Foto: ,

Kommentar

Samvittighet og sammensvergelser

En enkelt mann, drevet av sin samvittighet, var den eneste som stilte opp for Monika, den åtte år gamle jenta som ble funnet død. Bergens politimester Geir Gudmundsen var mest opptatt av å dekke over sin egen udugelighet.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

En liten jentunge blir funnet død i sitt eget hjem. Kvalt i et belte, som er festet i en stram og litt komplisert knute, i et dørhåndtak. Et vindu i døren er knust, det er kaos i leiligheten, og jentas mobiltelefon er borte.

Politiet konkluderer nærmest umiddelbart med at det må dreie seg om et selvmord. Etterforskerne som har saken, unnlater å ta selv de mest elementære etterforskingsskritt. De foretar ikke en gang en rekonstruksjon for å finne ut om det i det hele tatt er mulig for en åtteåring å henge seg på denne måten.

Det som ble henlagt som selvmord, dreier seg etter alt å dømme om et brutalt barnedrap. Men selv dersom det hadde vist seg at politiets teori om selvmord hadde vært riktig, måtte de ha etterforsket saken til bunns. En åtteårings brå død er så oppsiktsvekkende at politiet må finne ut hva som faktisk har skjedd. Både av hensyn til de etterlatte, og av hensyn til barns rettssikkerhet.

Ble motarbeidet

Skandalen ville vært begravet om det ikke hadde vært for en mann, Robin Schaefer. Hans historie er den klassiske fortellingen om en ensom manns kamp mot systemet. En mann som setter sin karriere og sitt privatliv på spill for å få rettet opp i feil begått av den etaten han er en del av.

Schaefer er politimannen som ikke holdt ut å se de opprørende feilene hans egne kollegaer begikk. Han ble en varsler. Schaefer har hele tiden prøvd å gå tjenestevei, skrevet notater og gjort alt en samvittighetsfull politimann skal gjøre når han frykter at en drapsmann er i ferd med å slippe unna.

Men i stedet for å få støtte fra toppen, har han blitt motarbeidet. I Schaefers bok om Monika-saken forteller han at politimester Gudmundsen og hans nærmeste skjulte opplysninger, underslo dokumenter, og forsøkte å presse varsleren til å holde seg unna saken. At Schaefer og hans seksjonssjef ble stengt ute fra datasystemer. Og at dokumenter som skulle ligge til saken, ble fjernet. Tilsynelatende fordi de setter politidistriktets etterforskning i et svært dårlig lys.

Politidirektoratets rolle

Vi snakker altså om en sammensvergelse politi-Norge knapt har sett maken til. En dekkoperasjon med forgreininger helt til topps. Selv landets sentrale politimyndighet, Politidirektoratet, har spilt med i forsøkene på å dysse hele saken ned.

Sammen med en innleid organisasjonspsykolog forsøkte en av politidirektoratets seksjonssjefer å presse Schaefer til å trekke seg fra varslersaken. Møtet ble tatt opp på bånd og er ord for ord referert i Schaefers bok. Det er rystende lesning. Det er helt tydelig at direktoratets folk er mer opptatt av å beskytte etaten, og unngå en offentlig oppvask, enn av å rydde opp i de skandaløse forholdene i Bergen. Å forsøke å presse en varsler på denne måten, er svært grovt. Dette må få konsekvenser, også internt i direktoratet.

Bør få sparken

Det er menneskelig å gjøre feil. Og det er menneskelig å gjøre en dårlig jobb. Det må være rom for å feile - også for politifolk. Men når feilene først er begått, må det være et absolutt krav at de ansvarlige gjør det de kan for å rydde opp. Når de tvert om, som i denne saken, gjør alt de kan for å dekke over feilene, så er det utilgivelig. Det er umulig å fortsette som om ingenting har skjedd.

Mange er lei av krav om at de som gjør grove feil, må gå. Jeg ser det annerledes. I Norge har vi en la det skure-kultur, der mennesker med makt kan gjøre store tabber, sove på vakt, og være åpenbart inkompetente, uten at det får konsekvenser.

Monika-saken og den etterfølgende dekkoperasjonen er den styggeste enkeltstående politiskandalen jeg har fulgt. Så her kommer det: Politimester Gudmundsen bør ikke bare trekke seg. Han bør få sparken. Bare slik kan våre justismyndigheter markere at de vil ha integritet fremfor sammensvergelser.

Humlegårds test

Politidirektør Odd Reidar Humlegård må i virkeligheten velge om han skal støtte varsleren eller politimesteren. Dersom han støtter politimesteren, vil det indirekte bety at han svikter varsleren. Og dersom han gir varsleren den oppreisningen han fortjener, vil det i praksis innebære at han ikke har tillit til politimesteren.

Jeg er ikke i tvil om at han må velge å støtte Schaefer - av flere grunner: Det er moralsk rett. Det er riktig for å skape en kultur i politiet der ledere stilles til ansvar for sine feil. Og sist, men ikke minst; det er helt avgjørende for vår tillit til politiet.

Vi kan ikke ha tillit til en etat der toppledere får lov til å dekke over egne feil, uten at det får konsekvenser. Vi kan heller ikke ha et politidirektorat som tar svikefulle lederes parti, mot en polititjenestemann som følger sin samvittighet, og varsler tjenestevei om helt opplagte etterforskningsfeil.

Denne saken er en test for politidirektøren. Humlegård må rydde opp i eget hus. Og den ryddejobben starter i Bergen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder