bilde

Foto: Tegning:Roar Hagen,VG

Kommentar

Ekstremismens klassereise

Ytringer som for noen år siden var forbeholdt anonyme stemmer i kommentarfeltene, fremsettes nå på elitenivå i Norge.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Det har vært en varm uke på Facebook.

Søndag kveld, noen timer etter at 500 mennesker hadde markert sin støtte til Israel i krigen mot Hamas, la Basim Ghozlan, forstander ved Rabitamoskeen i Oslo, ut følgende melding på sin åpne Facebookside:

«Å demonstrere til støtte for israel i sin krig mot Gazas kvinner og barn er, for meg, det samme som å demonstrere til støtte for Anders Behring Breivik mot Utøyas ungdommer!»

Han var om mulig enda mer presis lenger nede i tråden:

«Jeg mener de som støtter ABB er onde og de som støtter israel er like onde»

(Ghozlan ser ut til å skrive «Israel» konsekvent med liten «i». Det er en perfid måte å gjøre uhyggen i utsagnet større på)

Ghozlan har sagt mange rare ting tidligere, men dette er en ekstrem ytring. Å slå de fem hundre sjelene og andre som av ulike årsake er enige med dem i hartkorn med den forsvinnende lille gruppen skakkjørte fanatikere som faktisk støtter Anders Behring Breiviks drap- og terrorhandlinger, er ikke bare krenkende – det er å dehumanisere sine motstandere og å gjøre dem til monstre.

Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann, Kristian Norheim, var blant de som holdt appell utenfor Stortinget til støtte for Israel. Etterpå hevdet han på sin åpne Facebookside at «noen få illsinte demonstranter (visstnok gærningene i Tjen Folket og slike) … ropte «Palestine - Juden Free» i bakgrunnen».

Hans partifelle Bård Hoksrud hevdet det samme.

At demonstranter skulle ha stått utenfor det norske Storting og hylt «Juden Free», en halvt engelsk versjon av det tyske «Judenfrei», er en uhyrlig påstand, som man ikke kan fremsette uten bombesikker dokumentasjon.

«Judenfrei» var nazistene betegnelse for områder som var «renset» for jøder under Holocaust. Wien ble erklært «judenfrei» i 1942, Berlin i 1943, etc.

Å hevde at motstanderne bruker begrepet er ikke bare å slå dem i hartkorn med antisemitter, men å slå dem i hartkorn med pådriverne for verdenshistoriens største, industrielle folkemord.

Men demonstrantene hadde selvfølgelig ikke ropt det. De hadde ropt «Palestine will be free». Da Hoksrud ble gjort oppmerksom på det, skrev han en ryddig beklagelse på sin FB-side. Norheim fjernet påstanden fra sin side, men ser ikke ut til å ha kommentert den ytterligere.

Ingen av disse ytringene har så langt vakt så mye oppsikt som historieprofessor Nils Rune Langelands utbrudd på sin åpne Facebookside før helgen:

«Prøvde å gå på restaurant her eg bur. Naturligvis vanvittig dyrt. Den pakistanske restauratøren flirer hånleg mot meg. Du din jævla pakistaner har ikkje tippoldefedre som slåst for Noreg. Kom her som analfabet. Hater dykk med god grunn».

Professoren har vært ute på det sporet tidligere, da han spurte på Facebook om hvem som egentlig var for «genetisk svake analfabetar frå Punjab».

Den gang som nå ble det store oppslag i mediene, og debatten blir holdt levende ved at en god del av Langelands støttespillere har gjort mye post-moderne argumentasjonsakrobatikk for å bortforklare utsagnene.

Jeg har møtt Langeland mange ganger opp gjennom årene. Han er fascinerende smart og lærd og sender på en egen frekvens, en slags blanding av prosa, fakta, påstander og fiksjon, som ikke alltid er like lett for oss middelbrowere å dechiffrere.

Slik sett minner han litt om Georg Johannessen, den retoriske kjempen fra Bergen som kunne formulere seg mer nådeløst presist og bombastisk enn noen annen, og som samtidig hadde noen forrykte politiske ideer som få snakket om, fordi man var så imponert over formen.

Men Langeland er altså en voksen mann og dertil professor i historie, så å umyndiggjøre ham som en slags polemisk karnevalsfigur som bare kler seg ut med språklige sjokkeffekter, er bare tull. Mange av de som har forsvart postulatet ville ha sett annerledes på det om om han hadde byttet ut «pakistaner» med «jøde».

De sosiale mediene har de siste årene bidratt til en økt toleranse for ekstreme ytringer på begge sider av det politiske landskapet. Det er som om vi etter 22. juli ble så redde for at ABB skulle sette standarden for hva som kunne og ikke kunne sies, at vi har slått fullstendig kontra.

Jeg vet ikke om noen av siste ukes eksempler kommer i konflikt med loven om hatefulle ytringer, og jeg syns uansett domstolene er et uegnet redskap som debattmoderator.

Men det er ikke noe friskhetstegn for norsk debattklima at de ekstreme ytringene har tatt steget opp fra de anonyme kommentarfeltene og inn i politikken, geistligheten og akademia.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder