Kommentar

Kommentar: Nøkkelen til Iran

Atomavtalen i Genève gir USA en nøkkel til Iran som de mistet i 1979. Men ingen nøkkel kan åpne alt som er gått i vranglås.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Den midlertidige avtalen om begrensninger i Irans atomprogram, kombinert med lettelser i de internasjonale sanksjonene, er begrenset i tid og innhold. Det viktige er hva avtalen kan brukes til.

Atomavtalen utløser kjedereaksjoner av muligheter, og farer.

Det sentrale er at to gamle fiender, supermakten USA og den regionale stormakten Iran, for første gang på 34 år snakker sammen, og at de faktisk klarer å inngå en avtale. Bildene av en iransk og en amerikansk utenriksminister som i Genève forsegler avtalen med et håndtrykk har i seg selv uvurderlig symbolkraft.

For 60 år siden sto CIA, i samarbeid med britisk etterretning, bak kuppet mot Irans folkevalgte statsminister Mohammed Mossadegh. I sjah Mohammed Reza Pahlavi hadde imidlertid USA en lojal venn i Teheran, men de har betalt prisen for sin innblanding frem til i dag. President Jimmy Carter besøkte Iran nyttårsaften 1977 da han utbrakte en skål og sa:

- Takket være sjahens store lederskap er Iran en øy av stabilitet.

To år senere var sjahen på flukt. ayatollah Khomeini fløy den andre veien, fra sitt eksil i Europa og opprettet den islamske republikken Iran. USA og Israel ble prestestyrets hovedfiender.
I november 1979 ble den amerikanske ambassaden i Teheran stormet, og diplomatene tatt som gisler, i et drama som skulle vare i 444 dager. Etter revolusjonen i 1979 ble alle bånd brutt og det oppsto en isfront mellom USA og Iran. Forsøk på å starte en dialog har endt uten resultat.

I valgkampen i 2007 lovet presidentkandidat Barack Obama «aggressivt personlig diplomati» i forhold til Iran og noe av det første han gjorde som president var å strekke ut en hånd til Teheran. I en videohilsen til iranerne sa Obama at han ønsket en ny start og da han i Kairo litt senere i 2009 talte til verdens muslimer vedgikk han USAs rolle da Mossadegh-regjeringen ble styrtet. Obama forsto at dette åpne såret måtte leges før forholdet kunne forbedres.

Han ble, i første omgang, møtt med en kald skulder. Problemet har vært at viljen til konstruktive samtaler ikke har vært til stede på samme tid i Washington og Teheran.

Først da Hassan Rouhani i sommer vant det iranske presidentvalget fikk USA en samtalepartner.

Rouhani, som var den mest moderate og reformvillige kandidat som fikk stille til valg, har åpenbart fått et mandat fra Den øverste leder om å forhandle frem en avtale. Det er bare en årsak til iransk forhandlingsvilje; de tyngende internasjonale sanksjonene.

Iran er et eksempel på at FN-sanksjoner kan være effektive.

Fortsatt vil de fleste sanksjonene bestå inntil en varig avtale kommer på plass. På veien dit må Iran innfri sine forpliktelser og godta full inspeksjon av atomanlegg. Det må ikke herske tvil om at Iran oppfyller sin del av avtalen.

De kritiske røstene mangler ikke. To av USAs nære allierte i regionen, Israel og Saudi-Arabia, reagerer med bitterhet og harme. Det er motstand i den amerikanske kongressen, og i den mest ortodokse og uforsonlige fløyen i Iran.

Statsminister Benjamin Netanyahu kaller avtalen et historisk feilgrep og poengterer at Israel har rett til å forsvare seg selv. Saudi-Arabia er dypt bekymret over Irans økende innflytelse og har latt det skinne gjennom at de er svært misfornøyde med en avtale.

Hverken Jerusalem eller Riyadh tror på iranske forsikringer om at atomprogrammet bare har fredelige hensikter. For USA blir det viktig å holde de allierte fra å handle på egen hånd.

Obama har vært tydelig på to punkter: USA vil ikke tillate at Iran utvikler atomvåpen. Samtidig ønsker USA at denne konflikten løses på fredelig og diplomatisk vis. Da Obama talte i FNs hovedforsamling i høst sa han at 12 år med kriger i regionen har påført USA «hardt opptjent ydmykhet».

Svaret på dette må ikke bli amerikansk isolasjonisme. Ingen annen nasjon kan fylle det maktvakuum som oppstår om USA trekker seg ut.

Til tross for protestene er avtalen med Iran er uttrykk for en bemerkelsesverdig bred internasjonal enighet. I denne saken har Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike og Tyskland forhandlet sammen med USA.

USA og Iran representerer motsetningene i maktspillet i Midtøsten. Iran er hovedsponsor for militante Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina. De er nær alliert med Syrias Bashar al-Assad.

Iran representerer alt USA er imot. Nettopp derfor er det viktig at de snakker sammen. Det er godt å snakke med venner, men helt nødvendig å snakke med fiender.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder