Kommentar

Bjørnen sover aldri lenge

Trodde du den kalde krigen var over? Den russiske bjørnen rører på seg i vårt nabolag. Og nåde den som ikke er forberedt.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Russland viser muskler i Ukraina - og lyver om det. Vi ser gamle Sovjet-takter. Russland gir tilsynelatende blaffen i hva verden mener, så lenge Moskva har kontroll i «sin egen bakgård».

Det burde ikke være en overraskelse at det er liv i den russiske bjørnen. Likevel ser vi igjen hvordan Europa har problemer med å samle seg bak en kontant reaksjon mot maktmisbruk i vårt nabolag. USAs president Barack Obama er klarere i sine advarsler overfor Russlands president Vladimir Putin.

Trengte selvtillit

EU mangler en samlet utenrikspolitikk - og samordnede militære muskler. EU-land i økonomisk krise har kuttet i forsvarsutgifter. Det kan ha en høy pris.

Poenget med et sterkt forsvar er at det forebygger krig. Det blir vanskeligere å angripe den som kan forsvare seg. Europeerne kan ikke regne med at USA skal stille opp hver gang, dersom de selv ikke bidrar. Europa må igjen ruste opp.

Vesten vant den kalde krigen. Store militærutgifter og en statsstyrt, ineffektiv økonomi gjorde at Sovjetsystemet var i ferd med å kollapse. Daværende statsleder Mikhail Gorbatsjov så dette, og forsøkte å åpne opp, både økonomisk og politisk. Han klarte å avslutte den kalde krigen og slutte fred med Vesten. Men hele Sovjetunionen gikk i oppløsning.

For knapt ti år siden, i Washington, D.C. intervjuet jeg en avgått CIA-topp, som i store deler av sin karriere hadde fulgt Sovjetunionen gjennom den kalde krigen.

- Gorbatsjov ødela Sovjetunionen, nå prøver Putin å gjenskape det store Russland, sa han.

Russland trengte ny selvtillit og storhet. Den gamle stormakten, tsarriket som under kommunismen ble en av verdens to supermakter, lå igjen svak og ydmyket.

Venner ble uvenner

Det store spørsmålet i vesten da den kalde krigen var over, var: Er dette vår store mulighet til å knuse dem? Eller er det nå viktig å behandle den gamle stormakten med respekt, og ikke ydmyke de stolte russerne?

Striden om hvorvidt de tidligere østeuropeiske landene skulle inn i EU og NATO, handlet om dette. Skulle europeere som hadde levd under kommunismens undertrykkende regime endelig sikres demokrati og frihet? Eller var det viktigste å sørge for at russerne ikke ble provosert for mye?

Tilhengerne av å sikre de tidligere østblokklandene vant heldigvis frem. I 1999 ble Polen, Tsjekkia og Ungarn medlemmer i NATO. Senere har de baltiske stater og flere andre land som tidligere var bak jernteppet, blitt med. Vesten benyttet den unike muligheten til å knytte Europa sammen igjen, rundt verdier som frihet og demokrati.

I USA var debatten intens. Med ett var konfliktlinjene i det amerikanske utenrikspolitiske miljøet helt nye og annerledes. Gamle venner ble uvenner. Akademikere og politikere som hadde stått sammen i kampen mot Sovjetunionen gjennom hele den kalde krigen, sluttet å snakke sammen.

Men en ting var de aller fleste enige om den gangen: Russland ville ikke tåle at Ukraina gled vekk fra russisk innflytelse.

Ser vestover

I Samuel Huntingtons legendariske essay fra 1993; «The clash of civilizations?», pekte han på at konfliktlinjene mellom vestlig kristendom og ortodoks kristendom vil få økt betydning etter murens fall. Han mente skillet i Europa vil gå tvers gjennom Ukraina, men at ukrainerne uansett ville se seg selv som hjemmehørende i den russiskdominerte kulturkrets.

Huntington skrev sitt essay før Internett fikk sin enorme utbredelse. Før ungdommer i Ukraina, Egypt og Tunis fikk del i den informasjonsflommen av ideer og tankesett som i dag treffer mennesker over hele verden. Han skrev i en tid da folk var sterkere knyttet til sine røtter, og visste mindre om verden rundt seg.

Nå ser vi at ukrainerne har tatt saken i egne hender. Mange, også blant unge mennesker med røtter i russisk kultur, ønsker å se vestover. De ønsker demokrati og frihet, ikke autoritær nasjonalisme. Vi ser at Huntington hadde rett i at skillet mellom øst og vest går tvers gjennom Ukraina.

Alltid beredt

I årene som har gått siden min samtale med den tidligere CIA-toppen, har vi tydelig sett Putins ambisjoner om å gjenreise Russlands ære og makt. Han er en sterk og egenrådig leder, en mann som skaper frykt.

Det var ikke åpenbart at det skulle gå slik. I boken «Kremlin rises» forteller forfatterne Peter Baker og Susan Glasser om «Prosjektet Putin»: Vladimir Putin var opprinnelig en anonym fyr, en nobody som ikke hadde gjort seg spesielt bemerket i sin mangeårige karriere som KGB-agent.

Da muren falt, var han stasjonert i daværende Øst-Tyskland. Tilbake i et Sovjetunionen på randen av sammenbrudd, innså han at han måtte finne på noe annet enn KGB. En stund skal han ha vurdert å bli drosjesjåfør. I stedet dro han tilbake til sitt gamle universitet. Der ble han rektors assistent.

I årene som fulgte, havnet han etter hvert som rådgiver i Kreml, hos daværende president Boris Jeltsin. Putin var stillferdig og lojal. Oligarkene og folkene rundt Jeltsin plukket ut Putin for å forme ham til deres trofaste marionett - som Jeltsins etterfølger. Så feil tok de.

Dersom vi er på vei mot en ny kald epoke mellom øst og vest, må vi ta våre forholdsregler. Den som lever i bjørnens nabolag må være beredt. Alltid beredt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder