BARNEHIJAB: – Det finnes ingen teologisk begrunnelse eller tradisjon i islam for barnehijab. Siden vi snakker om såpass småbarn, kan det uansett ikke være snakk om inngrep i religionsfriheten, skriver kronikkforfatteren. Foto: Heiko Junge , NTB scanpix

Debatt

Barnehijaben bør ut av skolen

Det finnes tungtveiende argumenter for å forby hijab på alle skoletrinn. Det blir hevdet at dette er juridisk «umulig».
Noen jurister tolker menneskerettighetene omtrent like kategorisk som salafister leser Koranen.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

SYLO TARAKU, generalsekretær i LIM – likestilling, integrering og mangfold

Aps nestleder Hadia Tajiks initiativ om å forby barnehijab i grunnskolen er betimelig, men har møtt mye kritikk. Mange av kritikerne hevder at et forbud vil være i strid med liberale verdier. En av dem er Kagge-redaktør Tuva Ørbeck Sørheim, som i VG skriver at «det er uhyre trøblete at staten skal gjøre seg til overdommer over foreldrenes tanker og hensikter, og over deres valg av barnas klesdrakt.»

Tungtveiende grunner

Sylo Taraku. Foto: ,

Forholdet mellom statens rolle og det som skal tilhøre privatlivets rett, bør være en løpende diskusjon i et demokrati. Foreldre står ganske fritt til å oppdra sine barn, men samfunnet står også fritt til å regulere bruken av synlige religiøse symboler i offentlige skoler. Slik blant annet Frankrike har gjort. For å ivareta likebehandlingsprinsippet bør forbudet omfatte alle andre synlige religiøse symboler og ikke bare hijab.

Det blir hevdet at det er juridisk «umulig» å forby religiøse symboler i barneskolen. Frankrikes sekularisme fremstilles som «autoritær». Det finnes jurister i Norge som tolker menneskerettigheter omtrent like kategorisk som salafister leser Koranen; de insisterer på at deres tolkning er den eneste riktige, uavhengig av kontekst og andre hensyn.

I virkeligheten finnes det tungtveiende argumenter for å forby hijab, ikke bare i grunnskolen, men også i den videregående skolen – og på høyskole- og universitetsnivå. Retten til å utøve sin religion er en grunnleggende rettighet, men man kan ikke forvente å utøve eller manifestere sin religion overalt helt uten videre.

Les også: Hadia Tajiks slør

Sahin-saken

I saken «Leyla Sahin mot Tyrkia» i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen – EMD – i Strasbourg i 2004, fikk den tyrkiske staten medhold i at den er i sin fulle rett til å nekte studenter med hijab adgang til å studere ved tyrkiske universiteter.

Lovforbudet mot hijab var hjemlet i tyrkisk lov og forankret i landets sekulære tradisjoner. For den moderne tyrkiske staten, grunnlagt av landsfaderen Atatürk, var det viktig både å vektlegge prinsippene om likhet og sekularisme, og samtidig hindre islamistisk infiltrering i universitetsmiljøer. Hijabbrukere kunne påvirke andre til å bære hijab gjennom å fremstille det som «religiøs plikt». Sahin hadde trosset forbudet, og ble utvist fra universitetet i Istanbul. Hun gikk rettens vei, og saken havnet til slutt hos EMD. Tyrkia argumenterte godt for sine lover og vant saken. Den tyrkiske konteksten med et sårbart sekulært system under betydelig trussel fra islamistene, var avgjørende for EMDs avgjørelse. Saken skaper dermed ikke presedens for vesteuropeiske land, som den gangen ble betraktet å ikke være særlig truet av islamister. (Restriksjonene mot hijab er ikke lenger like strenge i Tyrkia).

Det er flere grunner til å være skeptisk til å forby hijab for voksne studenter. Blant annet kan en ikke lenger betrakte hijab som «islamistenes uniform». Det er også dilemmaer knyttet til et forbud av hijab for barn i ungdomskolen, men for barn i barneskolen stiller saken seg derimot helt annerledes.

Det finnes ingen teologisk begrunnelse eller tradisjon i islam for barnehijab. Siden vi snakker om såpass småbarn, kan det uansett ikke være snakk om inngrep i religionsfriheten.

Et ønske om kontroll

Hvem rammes så av et forbud? Er det grunn til å tro at det finnes mange jenter opp til 12 år som traumatiseres eller føler at de har mistet sin frihet av ikke å gå med hijab? Neppe. Men hvor mange små jenter som ikke bare overtales, men også tvinges direkte til å gå med hijab? Trolig nokså mange. Både spørsmålet om tvang og konsekvensene av hijab for barna bør undersøkes nærmere.

Kritikere av Tajiks utspill er flinke til å forsvare foreldrenes rettigheter, men har underkommunisert barneperspektivet i denne saken. Jentene som utsettes for hijabtvang vendes ryggen med dagens politikk. Et forbud er det eneste håpet de har. Et forbud rammer de aktuelle foreldre og islamistiske organisasjoner som Islam Net som tar foreldre i forsvar: «Bør foreldre forbys retten til å beskytte sine barn mot pedofile?», spør Fahad Qureshi i IslamNet, og bekrefter med det Tajiks poeng om at hijab seksualiserer småbarn.

Muslimske foreldre som ikler sine barn hijab har et ønske om å kontrollere sine barn og å forme deres identitet. En av barnehijabens viktigste funksjon er at det blir vanskeligere å velge bort hijaben i voksen alder om en har vokst opp med hijab.

Ingen nøytral institusjon

Foreldrenes rett til denne type kontroll, må veies opp mot barns frihet, men også mot et ansvar vi som samfunn har for å hindre økt segregering av barn basert på kjønn og religion på skolen. Det er også viktig å unngå at det skapes press på andre barn på skolen som ikke bruker hijab og som dermed kan ses på som «dårlige muslimer».

De som tar til orde for den diffuse «dialoglinjen» skyver i praksis problemene under teppet. Hvordan ser de for seg at denne dialogen skal foregå i praksis? Forventes det at rektorer skal ta støyten i møte med individuelle foreldre og eventuelt andre aktivister? Dette vil uansett gi resultater kun i noen unntakstilfeller.

Barnehijab-saken inngår i en større debatt om hvordan vi skal leve sammen. Skolen skal ikke være en nøytral institusjon, men er den viktigste arenaen vi har for å formidle samfunnets grunnleggende verdier til elever med bakgrunn i ulike kulturer. Det vi velger å gjøre i dag med tanke på religionens plass i samfunnet, vil få betydning for hvordan Norge skal se ut i fremtiden.

Det er statens oppgave og politikernes ansvar å begrense innflytelsen fra reaksjonære krefter som arbeider for segregering og mot likestilling. Det er et paradoks at barnehijab er mer utbredt i Oslo enn i flere muslimske land.

De som nesten automatisk vil betrakte slike tiltak som «ekskluderende», må bli minnet om at at barnehijab også er omstridt blant muslimer. Reaksjonære krefter som påberoper seg å bli utsatt for fremmedgjøring av en debatt om barnehijab, bør få beskjed om at det er de selv – gjennom en aggressiv segregeringsstrategi – som har valgt å manifestere avstand til det moderne likestillingssamfunnet de lever i.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder