Kommentar

Høy pris å forsvare

Av Per Olav Ødegård

TEGNING: ROAR HAGEN/VG Foto: ,

Nobelkomiteen foretok tidligere i høst et godt, om enn noe overraskende, valg av fredsprisvinner. I dag fremstår
valget som enda viktigere og riktigere.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fire år gammel

I en brytningstid, preget av fanatisme og terrorisme, mottar denne uken den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog Nobels fredspris 2015, for å ha gitt «avgjørende bidrag til byggingen av et pluralistisk demokrati i Tunisia».

Noen forsøker å rive ned det andre bygger opp. De fremskritt som er gjort siden 2011 må forsvares hver eneste dag. Ekstremistene vil gjøre Tunisia til en mislykket stat.

Oppdater deg: Dette må du vite om fredsprisvinnerne

Tredje vei

Noen mener arabiske land trenger diktatorer for å holde religiøse ekstremister i sjakk. Andre vil styrte sekulære regimer for å opprette et enda strengere og mer undertrykkende religiøst diktatur. Tunisia demonstrerer at det finnes en tredje og langt bedre vei, at sekulære og moderate islamistiske partier samarbeider på et demokratisk grunnlag til landets beste.

Hvis Tunisia lykkes vil det stå som et skinnende eksempel på at demokrati kan slå rot i den arabiske verden. Hvis de mislykkes er det en håndsrekning til de som mener valget står mellom autoritære militærregimer eller religiøse diktaturer.

Terror og uro

I 2011 ble Tunisias autoritære leder, Zine Abidine Ben Ali, jaget i eksil etter at folket reiste seg i protest. Overgangen til demokrati har langt fra vært uproblematisk. Bare i år har det vært tre større terroraksjoner i landet, mot Bardo-museet i Tunis, et feriested i Sousse og sist et selvmordsangrep mot presidentens garde i sentrum av hovedstaden.

Den såkalte islamske stat (IS) har påtatt seg skylden. Flere tusen tunisiere har vervet seg som fremmedkrigere for IS i Syria og Irak, og terroristgruppen har treningsleirer i Tunisias naboland Libya.

En intern strid i regjeringspartiet Nidaa Tounes, der 32 representanter truer med å gå av, skaper politisk usikkerhet. Hvis de gjør alvor av truslene vil det islamistiske partiet Ennahda sitte igjen med den største gruppen i parlamentet.

I 2013 var Tunisia preget av politiske drap, omfattende sosial uro og frykt for borgerkrig. Det var i denne kritiske time, da det spede demokratiet var truet, at Kvartetten for nasjonal dialog ble opprettet, med deltakelse fra fagbevegelsen UGTT, arbeidsgiverorganisasjonen UNICA, menneskerettighetsorganisasjonen LTDH og den nasjonale advokatforeningen.

De ble pådrivere for fred og demokrati, og de brukte all sin påvirkningskraft til å lede landet bort fra avgrunnen.

Trenger støtte

Tunisia har et stort og moderat islamistisk parti, Ennahdha, som har vist at de respekterer demokratiske spilleregler. De styrte Tunisia frem til 2013 da massedemonstrasjoner førte til regjeringens avgang. En overgangsregjering overtok inntil et demokratisk valg ble avviklet i fjor. Det sekulære Nidaa Tounes dannet regjering og partiets grunnlegger Beji Caid Essebsi ble valgt til president.

De demokratiske institusjonene har så langt bestått prøvene, godt støttet opp av det store flertall tunisiere. Tunisias styrke er at de har en vel utdannet befolkning og sterkt sivilsamfunn. Kvartettens innflytelse er et eksempel på dette. Deres form er dialog, mellom ulike politiske retninger og mellom sekulære og religiøse.

De fremskritt som er gjort må forsvares hver dag. Det er ikke gitt at demokratiet lykkes. Alle regionens ekstremister, og de er det mange av, avskyr Tunisia og alt de står for: Demokrati, dialog og toleranse. Terroristene har angrepet den viktige turistnæringen i en blodig, økonomisk krigføring.

Fredsprisen er en oppmuntring til demokratiforkjempere i en region preget av krig, brutte forventninger og håpløshet. Det er viktig for demokratiske land å bekjempe IS, men det bør også være viktig å støtte de som utgjør et demokratisk alternativ. Tunisia fortjener støtte, politisk og økonomisk, i sin kamp for en bedre fremtid.

Starten på den arabiske våren tidfestes til 17. desember 2010, da den tunisiske gateselgeren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i en desperat protest. Det utløste jasmin-revolusjonen, som inspirerte til opprør mot autoritære regimer i mange arabiske land. Det har gått galt i alle, med unntak av Tunisia.

Når militante fundamentalister tar land og sprer avleggere globalt er det desto viktigere å slå ring om den eneste suksesshistorien fra den arabiske våren.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder