Kommentar

Kommentar: Hvordan kan Statsbygg slippe unna med å granske seg selv?

Av Yngve Kvistad

Det gjør inntrykk når sindige arkitekter knurrer mot hånden som mater dem. Forstår Statsbygg hva som er på spill i regjeringskvartalet?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over to år gammel

Folk som lever av å tegne hus og prosjektere bygg er vant til at oppdrag kommer og går. Kontrakter avgjøres av funksjonalitet, pris, moteretninger, konjunkturer og bekjentskaper. Det siste mer enn vi aner.

"For Team Urbis, som ble tildelt seieren i arkitektkonkurransen om nytt regjeringskvartal, må det nå føles som å ha vunnet maraton på justert idealtid.

Enkelte arkitekter er eksepsjonelt gode, mange er virkelig bra, en hel del middels, noen under pari. Som i alle yrkesgrupper. Men ingen teller tapte slag på seierens dag. I morgen er arket atter blankt, og en ny byggherre skal ha noe gjort.

På Sicilia hadde den spanske visekongen tre arkitekter som fikk designe alt da øya skulle gjenoppbygges etter jordskjelvet i 1693. Det prosjektet var så omseggripende at en ny stilart ble skapt; siciliansk barokk. I dag er forventningene helt andre. Vår tids arkitektkonkurranser skaper debatt, dels også ondt blod, men har demokratisert prosessen. Så lenge spillereglene følges.

Oppropet i Aftenposten sist uke – hvor profiler fra en gruppe av landets fremste arkitektkontorer våget sin signatur på et forlangende overfor Statsbygg om at konkurransen om Regjeringskvartalet må evalueres av en uavhengig kommisjon – er oppsiktsvekkende. Det føyer seg til innsigelser fra kolleger og medlemmer i Norske arkitekters landsforbund, Arkitekthøgskolens tidligere rektor Karl Otto Ellefsen, førsteamanuensis Erling Dokk Holm og andre.

Det er altså ikke dårlige tapere med sutrestemme vi hører, men en bransje som stiller legitime spørsmål om hva det er Statsbygg og kommunalminister Jan Tore Sanner egentlig holder på med. Det er det som gjør inntrykk.

Frithjof Jacobsen kommenterer: «Bygger ikke for fremtiden»

For Team Urbis, som ble tildelt seieren i arkitektkonkurransen om nytt regjeringskvartal, må det nå føles som å ha vunnet maraton på justert idealtid. Bortsett fra arrangøren og nærmeste pårørende er det ingen lenger som applauderer. Det svekker ikke bare prosjektet. Det bidrar til å så ny tvil om institusjonenes uavhengighet. Kommentarfeltet får litt rett, uten å være i nærheten av objektive realiteter.

Statsbygg er en av Norges viktigste og mektigste foretak og burde opptrådt deretter. Men det ville forutsatt en grad av ydmykhet og forståelse for egen posisjon som synes forvaltningsbedriften fremmed. I stedet avviser Statsbygg all kritikk, nekter å la seg ettergå av andre og bedyrer at de alene vet best. Slik teknisk etat og planutvalg i norske ettpartistyrte kommuner har gjort i alle år.

I arrogansens dragsug tar de også med seg Team Urbis og bidraget Adapt som for alltid vil ha med seg et PS! på Wikipedia: «Det er reist tvil om vinnerutkastet i konkurransen om nytt regjeringskvartal i 2017 ble kåret på redelig vis.» Minnet om forslagets signalbygg vil i så fall gå inn i arkitekturhistorien som Sanners huskestue.

VG-kommentar: «Regjeringskvartalet: Youngstorvets baser»

For alle andre enn Statsbygg og kommunalministeriet, som heller ikke vil ha noen ekstern gjennomgang, fremstår denne tverre uviljen til å rydde opp i uklarhetene som underlig. Statsbygg ville hatt alt å tjene på det. Team Urbis burde simpelthen insistere på en uhildet gjennomgang av hele prosessen for å kunne godtgjøre en gang for alle at deres forslag, Adapt, er det beste. Ganske mange – denne avis inkludert – mener at en nedskalert og tilpasset (!) versjon av Adapt vil kunne kle Hammersborg-området og bli et funksjonelt nytt regjeringskvartal.

