SAMLER INN PENGER: Den pakistanske filantropen Abdul Sattar Edhi satte egenhendig opp verdens største frivillige ambulansetjeneste. Her samlet han inn penger på gaten i Peshawar i Pakistan i 2010. Foto: Anjum Naveed AP

Kommentar

Den barmhjertigste pakistaneren

Abdul Sattar Edhi er en av vår tids største filantroper, du kanskje aldri har hørt om. I 65 år lindret han den bunnløse nøden i Pakistan.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Du kjenner ham sannsynligvis ikke. Når du nå først hører om ham, så er han død. Pakistans Abdul Sattar Edhi ble 88 år.

«Verden kjenner navnene til monstre som Bin Laden og Zarqawi, men hvor mange har hørt om filantropen Edhi», spurte Deeyah Khan på Twitter kort etter at nyheten om Edhi’s bortgang ble mottatt med stor sorg av pakistanere i og utenfor landet 8. juli.

Fredsarbeider

Jeg har dobbel tilknytning til Edhi «Sahib», herr Edhi, som vi kaller ham. Jeg har røtter i Pakistan, og jeg har røtter i landet som deler ut Nobels fredspris.

Edhi Sahib ble nominert til fredsprisen flere ganger. Senest av Malala. På nettet er det et opprop med 140 000 stemmer som krever at han får prisen. Pakistanske medier er fylt med artikler år etter år om hvorfor Edhi er den viktigste fredsarbeideren i verden og fortjener prisen.

Nå er det for sent. Selv brydde han seg ikke om slikt. Men det kan ikke være noen tvil: Abdul Sattar Edhi fortjente verdens mest anerkjente pris.

Her er hvorfor:

Edhi var fryktløs. Han sto fjellstøtt i møte med landets skruppelløse ekstremister som beskyldte ham for å være ateist, fordi han hjalp andre enn muslimske trengende. Edhi sa: «Så mange år etter, var det fortsatt folk som satte spørsmålstegn: Hvorfor henter du kristne og hinduer i dine ambulanser? Og jeg sa, fordi ambulansen er mer muslim enn deg».

Størst av alt er menneskeheten

Edhi sahib var ingen misjonær. Hans eneste kall i livet var å hjelpe mennesker i nød. «Ingen religion står over menneskeheten», sa han. Og det ble hans bane i livet.

Født i en fattig familie i 1928, fikk Edhi Sahib aldri muligheten til å ta seg en ordentlig utdannelse. I 1952 satte han ut den første barnekurven, en «jhoola», og skrev: «Ikke drep, la babyen leve, legg den her».

I dag finnes det 300 av Edhi sine jhoola over hele landet. Han og kona Bilquis Bano Edhi har reddet 16 000 uønskede babyer. 90 prosent av dem jenter.

To drakter og et rom

I 1951 startet han Edhi Foundation. Det kan høres ut som en enkel stiftelse, men det ble Pakistans eneste organiserte velferdssystem for de fattige. Hele livet igjennom, i brennende sol og pøsende regn, sto han langs gatene i storbyen Karachi og tigget om penger. Etter hvert ble han Pakistans mest elskede og respekterte mann.

De alltid skeptiske pakistanerne åpnet sine lommebøker for ham. Han reiste et nødhjelpsimperium verdt hundrevis av millioner. En vil tro noe av dette dryppet over på ham. Men, nei.

Edhi sahib var en form for asket. Han eiet bare to par drakter livet igjennom. Han bygget seg aldri et eget hus. Han bodde på et spartansk lite rom i tilknytning til kontoret sitt i Karachi, og lot være å delta på sine egne fire barns bryllup.

I sine siste dager, da han ble alvorlig syk, sto folk både fra inn- og utland i kø for å tilby ham mer kostbar behandling på private sykehus, eller i utlandet. Men, Edhi ble behandlet og døde på et offentlig sykehus.

REDNINGEN: Abdul Sattar Edhi og hans kone Bilquis Edhi har fått utallige nasjonale og internasjonale priser for sitt arbeid for de fattiges velferd. I tillegg til babyer, søker også eldre som blir kastet ut hjemmefra av sine barn, funksjonshemmede og psykisk syke tilflukt hos Edhi. Foto: Reuters File Photo Reuters

Edhi’s ambulanser

Hvordan lager en mann et helt velferdssystem i et land hvor over 60 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen?

Ved å bygge opp og å tilby det som i tiår var den eneste ambulansetjenesten i landet med nærmere 200 millioner innbyggere. Edhi Foundation eier 1800 ambulanser over hele Pakistan. Mottakssentralen hans i Karachi mottar 6000 nød anrop daglig. Stiftelsen er til for de fattigste og har også to småfly og et helikopter, for å hjelpe til med evakuering av pasienter.

For titusener av pakistanere er en av hans 300 Edhi-sentre eneste hjelp å få. Her finnes både døgnåpent legevakt, krisesentre for kvinner, eldresentre, barnehjem, sykehus og opplæringssentre for helsepersonell.

Det sies at han har tatt hånd om 50 000 foreldreløse, hundretusener av pleietrengende og opplært 40 000 sykepleiere.

Ettermælen

Folk som møtte Edhi sahib personlig ble overveldet. Slik var han. Hans fremtoning så ydmyk, så strippet for det verdslige. Likevel, bak den skjøre fasaden, en mann som ikke lot seg stoppe. Uansett om han ble sjikanert og truet av ekstremister. I et land hvor selvmordsbombere ble hverdagen, ble han en lindringens hånd. Når ingen andre orket, stilte han opp, og ga selv de uidentifiserbare, de kasteløse, de glemte en verdig siste reise. En klede, en grav.

Edhi sahib var en fredens og forsoningens kraft, midt i terrorens tid. Han vil minnes av norskpakistanere utenfor den pakistanske ambassaden i Oslo i ettermiddag. Han etterlater seg et ettermæle verden sjelden har sett. Pakistanere er full av stolthet. Full av ærefrykt. Full av savn. Men også full av frykt. Hvem skal passe på nå?

Der nøden er størst, finner vi også de største heltene. Edhi sahib ga alt til Pakistan, også øynene donerte han bort. Han var den barmhjertigste pakistaner. Han var Abdul Sattar Edhi.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder