OPPRYDDING: - Vi kan si at Danmark og Norge har et aldri så lite historisk oppryddingsarbeid foran seg. Dette arbeidet behøver man imidlertid ingen unnskyldning eller forsoningskommisjon for å ta fatt på, skriver kronikkforfatterne, som har skrevet boken 1814: Krig, nederlag, frihet. Unionstiden med Danmark blir gjerne kalt 400-årsnatten, men dette frimerkemotivet av Arild Yttri vitner også om at perioden hadde positive sider. Foto: NTB SCANPIX
OPPRYDDING: - Vi kan si at Danmark og Norge har et aldri så lite historisk oppryddingsarbeid foran seg. Dette arbeidet behøver man imidlertid ingen unnskyldning eller forsoningskommisjon for å ta fatt på, skriver kronikkforfatterne, som har skrevet boken 1814: Krig, nederlag, frihet. Unionstiden med Danmark blir gjerne kalt 400-årsnatten, men dette frimerkemotivet av Arild Yttri vitner også om at perioden hadde positive sider. Foto: NTB SCANPIX

Kronikk: Burde Danmark si unnskyld for 400-årsnatten?

MENINGER

Noen mener Norge ble systematisk utnyttet av Danmark i over 400 år. Burde Norge kreve en offisiell unnskyldning fra danskene i anledning 200-årsjubileet for løsrivelsen?

debatt
Publisert: Oppdatert: 19.05.14 13:22

Morten Nordhagen Ottosen, postdoktor ved Syddansk Universitet, og Rasmus Glenthøj, postdoktor ved Syddansk Universitet

Offisielle unnskyldninger for fortidens forbrytelser har blitt stadig vanligere de siste tiårene. For eksempel har Tony Blair sagt unnskyld for slaveriet på Storbritannias vegne, mens Tolai-stammen i Papua Ny-Guinea har unnskyldt at den drepte og spiste fire misjonærer i 1878.

I Danmark befinner, uten sammenligning for øvrig, statsminister Helle Thorning-Schmidt seg for øyeblikket i hva man kan kalle en postkolonial klemme mellom Jomfruøyene i Karibia og Grønland, som begge krever bot for fortidens danske synder. Jomfruøyene krever unnskyldning og erstatning for slaveriet i kolonitiden, mens grønlenderne sier at de kan nøye seg med forsoning - om enn på deres egne premisser.

Forsoningskommisjon

Hvis Jomfruøyene og Grønland krever dansk botsgang for fortidens synder, burde kanskje også Norge gjøre det. Kritikere av den dansk-norske foreningen fra 1380 til 1814 har, både før og nå, beskrevet Norge som en «forpaktet koloni». Man kan si at foreningen kostet Norge dyrt. Shetland og Orknøyene gikk tapt på 1400-tallet, Jämtland, Härjedalen, Idre, Särna og Bohuslän ble mistet på 1600-tallet, og både sølv og kontanter flommet ut av Norge til hovedstaden København.

Etter 1814 krevde da også Norge klekkelig erstatning for alt dette, men stormaktene støttet Danmark - og Norge måtte i stedet betale sin andel av den danske statsgjelden. Om Norge, to hundre år senere, ikke bør kreve erstatning - pensjonsfondets milliarder tatt i betraktning - så burde det kanskje i det minste kreves en unnskyldning?

Å kreve unnskyldning fra Danmark ville så klart være å trekke saken litt vel langt. I stedet kan kanskje Norge la seg inspirere av grønlendernes krav og kreve at det etableres en forsoningskommisjon. Den danske regjeringen har riktignok avvist å ta del i en grønlandsk-dansk forsoningskommisjon, hvis mandat skulle være å kartlegge 300 års danske overgrep og deretter forsone grønlendere og dansker etter sørafrikansk modell. Imidlertid kan man si at Norge har større mulighet enn grønlenderne til å legge politisk pondus bak et krav om dansk deltakelse i en forsoningskommisjon på norske premisser, så kanskje er dette veien å gå.

Allerede forsonet?

Man kan omvendt si at Danmark og Norge allerede er forsonet. I over 25 år har det vært dejligt å være norsk i Danmark, mens danskene ikke holder noen annen nasjon høyere enn nordmennene - kanskje mest fordi nordmennene er de som ligner mest på danskene selv. Under denne joviale overflaten finner man imidlertid forskjellige oppfatninger av fortidens dansk-norske forening, som av og til avstedkommer harde gjensidige utfall - både i tabloidpressen i forbindelse med fotball- og håndballandskamper, og blant historikere, som riktignok har en viss tilbøyelighet til å krangle.

Det kan være slik at nordmenn har en tendens til å kun huske de dårlige sidene ved foreningen, mens danskene bare husker de gode. Dette gjensidige hukommelsestapet kan faktisk virke belastende på det dansk-norske forholdet. Det er da også fremdeles en viss ambivalens i det norske forholdet til Danmark, hvor den blå himmelen som er de gode forbindelsene over Skagerrak fremdeles har noen mørke skyer i form av forestillingen om at Norge ble urettferdig behandlet før 1814. I et slik vær kan det være verdt å snu saken på hodet og heller spørre om Norge tross alt hadde noen fordeler av foreningen med Danmark.

Burde Norge takke Danmark?

Man kan se for seg at et selvstendig Norge i middelalderen eller senere hadde kunnet bli et lett bytte for Sverige, med den konsekvens at nordmennene i dag hadde snakket svensk. Norske bønder hadde dessuten noen av de laveste skattene i Europa, selv om de riktignok - til forskjell fra mange andre steder i Europa - selv var ansvarlige for sitt militære forsvar.

Videre var det ikke slik at Norge alltid ble styrt av dansker. Embetsmannsstanden i Norge ble etter hvert selvrekrutterende, altså innfødte nordmenn. Og selv om de aller øverste stillingene som oftest ble bekledd av menn med opphav sør for Skagerrak, var ikke disse nødvendigvis danske. De var ofte tysktalende, og deres kvalifikasjoner var mindre deres nasjonalitet enn at de tilhørte kongehuset eller en sidegren av det. Dynastiet var til gjengjeld ikke nasjonalt, men imperialt, og kan derfor ikke betraktes som dansk i nasjonal forstand.

Som embetsmenn fantes det nordmenn som var delaktige i den koloniale administrasjonen og slavehandelen. Det kan derfor være grunn for Norge til å håpe at de erstatningskrevende Jomfruøyene ikke blir oppmerksomme på den dansk-norske embetsmannsstanden og pensjonsfondets omfang. Og mens det ikke kan være tvil om at pengestrømmen gikk fra Norge og over Skagerrak, så hadde til gjengjeld norske jern- og glassverk monopoler i Danmark som kunne være gunstige, mens norske kjøpsteder ofte hadde bedre privilegier enn danske. Noe fikk Norge altså igjen for foreningen.

Til København

Selv om man kan si at penge- og verdistrømmen hovedsakelig gikk fra nord til sør, så var det ikke slik at den gikk fra Norge til Danmark. Den gikk til København. København var ikke Danmarks hovedstad, men hovedstad for et imperium. I den grad Norge ble utsuget, så var det ikke av nasjonalstaten Danmark, men av imperiehovedstaden København. Her var imidlertid ikke Norge verre stilt enn Jylland, som også var en periferi i dette imperiet.

Svaret på spørsmålet i overskriften er nokså simpelt: Danmark bør like lite si unnskyld til Norge som Norge med luen i hånden bør takke Danmark.

Det vi derimot bør gjøre på begge sider av Skagerrak, er å gå på oppdagelsesferd i vår felles historie. Ikke bare for historiens egen skyld, men fordi den også gir oss en bedre forståelse av nåtidens Danmark og Norge. På denne oppdagelsesferden bør vi ta av oss de nasjonale skylappene som i lang tid har preget dansk og norsk historieforståelse. Fortiden bør forstås på sine egne premisser og før 1814 var verken Danmark eller Norge nasjonalstater.

Når man går på en slik oppdagelsesferd, så vil man finne at historien sjelden er så entydig svart eller hvit som den gjerne fremstilles. Den er mer grå, om enn uten at det gjør den kjedelig.