Unge, muslimske kvinner bør tie

De muslimske miljøene i Norge står overfor store utfordringer.

Av Ellen Reiss, forfatter

De siste dagene har Louiza Louhibi satt søkelys på hvordan enkelte religiøse (les muslimske) ekstremister hetser andre muslimer og tidligere muslimer. De ekstremt konfliktoppsøkende elementene representerer heldigvis et unntak, for Louhibi har også fått massiv støtte fra profilerte muslimer som Tina Shagufta Kornmo, Mohamed Abdishazan og Abid Raja. Like fullt står også bredere muslimske miljøer overfor utfordringer: Mange unge, muslimske kvinner lever i en virkelighet med lite frihet, lite rom for kritisk diskusjon og lite mangfold.

Kjønn, ikke mennesker
Det siste halvåret har det stormet rundt organisasjonen Islam Net. En årsak er deres strenge praksis med kjønnssegregering. En slik segregering er vanlig på religiøse arrangementer. I alle moskeene i Norge er segregering en selvfølge under bønnen. Men det skjer ikke bare her. For eksempel forteller enkelte kvinner jeg har intervjuet til reportasjeboken Søstre, som kommer ut i dag, at de ikke er komfortable med å være i nærheten av gutter. Islamic Cultural Center på Grøndel deler ut pamfletter hvor det står at kvinner bør bruke hijab for sin egen skyld. For å ikke vekke menns lyst. Det handler også om makt: Gutter og menn opplever at de har større rett til ytring enn kvinner, og i enkelte tilfeller at de også kan bestemme over dem.

Kjærlighet en trussel
Dette har også konsekvenser for hvordan forhold og ekteskap dannes. Særlig i det pakistanske mijøet er det vanlig å snakke om kjærligheten som en trussel. Ekteskap bør inngås i samarbeid med familien. Kulturen begrunnes ofte ut fra religionen, noe som gjør det særlig vanskelig å bryte mønsteret. Velger man kjærlighet på tross av familiens ønsker, risikerer man at familien bryter kontakten med en. Skilsmisse kan i noen miljøer være vanskelig, men en kvinne jeg intervjuet fortalte: «Det er verre å inngå kjærlighetsekteskap enn å skille seg.»

Sosial kontroll
Redsel for «fornorsking» eller «vestlig» atferd, er også en hverdagsrealitet for mange jeg har møtt i arbeidet med boken. Det kan være redsel for en dekadent og seksuelt løssluppen tilværelse med alkohol og fester. Det kan være motstand mot en individualisme som sier at jenter og gutter skal få bestemme over livene sine selv uten at alle andre skal mene noe hele tiden.Eller det kan være motstand mot en feminisme som slår fast kvinners rett til å fremme egne meninger og velge uavhengig av kulturelle normer om kjønn.
Alt er en del av et større problem: sosial kontroll. Det er kulturelle forskjeller, men i enkelte muslimske miløer legges det ofte sterke føringer på sosial atferd, hvem en skal omgås, og når og hvor man kan ferdes. Kvinnene har minst spillerom. Gutter møter også strenge krav til kjønnsroller, men de har friere tøyler.

Homofili
Selv om slik kontroll skyldes ukultur, brukes religionen gjerne til å legitimere en del av kontrollen. Igjen blir det vanskeligere å stå imot. Bryter man normene, kan det få store konsekvenser. Kvinnene risikerer ryktespredning i miljøet, isolasjon fra familie og venner, sjikanering og i ytterste konsekvens vold.Ytterpunktet er homofili. Homofil legning, særlig om man praktiserer sin seksualitet, er fremdeles ikke akseptert i Norge og sanksjoneres veldig hardt. Det er et vedvarende fokus på problemet i mediene, ikke minst fra Sara Azmeh Rasmussen og Amal Aden. Men diskusjonen i mediene tas gjerne på et etisk grunnlag, ikke et religiøst. Muslimer bør ta en bred, reell debatt på den religiøse argumentasjonen for og imot homofili.

Lite ytringsrom
Konklusjonen er at unge, muslimske kvinner har for lite ytringsrom. Det trange rommet gjelder ikke bare liberale kvinner, men også konservative muslimer. I samtaler med muslimer hører jeg ofte hvor viktig det er at skittentøyet ikke luftes. Kulturen legger lokk på ting som er kontroversielt. Med årene har det skjedd, og det skjer, en utvikling mot det bedre. Men kvinnene har fortsatt for få muligheter til å ytre seg kritisk i muslimske miljøer.
Flere av kvinnene jeg har snakket med, har et aktivt ønske om å endre ting. De gjør det ikke ved åpen konfrontasjon, men ved å gi faen i normene eller oppføre seg på sine egne måter. Det er en rekke små opprør der de selv blir eksempler for andre.

Positiv endring
Mye er faktisk i endring til det positive. Men det skjer ved mer eller mindre diskret handling, sjelden ved åpen konfrontasjon, for da blir motstanden for massiv og sanksjonene strengere. «Bråkete» kvinner som Amal Aden og Sara Azmeh Rasmussen regnes ikke som en del av miljøet og har derfor lite legitimitet, slik at de lett avfeies. Noe av ukulturen jeg har beskrevet, begrunnes i islam, men heldigvis arbeider mange for å endre forståelsen av hva religionen står for. Også flere unge setter seg inn i islam, leser kildene kritisk og vil ta tilbake sin religion og sin rett til egen forståelse og ytringsfrihet. Heldigvis er det mange som, i det små, kjemper for sin egen frihet. Og Louiza Louhibi er kanskje ikke lenger muslim, men ekstremt modig og et forbilde for alle frie kvinner.

VG infoEllen Reiss er forfatter av reportasjeboken Søstre: Hvordan unge, muslimske kvinner skaper sin egen frihet , som kommer ut på Frekk Forlag i dag.