Det er en oppfatning som nå utfordres. Gradvis har vi inntatt Othellos posisjon i den kritiske hviskeleken. Ikke fordi vi vil. Men fordi Jagos advokater har plantet tvil i våre sinn om at Statsbygg kanskje ikke er så gild som kyskhetsloven for offentlige innkjøp forlanger. Uten å trekke Shakespeare ytterligere inn i dette, vil vi jo gjerne tro at alle hender er rene, noe vi også gjør – men så er det denne hersens ambivalens og vaklende rådvillhet melder seg.

Hvis Statsbygg og Team Urbis er så sikre i sin sak som de begge fremholder, burde det ikke være noe sjansespill for noen av dem.

Nye regjeringskvartalet. Kommentar: «Det kunne vært verre»

Istedet sitter vi nokså mange og lurer på hva det er som ikke tåler å beskues med andre briller enn Statsbyggs ene monokkel? Hvorfor denne angst for uavhengig innsyn og gjennomgang av eksterne eksperter?

Hvem som visste hva på hvilket tidspunkt om hvilke forslag som kunne ende i en finale er helt vesentlig informasjon som offentligheten må få klarhet i. Bare en uhildet undersøkelse kan oppklare dette.

Det nye regjeringskvartalet er et enormt byggeprosjekt. Sannsynligvis nasjonens største i moderne tid, både i omfang og kostander. Sluttsummen dreier seg om et tosifret milliardbeløp, og hundrevis av millioner til allehånde kontraktører og underleverandører.

Ingen må kunne betvile at hver eneste en av dem har fått innpass ved honningkrukken grunnet kompetanse, kvalifikasjoner og konkurranseevne.

Statsbygg har produsert et 23-sider tilsvar til det formelle klagemålet fra Team G8+, arkitektteamet som ble slått på målstreken i kappestriden om nytt regjeringskvartal. De er gode tapere som har tatt byrden med å målbære langvarig akkumulert forbitrelse overfor Norges største og mektigste byggherre. Arkitekter VG har snakket med kaller det «suicidalt» å legge seg ut med krefter her.

Team G8+ tør ikke gå til sak mot Statsbygg. Det er det ingen som gjør. Dagen etter at Statsbygg avviste klagen mot seg selv, undertegnet de prosjekteringskontrakten med Team Urbis. Arkitektkontoret holder imidlertid fast ved at de mener konkurransen har vært i strid med de grunnleggende kravene til likebehandling og forutsigbarhet. Saken vil nå bli vurdert lagt frem for Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA).

VG mener: «Statsbygg og havresekken»

Som historien har vist har ikke Statsbyggs styrke alltid vært kvalitet eller god kostnadsstyring. Skandalene har vært flere, og bare unntaksvis har det fått noen konsekvens for Statsbygg selv. At Statsbygg oppfatter seg selv som «untouchable», usårbar og hevet over kritikk, er kanskje ikke så underlig. Statlige virksomheter, ansiktsløst byråkrati og uangripelig forvalting gjør gjerne det når ingen feil noen gang får noen som helst følge.

Selv systemkritikerne i Frp sitter tause og tydeligvis synes det er helt OK at milliardkranen reservasjonsløst nå åpnes.

Tilsvaret fra Statsbygg er grundig og virker godt fundert. Men det viser også at Statsbygg ikke skjønner den sentrale problemstillingen.

Det er reist begrunnet tvil om Statsbygg som byggherre har fulgt statens eget regelverk for prosesser som dette, og det foreligger en oppfatning om at Statsbygg sitter på flere sider av bordet når de behandler klager mot seg selv.

Dette avvises på prinsipielt grunnlag, og for alt vi vet kan Statsbygg ha rett. Men det er ikke opp til den som skal granskes å granske seg selv. Det koker ned til det evige spørsmål om hvem som vokter vokterne.

I spørsmål om inhabilitet er det enten-eller, og den slutningen er det andre som treffer. Man kan ikke være litt gravid. Like lite som Statsbygg kan ha litt tillit i Fastlands-Norges største byggeprosjekt.

* * *

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder