. I et forsøk på å være kritisk journalist, spurte jeg hvordan hun fant mot til å arbeide for de aller fattigste og sykeste i slummen, når alle vet at fattigdomsproblemet må løses politisk. Det er jo bare en dråpe i havet det dere gjør, sa jeg, mot all denne lidelse som fins i dette landet.

Hun så på meg med et rynkete blikk og sorgfullt smil og svarte: «Jeg ser bare ett menneske av gangen, det er den som står foran meg. I dette mennesket ser jeg Jesus. Han som sa at det du gjør for en av disse minste, har du også gjort for meg.»

I én og samme båt

Selv har jeg vokst opp med en forestilling om at troen er en gave, en nåde, der det ikke spiller noen rolle hva du gjør, så lenge du tror. Jeg begynner å lure på om dette er en slags luthersk vrangforestilling. Hvis kristendom er å ta seg av syke og fanger, fremmede, flyktninger, da finnes det tusenvis av frivillige i Norge som utøver tro i praksis, med vennlighet og fantasi, hver dag, uten engang å kalle seg troende.

For i denne verden er det ikke lenger kristen eller muslim eller ateist som gjelder, heller ikke om du er nordmann eller afghaner eller syrer. Nå er vi alle i én og samme båt, på samme voldsutsatte, hete klode.

Det ser ikke lyst ut, men la meg minne om at de to største julens kunstnere vi har hatt, Bach og Brorson, skrev sine beste verk etter dyp fortvilelse. Lenge før Bach skrev Juleoratoriet, hadde han mistet syv barn ved fødselen eller som små. Totalt skulle han miste elleve barn. Ja, elleve. Og hans første hustru Maria Barbara var død og allerede begravet da han kom hjem fra spillejobb i utlandet i 1721. Brorson mistet hustru og barn i barsel, og gikk inn i en dyp depresjon sent i livet. Også Mor Teresa kjempet med bunnløs tvil og åndelig mørke i mange år, det fremgår av hennes posthumt utgitte brev og dagbøker.

Det som forener

Hvordan kan vi ta imot fremmede? Ved å skatte høyt deres egne helter, lese deres diktere og hellige skrifter og sette pris på det som betyr mest for dem. Det foreslår Erik Hillestad i min bok Meningen med livet? Dialoger om tro. Hillestad mener at kristne bør takke Gud for muslimers tro, for buddhisters, hinduers, sikhers, humanetikeres. Han legger vekt på å løfte frem det beste i hver tradisjon, det som forener, ikke splitter, på samme måte som vi holder frem Bach, Brorson og Mor Teresa som våre helter, det stolteste vi eier.

«Nå må vi vise hva som bor i oss», sa kong Harald på et flyktningmottak for to måneder siden. Men også mange frivillige melder allerede om utmattelse og skuffelse. For noen er troen et sted å lade batteriene, en tilkobling til nye, friske batterier, et sted å knytte an til håpet som er hellig.
Vi lever i en dyster tid. Smerten og forventningen og skuffelsene er så tydelige hos mennesker på flukt, frykten så stor hos mange i nord som har levd beskyttede liv. Måtte denne tiden bringe frem det beste i oss, slik den dypeste glede er blitt født ut av dyp fortvilelse hos våre beste kunstnere.

Så vi kan jage frykten på dør og løfte opp barnet, det druknede Jesusbarnet, dette smertens barn, og holde det i armene som det gledens barn det en gang var.

Les også

  1. Her kan julefeiringen koste deg 175.000 kroner

    Sultanen av Brunei truer med fem års fengsel og 175.000 kroner i bot til alle som feirer jul.
  2. Varsler etterkrigstidens høyeste ledighet neste år

    NHO-topp Stein Lier-Hansen sier de er varslet om flere store oppsigelser på nyåret.
  3. 10 forklaringer på hvorfor norsk jul er blitt som den er

    Vet du hvorfor vi fikk julenissen og tok et grantre inn i stua?
  4. En fest og en plage

    Ølgildene var en viktig del av samfunnsstrukturen og fungerte som forum for lokalpolitikk og inngåelse av avtaler og…
  5. Ingen hvit jul i sikte

    NOREFJELL (VG) Norefjell sett fra Noresund ser mer ut som den gjør en vakker høstdag når VG ankommer et par dager før…
  6. Julestri og julefred

    Her er en hyllest til dem som lager jul i hjemmet. For desember er den minst likestilte måneden.
  7. Julens regnskap

    Julen er en forbruksorgie som minner oss om at det er andre ting som betyr noe i livet.
  8. Seks barn druknet utenfor Tyrkia

    Minst seks barn, trolig afghanske, har druknet etter at en gummibåt med flyktninger og migranter sank utenfor kysten av…
  9. Et godt utgangspunkt

    Rikspolitikerne krangler. Debattene i sosiale medier virker hardere og hardere.
  10. Frivillige fortviler: – Hjelpeorganisasjonene tar bilder av kvinner og barn, setter opp telt med logoen sin og drar igjen

    EFTHALOU (VG) De er lærere, kassadamer, sykepleiere og studenter. Og står alene i første linje i den største…
  11. Europa splittes på ny

    BUDAPEST (VG) Flyktningkrisen har vekket til live et slumrende samarbeid mellom sentrale østeuropeiske land.
  12. VG-måling: Folket refser Ernas flyktning-håndtering

    Mens Frp og Siv Jensen fosser frem, blir statsminister Erna Solberg straffet for håndteringen av flyktningkrisen.
  13. Den utålelige friheten

    Den såkalte islamske staten tåler ikke mangfold. Nettopp derfor må vi feire mangfoldet.
  14. Benedict Cumberbatch forsvarer flyktningutbrudd

    «Sherlock»-stjernen ble tirsdag utnevnt til kommandør av Den…

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder