FINLAND: – Det lukter gammel sprit på alle busser, metroer og trikker. Lukten av gårsdagens Koskenkorva er den sanne nasjonallukten av Finland, skriver Sanna Sarromaa. Her den kjente «øltrikken» i Helsinki. Foto: Øyvind Nordahl Næss VG

Fakta om Finland

Flytter man til et nytt land, begynner det gjerne med en intens forelskelse. Etter kulturorgasmen kommer kultursjokket. Lukten av gårsdagens Koskenkorva er den sanne nasjonallukten av Finland.

  • VG Debatt

Artikkelen er over tre år gammel

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

«Kan du heller ikke skrive en drittkronikk om Finland», spurte en engasjert leser fra Brumunddal, tydelig provosert over at jeg, enda en gang, hadde skrevet en kronikk der jeg kom med noen kritiske merknader om kongerikets tilstand.

Sanna Sarromaa.

Han, og mange andre, ser ut til å betrakte dette som noen slags konkurranse. Da jeg skrev om stygge og fulle nordmenn på Gran Canaria, var det mange som mente at jeg først skulle feie for min egen dør. Altså, skrive om finnenes drikkevaner og rumpesprekker i Arguineguín. Dessuten var det byene i Finland som var harry, ikke Halden!

Jeg tror kanskje at disse menneskene aldri har bodd i et annet land. Eller enda verre: Annet sted enn Halden.

Lest denne? Sarromma skapte furore med kronikken om late nordmenn i arbeidslivet.

Kultur-honeymoon

Flytter man til et nytt land, begynner det gjerne med en kulturorgasme. Jeg husker godt da jeg kom til Norge. De første tre månedene ville jeg bare se på fjellene og minne meg selv om hvor utrolig heldig jeg var som fikk bo i dette hinsides vakre landet, i trollenes rike, med alle disse overjordisk pene, høye og muskuløse menneskene som smilte imøtekommende. De hadde tjukt, lyst hår og fantastisk beinbygning. Jeg hadde fått barndomsdrømmen min oppfylt – jeg hadde funnet meg en utenlandsk mann og jeg fikk snakke et annet språk dag ut og dag inn.

Livet føltes som et eventyr og jeg var prinsessen.

Jeg hadde hatt tilsvarende honeymoon da jeg flyttet til USA. Alt virket så mye raskere, flottere og lettere. De pakker matvarene for meg på butikken? Fantastisk! De ønsker meg en vidunderlig dag, helt uten sarkasme? Åååå! De kaller meg for honey, sweetie og sugar cookie? Don’t stop! Jeg falt for restaurantmenyene som kunne beskrives som tentative. Jeg kunne være så vanskelig kunde som jeg bare ville. Kan jeg få spinaten fra denne retten, men sausen fra denne? Å få lettmelk i kaffen var ikke noe problem. «I’ll fix!»

Provosert? Sarromma mener nordmenn er harry i syden

Etter hvert kommer hodepinen – prøv å snakke et annet språk dag ut og dag inn – og «møkkaland»-perioden der alt er fælt og vanskelig. Alt irriterte meg i Norge: Vinmonopolets åpningstider, den evige brødspisingen og takkingen for alt. Alle smilene føltes falske. Etter hvert gikk det over. Jeg lærte å takke i hytt og pine selv, også når det ikke var noe å takke for, smile, spise ufattelige mengder med brød og leve med Vinmonopolets merkelige åpningstider også da jeg ikke fikk kjøpt musserende til 17. mai enda jeg var ute fire dager i forveien.

Et illeluktende drittsted

Jeg hadde også hvetebrødsdager da jeg flyttet tilbake til Finland. Jeg slapp å smile, hilse på naboene eller takke for noe som helst. Jeg trengte ikke å sminke meg eller føne håret, og enda så jeg freshere ut enn de fleste i Østre sentrum i Helsinki. Jeg kunne være så direkte som jeg pleier uten at noen tok meg for å være uhøflig eller full. Det var ingen koder jeg måtte tolke og forstå.

Jeg gled inn både kulturelt og utseendemessig. Endelig var jeg blant mine landsmenn og likemenn, og gud så avslappende det var.

Men etter noen måneder, da nyhetsverdien hadde sunket og hjemlengselen var tilfredsstilt, startet kultursjokket, også i mitt eget land. De kaller det for omvendt kultursjokk. Ikke bare ting hadde forandret seg, jeg hadde forandret meg. Jeg hadde et annet – norsk! – blikk på ting. I alle årene i Norge framstod Finland som det rene paradiset der alt var mye bedre. Plutselig var Finland et møkkaland: Et uhøflig, illeluktende drittsted med egoister, antifeminister og alkoholikere.

Aldri i Norge!

En britisk filmregissør har sagt at man i Finland snakker om kultur bare når den mangler. Derfra kommer disse begrepene som trafikk-kultur, alkoholkultur og servicekultur, alle hyppig brukt i den finske offentligheten. I løpet av mitt skriveår i Finland ble jeg fem ganger nesten drept i trafikken. Hver gang handlet det om en bilist som ikke stoppet. I Norge hadde jeg blitt vant til at bilistene stoppet, ikke bare foran et fotgjengerfelt, men absolutt alle steder der det så ut som jeg skulle krysse veien. Det måtte bare en drøy måned til i mitt nye, gamle, hjemland før en liten tredjeklassing ble påkjørt og drept i Helsinki – mens hun gikk på de hvite stripene som er ment til å sikre en myk trafikant. «Dette hadde aldri skjedd i Norge», tok jeg meg selv på å tenke -forbannet og trist.

Det finske vinmonopolet, Alko, holder seg åpent helt til klokka ni på kvelden, men det sier av seg selv at det kan bli et problem når alkoholkulturen mangler.

Alkos lange åpningstider er godt synlige i gatebildet. Det lukter gammel sprit på alle busser, metroer og trikker. Lukten av gårsdagens Koskenkorva er den sanne nasjonallukten av Finland. Det skal ikke mange måneder til før man ikke lenger har noe kulturorgasmisk forhold til folk som har drukket flere dager på rad og glemt å dusje mellom. Noen har glemt å gå på do også.

I Norge hadde jeg savnet en samfunnsdebatt der de politisk korrekte riktigtenkere ikke dominerte med sin moralske overlegenhet. I Finland var samfunnsdebatten noen tunge og gråe greier som middelaldrende menn drev med. De snakket om økonomi og eksport, bare om de to. Plutselig savnet jeg debattmangfoldet fra Norge! I Norge kan man skrive om mammablogging eller jomfruhinnen, og enda få kronikkplass i store aviser.

«Det vi kaller hjem...»

Greia er jo, kjære leser i Brumunddal, at det er gode og dårlige ting med alle land. Det kan være litt vanskelig å se hvis man tilbringer hele sitt liv i Ringsaker. Man mangler distanse, spesielt av den ironiske sorten. Noe handler selvsagt om øyet som ser, noe er mer absolutt – slik som respekten for andre trafikanter. Å kunne hente beste – og verste! – praksiser fra flere steder er en berikelse, ikke en trussel.

«Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører», sa kongen på hagefesten sin og jeg gråt. «Det vi kaller hjem, er det hjertet vårt er - og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.»

Da ble kongen litt min. Og jeg som bare hadde hatt president!

Les også

  1. Sanna Sarromaa: Den avslappede nasjonen

    Nordmennenes forhold til arbeid er halvhjertet, eller til og med slapt.
  2. Det norske harryparadiset

    Reisebyråenes pittoreske småbyer med lokalt liv er i virkeligheten turistfeller der livet føres på norsk.
  3. Den såkalte samfunnsdebatten

    Når du deltar i samfunnsdebatten, tar du debattanten eller ballen? Unødvendige personangrep degenererer det offentlige…
  4. Hysj-hysj om skolens enere

    Skoleåret var over og elevene sprang ut skoleporten på sommerferie. Hva fikk de som hadde gjort en ekstraordinær innsats?

Mer om

  1. Finland
  2. Kultur

Flere artikler

  1. Finland, landet der jeg vil være

  2. Friheten til å være sur!

  3. Pluss content

    Lykkelandet Norge

  4. Pluss content

    Sanna Sarromaa: – Jeg tillater meg hat og sinne

  5. «Nordmenn, en gjeng anarkister!»

Fra andre aviser

  1. Svar til Arendal Frp

    Fædrelandsvennen
  2. – Aldri opplevd et sted hvor det er vanskeligere å bli kjent med folk

    Fædrelandsvennen
  3. Sterke finske reaksjoner: – Norges rykte som ren nasjon er ødelagt

    Fædrelandsvennen
  4. Jørgen Skavlan mener vi finner opp diagnoser: «Nordmenn er som bortskjemte enebarn»

    Bergens Tidende
  5. - Flerkultur er vanskelig, men det kan være vakkert

    Fædrelandsvennen
  6. – Jeg tror vi skal klare oss

    Fædrelandsvennen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder