Kommentar: Hva vi kan tåle av remmer og tøy

MENINGER

Det er en menneskerett å få medisinsk hjelp også når man selv er for syk til å forstå behovet for nødvendig behandling. Men den ukontrollerte bruken av tvangsmidler i norsk psykiatri, som VG nå avslører, utfordrer menneskeverdet.

kommentar
Publisert:

At det foregår systematisk underrapportering av tvangsbruk ved norske sykehus stiller flere ubehagelige spørsmål. Både om tiltakenes omfang, nødvendighet og hvorvidt behandlerne i det enkelte tilfelle har gjort den lovpålagte vurdering av andre metoder.

VGs dokumentasjon av noe som kan se ut som overdreven bruk av tvangsmidler, rokker ved den grunnleggende tilliten vi som samfunn må ha til vårt offentlige helsevesen – især innen behandlingen av sårbare pasienter som psykisk syke.

Tro og liv

Bruk av tvangsmidler i psykiatrien er den subjektive avveiningen mellom det man tror vil tjene pasienten på lang sikt og en objektiv tilsidesettelse av vedkommendes autonomi, altså retten til selv å bestemme over egen kropp. Begrepet tror brukt helt bevisst.

Psykiatri er fortsatt en ung disiplin, og knapt noen faktisk vitenskap. Når det gjelder psykisk helsevern og mentale plager er det av åpenbare årsaker mye man ikke vet. Man kan anta og mene og forvente visse resultater ved ulike former for inngripen, men det er sjelden mulig å forutse en progresjon som innen somatiske helbredelsesforløp, for eksempel behandlingen av kreft eller hjertesyke.

Et røntgenbilde viser hvor høyt legen må gipse et beinbrudd, men ikke hvordan hun skal plastre et sammenbrudd. Å ha vondt inni seg er ikke nødvendigvis det samme som mageonde.

Svak forståelse

Det er krevende å behandle psykdom. Vi må ha forståelse for at de som jobber med dette prøver å gjøre sitt aller beste. Men noen ganger begås det feil, og den eneste måte å lære av det, er å vite om disse feilene.

VG-kommentar: «Det handler om å leve»

Siden behandlingen også kan fremstå både brutal og autoritær, blir kravene til tillit og åpenhet ekstra store innen psykisk helsevern. Når Helsedirektoratet angivelig ikke har oversikt over tvangsbruken, og heller ikke har vist interesse for å lage systemer som pålegger sykehusene å registrere/rapportere faktisk omfang, tyder det på at forståelsen for feltet ikke er særlig stor hos de sentrale helsemyndighetene.

Drastisk

Å tvangsbehandle et menneske er en drastisk beslutning. Når staten bruker makt og tar kontroll over kroppen din, skal det sannelig være gjennomtenkt og veloverveid. Tvang skal være siste mulighet når alt annet er prøvd, vurdert, eller situasjonen anses som så akutt at pasienten er til fare for seg selv, kanskje også andre.

Ifølge loven om psykisk helsevern heter det tindrende klart at frivillig psykisk helsevern må ha vært forsøkt, «uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette», før tvungen observasjon eller behandling kan iverksettes. Det skal være forholdsmessighet mellom mål og midler: Dersom samme resultat kan oppnås ved frivillighet, er det ingen grunn til å bruke tvang, med de tilleggsbyrder dette representerer for pasienten.

Urovekkende

VGs undersøkelse går ikke inn de enkelte tilfeller av tvangsbruk, og vi har ikke noe grunnlag for å påstå at det er begått overgrep på individnivå. Men det totale bildet er urovekkende, og mangelen på oversikt gjør at det er lett å anta, om så på statistisk grunnlag, at misforholdet mellom innrapporterte saker og faktisk bruk av tvang kan skjule skjebner der det dreier seg om mennesker som aldri skulle vært lagt i remmer eller behandlet mot sin vilje.

Det er neppe vrang vilje fra behandlingsmiljøene, eller forsøk på å underslå informasjon som gjør at Helsedirektoratet ikke aner hvor utbredt anvendelsen av tvang i realiteten er. VG har fått alle tall vi har etterspurt. Det er tvert i mot åpenheten fra de psykiatriske klinikkene som har gjort at vi kan påvise et avvik på omtrent tusen tvangsvedtak.

Mangel på rutiner

Poenget er at ingen har kjent til hvor ofte og hvor mange pasienter som legges i belter ved norske sykehus. Det viser en opplagt mangel på rutiner, på kontroll og i siste instans et bekymringsfullt fravær av rettssikkerhet. Med slike mørketall er det overveiende sannsynlig at det finnes eksempler på tvangsbehandling som ikke burde ha funnet sted. Studier viser at opp til 30 prosent av dem som blir innlagt med tvang kan oppleve alvorlige stressreaksjoner, fremholder psykiatriprofessor Tor K. Larsen i Stavanger Aftenblad.

Høie: For mye tvang

Helseminister Bent Høie (H) har tidligere ment at det brukes for mye tvang i norsk helsevesen, og uttalte nylig til Aftenposten at «det er lettere å velge tvang enn å velge bort tvang». Overfor avisen eksemplifiserer han det slik: «Mangelfull tvangsbruk kan føre til tilsynssak. Unødvendig tvangsbruk får sjelden konsekvenser.»

Virkeligheten er nok mer nyansert enn statsrådens spissformulering, men siden verken helsebyråkratiet sentralt eller sykehusene har bidratt til noen troverdig oversikt over bruken av tvangsmidler, kan vi dessverre ikke stole på noen av dem. Først når det reelle omfanget er kjent kan myndighetene og fagmiljøene kunne enes om en virkelighetsoppfatning som harmonerer med fakta og ikke bare hva den ene eller den annen leir anser som sant.

YNGVE KVISTAD

Her kan du lese mer om