Kommentar

E18: Veien til velstanden

Av Anders Giæver

Foto: Tegning:Morten Mørland,

Oljerikdommen har oppgradert E18 fra landevei til autostrada. Men er den en kjempe på leirføtter?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fem år gammel

Karavanen av biler mellom de to bakketoppene beveget seg som lilleviseren på en klokke. Du kunne ikke se bevegelsen med det blotte øye, men over tid merket du at du hadde rykket fremover; ned bakken, langs bunnen opp motbakken og over toppen hvor en ny horisont var fylt med bilkø.

Giæver og Joffen uke 6: Hør podcasten om tiggerforbudet som falt, broen som falt, uroen i midtøsten som fortsetter, men fortsetter justisminister Anundsen?

Jeg registrerte det hele i bilsyk apati fra baksetet av folkevognen, gjennom sigarettrøyken fra mors Long Run. En endeløs rekke av biler, mest andre VW-bobler med svære oppakninger på takgrinden, som sèg gjennom det slakt kuperte Vestfoldlandskapet innover mot Drammen og Oslo.

Hvor lang tid tok det? Fire timer? Fem timer? En dag og en natt? Det føltes som om hele barndommen gled ut av hendene på meg mens vogntoget sneglet seg gjennom flaskehals etter flaskehals: Hedrum. Skjee. Sem. Holmestrand. Jeg kjenner et snev av bilsyke bare jeg hører navnene den dag i dag.

Veien het ikke Europavei 18, ikke ennå. Det offisielle navnet var Riksvei 40, men alle kalte den bare «Sørlandske», som var kort for «Sørlandske hovedvei» – den smale stien du måtte vandre langs for å komme til det norske himmelriket som rett og slett bare ble kalt «hytta».

Det er få deler av det norske landskapet jeg kjenner bedre enn den gamle E 18 der det snodde seg gjennom det fruktbare Vestfoldlandskapet. Jeg har stått ved hver bensinstasjon og rasteplass på hele strekningen. Jeg har haiket, hatt motorstopp, skiftet dekk, spist og kastet opp ved hver eneste stoppmulighet.

Jeg har sett himmelen og lyset forandre seg fra strålende sommerdag til gyllen sommerkveld over åskammene og jeg har vasset i oversvømmelser langs autovernet. Den 13 juli 1985 gikk jeg til fots fra Larvik til Helgeroa fordi jeg ikke fikk haik, mens jeg hørte LiveAid fra London på en skurrete Walkman.

E18 gjennom Vestfold er min Route 66. Min Highway 61. Mitt Stairway to Heaven.

Og hvis dette høres nostalgisk ut så beklager jeg, for det var ikke meningen. Jeg savner ikke et eneste punkt på det programmet jeg her har listet opp.

For hver bit av E 18 som er blitt flyttet vekk fra gamle kjerreveier og ut av tettbygde strøk og lagt i snorrett firefelts motorvei som pløyer seg gjennom fjell og dyrket mark, har jeg jublet.

Det tok sin tid, og det kostet mye. Det første radikale grepet med å legge trafikken forbi Holmestrand i tunell tidlig på åttitallet, var for lite og for sent. Køen gikk like sakte, men nå inne i ett fjell fylt med kullos.

De ti neste årene med utredninger og protester, brakte med seg nye, uhyggelige problemer. Ulykkestallene økte på den overbelastede veien. På midten av nittitallet var det blitt vanlig å kalle strekningen gjennom Vestfold for «Dødsveien».

Stadig flere, større og tyngre biler dundret forbi hverandre i begge retninger, bare adskilt av en gul stripe i midten. Det var nødt til å gå galt, og det gjorde det stadig oftere.

Ved årtusenskiftet begynte den store forandringen, da drøye 30 kilometer mellom Gutu og Kopstad åpnet som firefelts motorvei med grøft og autovern mellom kjøreretningene.

Så fulgte 56 nye kilometer fordelt på fire forskjellige strekninger over tretten år, inntil samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen beordret den siste flaskehalsen mellom Gulli og Langåker åpnet et halvt år før tiden i fjor.

Da den midlertidige strandloven ble innført for femti år siden, var det under 200.000 fritidsboliger i Norge. I 2015 er tallet mer enn doblet. I 1965 ble det solgt drøyt 55.000 biler i Norge. I 2013 ble det solgt 90.000 fler.

Den gamle Sørlandske hovedvei har utgjort en av ryggvirvlene som har skullet bære denne enorme velstandsutviklingen. Frakte oss sømløst fra det sentrale østlandsområdet og ned til hyttekoloniene langs kysten i Vestfold, Telemark og Agder-fylkene.

Og langs veien har det vokst frem en egen hyttekomfortindustri. Gigantiske varehus for hageartikler, møbler, byggevarer og andre hyttenødvendigheter hvor du kan kjøre SUVen helt inn på lageret og få den nye snurredassen lempet rett inn i bagasjerommet med gaffeltruck.

Derfor går det et kollektivt grøss gjennom tusenvis av hytteeiere fra Sande til Kristiansand, når det går ras itunnelene ved Hanekleivene eller når broene kneler innenfor Holmestrand.

Det er en hel komfortsivilisasjon som er truet. Fluktkanalen fra hverdagslivet til himmelrike. En fure pløyd tvers gjennom tidligere tiders bilkø, reisesyke og svingete landeveier gjennom tettbygde strøk. Når man kan bygge broer på Vestlandet som motstår vinterstormene og sprenge en 35 kilometers tunnel gjennom Tovenfjellet i Nordland, burde det være mulig å sørge for at en rett vei over Vestfolds kornåkrer kan holdes åpen året rundt, uten å klappe sammen?

Jeg spør på vegne av flere.

Mer om

  1. Trafikk

Flere artikler

  1. VG mener: Rushtidsavgiften

  2. Vi kaller det klimapolitikk

  3. VG mener: Ruskjørerne må tas

  4. Veien å gå

  5. VG mener: Bra bilforlik

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder