DA ERNA MØTTE HENRY: – De blåblå må forstå at en regjering som ikke tør å hilse på Dalai Lama, men framstiller Henry Kissinger som en staselig kjendis, framstår svake og prinsippløse, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB SCANPIX

Debatt

Hva med en selfie, Mr. Kissinger?

Erna Solberg tøffer seg når Facebook sensurerer bilder av krigsforbrytelser. Men hun poserer gjerne smilende med krigsforbryteren etterpå.

SNORRE VALEN, stortingsrepresentant (SV)

I juni 1972 ble den da ni år gamle vietnamesiske jenta Phan Thị Kim Phúc fotografert løpende naken, napalmforbrent ned en vei i Trang Bang i Vietnam.

Snorre Valen. Foto: Helle Gannestad VG

Bildet ble ikonisk, et dokument over Vietnamkrigens meningsløse grusomhet og Kim Phuc ble ansiktet til vietnamskrigens enorme sivile ofre.

Ernas paradoks

Denne høsten, 44 år seinere, ble kampen om det samme fotografiet nyheter verden over. Statsminister Erna Solberg gikk hardt ut offentlig mot Facebook for å få retten til å publisere bildet på Facebook, uten sensur. Selv den norske statsministeren ble slettet og sensurert av Facebook. Erna Solberg sto i stormen, og hun vant.

Hvem skulle trodd at Erna Solberg og sentrale Høyre-politikere bare noen få uker seinere skulle omfavne og poste skryteselfier – på nettopp Facebook – med en mann som bar direkte skyld for napalmskadene til Kim Phuc?

For Henry Kissinger, tidligere utenriksminister i USA, var forrige uke i Norge. Regjeringen vår tok imot ham med åpne armer, nærmest bokstavelig talt. Statsministeren, kulturministeren og Høyres parlamentariske leder lot seg avbilde der de poserte smilende med ham, åpenbart stolte, som om det var en gammel venn de sto og pratet med.

Faksimile: Kulturminister Linda Hofstad Hellelands Facebook-side.

Under presidentvalgkampen i 1968 saboterte Richard Nixon og hans valgkampmedarbeidere fredsprosessen som kunne avsluttet Vietnamkrigen. Henry Kissinger, som da jobbet for den sittende presidenten, bidro til arbeidet med å sabotere fredsforhandlingene.

Parisforhandlingene brøt sammen. Nixon vant valget. Og krigen fortsatte i fem unødvendige år. Hundretusenvis av mennesker døde for ingenting.

Kissinger førte sammen med den nye amerikanske regjeringen en folkerettsstridig krig i Sørøst-Asia. De bombet hensynsløst sivile befolkningssentre i Kambodsja, Laos og Vietnam. De brukte kjemiske våpen. De brukte napalm. Det finnes overbevisende dokumentasjon på at Kissinger var personlig involvert i massemordet på sivile i Kambodsja helt ned på detaljstyring av timingen for angrep og målutvalg.

Pinochets bakmann

Etter Salvador Allendes valgseier i Chile uttalte Kissinger at han ikke så noen grunn til at et land skulle få «go marxist» bare fordi «folket der er uansvarlige».

Han var – over flere år – aktivt med og tilrettela for kuppet i Chile i 1973. Augusto Pinochet ble innsatt som diktator. Tusenvis av mennesker ble drept av Pinochets dødsskvadroner. Titusenvis ble fengslet for politisk aktivisme. «We welcomed the overthrow of the Communist-inclined government here. We are not out to weaken your position», sa Kissinger til sin venn Pinochet i 1976. Forståelig nok, etter å selv ha oppfordret kuppmakere flere år før til å forberede seg godt. Så lovte han å overkjøre de amerikanske reglene mot våpeneksport til undertrykkende regimer, slik at Pinochet kunne få jagerflyene Kissinger hadde lovt.

Dette er altså mannen som ble tatt godt imot av Nobelinstituttet denne helgen. Nobelinstituttets Olav Njølstad har forsvart invitasjonen av Kissinger med at han er en «akademiker», og at han er her for å «uttale seg om viktige internasjonale spørsmål på norsk jord».

Dette forsvaret er nærmest en intellektuell fornærmelse, all den tid møtet i ren anti-akademisk ånd var arrangert med forbud mot å stille kritiske spørsmål om det Kissinger nå en gang dessverre er verdensberømt for. Som ikke er en fremragende akademisk karriere, men en serie overgrep mot frie demokratier og uskyldige sivile. Hvilke andre «akademikere» med Kissingers internasjonale merittliste kan Nobelkomiteen tenke seg å invitere?

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Tilbake til Erna Solberg. Hun vet det nok egentlig selv: Hadde Kissinger vært afrikaner og ofrene hans europeere, hadde ikke statsministeren og kulturministeren behandlet ham som en kjendis for å høste «likes» på Facebook. Han hadde ikke fått holde hyggeprat i universitetsaulaen, mens tilhørerne fikk forbud mot å stille kritiske spørsmål. Han hadde ikke fått «sjele showet» på Nobelprisutdelingen, slik Aftenposten skrev.

Han hadde sittet i en celle.

For vi snakker ikke her om en politiker som gjorde feilvurderinger med påfølgende alvorlige konsekvenser, men en politiker som aktivt undergravde andre lands demokratier, aktivt involverte seg i åpenbart folkerettsstridig krigføring, og aktivt gikk inn for å selge våpen og gi støtte ikke bare til undertrykkende fascist-regimer som han selv hadde jobbet for å innsette (Chile), men også Suharto-regimet, da de invaderte Øst-Timor og masseslaktet sivile.

Lære av feilene

Alle norske partier har sine svin på skogen. Arbeiderpartiet har det. Frp, uten tvil. Gudene skal vite at mitt eget parti SV har gjort mye dumt – spesielt i sin unnskyldende tilnærming til kommunistiske regimer tidligere i partiets historie.

Vi må lære av disse feilene. Vi må si: «Ja, vi tok feil. Det var helt galt. Undertrykking og vold mot uskyldige kan aldri unnskyldes. Min fiendes fiende er ikke automatisk min venn».

Russland bomber nå hensynsløst sivile i Syria. Kan noen se for seg hva Høyre – med rette! – ville sagt om jeg i dag, som nestleder i SV, tok smilende selfie-bilder med arkitektene bak Russlands terrorbombing av Aleppo?

Med hvilken troverdighet fordømmer vi dagens forbrytelser, om vi helt uanstrengt hygger oss med dem som begikk gårsdagens?

Hva slags signal sender Solberg til Salvador Allendes etterkommere, og alle de chilenske ofrene for Pinochet, ved å posere sammen med arkitekten bak kuppet, som om han var en attraksjon? Jeg trodde både norsk høyre- og venstreside var ferdige med dette tullet nå, der man unnskylder «sine» undertrykkere.

Høyre må forstå at de aktivt fornærmer de utallige ofrene for Kissingers forbrytelser, når de behandler ham som en morsom kjendis og dukker unna all kritikk etterpå. Og de må forstå at en regjering som ikke tør å hilse på Dalai Lama, men framstiller Henry Kissinger som en staselig kjendis, framstår svake og prinsippløse.

Og det i en tid der det trengs mer ryggrad, ikke mindre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder