Skatt på det frie ord

Politikerne må gjerne skjelle ut journalister. Men de kan ikke gjøre pressen avhengige av deres gunst. Da havner vi alle i trøbbel.

Nordmenn er blant verdens mest avislesende folk. Vi er et opplyst folk, som diskuterer mye, og følger med på verden rundt oss. Samtidig er vi et lite land, med et språk som stort sett bare snakkes av de drøyt fem millioner innbyggerne som bor her.

Noen fremsynte politikere så tidlig at det er viktig å ha en sterk og uavhengig presse. Derfor bestemte de at alle norske aviser og deres kjøpere skulle slippe å betale moms.

Det er en smart måte å støtte journalistikken på. Ordningen skaper avstand mellom pressen og makten. Momsfritaket er nærmest usynlig, i den forstand at det ikke er en post eller avgift på statsbudsjettet. Politikerne kan ikke justere satser og beløp opp eller ned etter eget forgodtbefinnende.

Debattskatt

Men nå kan dette endres. Den rødgrønne regjeringen ønsket full moms på all journalistikk som ble formidlet på nett - som om argumentene for å beskytte den frie debatten faller bort dersom den foregår på andre plattformer. Dagens regjering leker med tanken om å innføre en ny pressemoms med lav sats på både papir og nett - en debattskatt eller nyhetsskatt, om du vil kalle den for det. Jeg håper de blåblå vil se at argumentene for null moms på journalistikken er sterkere enn noen sinne.

Nettopp fordi pressens jobb er å passe på makten, er det viktig at de vi skriver om, ikke kan styre oss gjennom å sende eller la være å sende penger i vår retning. Rett nok er bevilgninger også en del av mediepolitikken, gjennom pressestøtten til noen av avisene. Men dette er målrettet støtte til aviser som ellers ikke ville klart seg, og som de fleste er enige om at fyller en viktig funksjon i den norske samfunnsdebatten.

Men både disse avisene, og aviser som tjener penger, nyter godt av at de slipper momsen. Som VG. Vi er en del av et stort og solid mediekonsern. Våre overskudd går til morselskapet; Schibsted. En av VGs gamle redaktører sa en gang at avisens redaksjonelle frihet ligger i den trillebåren med penger vi kjører over gaten til Schibsted hvert år. Og slik er det. Vår økonomiske uavhengighet sikrer oss muligheten til å drive den journalistikken vi ønsker. Den gjør at vi ikke trenger å krype for noen; hverken eierne våre, politikerne eller andre med makt.

Tåler førstesiden?

I Norge kan pressen spørre hvem som helst om hva som helst på vegne av leserne. Det er vår fulle rett - vår frihet og vår forpliktelse. Vår jobb er å plage makten, å stille ubehagelige spørsmål, og avsløre dobbeltmoral og systemsvikt.

Jeg er blitt fortalt at mange mektige spør seg selv om det de planlegger å gjøre, tåler førstesiden i VG. Spørsmålet blir for dem en slags test på om det de gjør, er ryddig og skikkelig, eller på kanten.

Slik jeg ser det, ligger det en solid dose forebygging mot maktmisbruk i et slikt spørsmål. Mennesker med makt skal frykte offentlighet hvis de gjør noe galt. Ukontrollert makt er farlig. Pressens viktigste oppgave er nettopp å kontrollere makten. Skal den klare det, må den være uavhengig.

Dramatiske kutt

Denne uken kom nye opplagstall for avisene. De viste igjen at papiropplaget faller for alle de store avisene, mens flere og flere lesere får nyhetene sine på nettet. Problemet for pressen er at mediene ikke tjener like mye penger på nett som de tidligere gjorde på papir. Derfor har det vært dramatiske kutt i journaliststabene i de aller fleste mediehus de siste årene.

Samtidig har antallet informasjonsrådgivere og kommunikasjonskonsulenter eksplodert. I dag er det flere informasjonsfolk ansatt i departementene enn det er politiske reportere i hovedstaden. De som ønsker å styre informasjonen til fordel for makten, betalt av våre skattepenger, har kommet styrket ut, både fordi de har blitt flere, og fordi vi journalister har blitt færre.

Viktig gravearbeid

I år er det levert inn færre kandidater enn vanlig til pressens kåring av de beste arbeidene i undersøkende journalistikk. Det kan skyldes tilfeldigheter. Men det kan også leses som et varsko om at det er mindre ressurser rundt om i redaksjonene til å utføre det viktige gravearbeidet som avslører systemsvikt og svakheter i samfunnet.

Noe av det vi har lykkes med i Norge, er samtalen som favner hele befolkningen. Mediene har spilt en sentral rolle, som kanal for de store debattene, som systemkritiker og refser av makten - og som formidler av de små historiene som binder landet vårt sammen.

Beskytte sine kritikere

I år feirer vi 200-års jubileum for Grunnloven. Det er underlig hvis politikerne i dette året innfører en helt ny skatt på det frie ord og den frie debatten. Gjør de det, så svekker de den uavhengige pressen.

Kloke politikere forstår at de må beskytte sine kritikere. I det lange løp vil det også beskytte dem selv. Fordi fri debatt og åpen kritikk er den beste beskyttelsen for et demokratisk styresett.