Det traumatiske året

Jeg håper på fred, men forbereder meg på krig. Jeg frykter at slike angrep, inkludert Utøya-massakren, radikaliserer våre vestlige samfunn og forvandler oss til lukkede østers som ikke slipper noen inn.

LORELOU DESJARDINS, fransk skribent, bosatt i Norge

Den umiddelbare reaksjonen i slike situasjoner, er å ville forsikre seg om at familie og venner er i god behold. De syv stedene i Paris hvor angrepene fant sted, begynte å svirre rundt i hodet mitt: er det sannsynlig at noen av vennene mine var på konserten i Bataclan konserthall i går kveld? Kunne noen av mine familiemedlemmer ha vært på den kambodsjanske restauranten hvor folk ble beskutt? Kunne disse likene som ligger på gaten og er avbildet fra sjuende etasje, være mine søskenbarn, min beste venn eller tidligere kolleger? Selvsagt kunne de det. Hver og en av dem, til og med meg selv, kunne ha vært der. Angrepene ble utført på steder hvor folk oppholder seg, særlig på fredagskvelden.

Min eneste trøst er å vite at min 85 år gamle bestemor, som bor i sentrum av Paris, helt sikkert var hjemme og trygg i sin egen seng mens angrepene fant sted. Men det er så godt som den eneste trøsten jeg finner på dette tidspunktet.

Verst siden 2. verdenskrig

Så kommer spørsmålene: Hvorfor? Og hvorfor så raskt etter Charlie Hebdo-angrepet? Jeg kan lett forestille meg at terrorister ikke har regler om å vente på at en nasjon skal heles før de påfører landet enda et traume. Jeg hadde håpet å dra på den første årlige minnedagen for Charlie Hebdo-angrepet i januar neste år, som del av en personlig sorgprosess. Men november-angrepet vrir kniven i hjertet mitt rundt enda en gang.

År 2015 er det mest traumatiske året landet mitt har vært gjennom siden 2. verdenskrig.

LES: Charlie Hebdo – Europas 9/11

Først kom Charlie Hebdo-angrepet i januar i år, som fikk oss til å gråte over falne kunstnere, i tillegg til over tapet av full ytringsfrihet som vi satte så høyt. I juni halshugget en ansatt sjefen sin på en gassfabrikk i Lyon. Ingen ISIS-forbindelser ble påvist, men den tiltalte skrek «Alla-hu Akhbar» da han ble funnet av ambulansepersonellet. Og nå igjen, med syv angrep, mer enn 120 drepte, som president François Hollande kaller en krigsforbrytelse.

Hendelsene gir et bilde av Frankrike som et voldelig land, hvor terrorister finnes på hvert gatehjørne, hvor hva som helst kan skje, hvis du drar dit. At multikulturalismen er mislykket, at islamhat kan rettferdiggjøres. Men det er ikke sant.

LES: Anders Giæver – Terrorens ettersjokk

Alle er velkommen

Jeg er ikke sosiolog, jeg har ingen vitenskapelige argumenter til å forsvare det jeg sier nå. Alt jeg vet er, at Frankrike er et land hvor alle er velkomne, og hvor vi alle lever i fred. Vi gratulerer muslimer når de feirer Id al-adha, og de gjør likedan når vi kristne feirer jul. Det spiller ingen rolle om vi er muslimer, jøder, kristne, hinduer eller ateister. Vi vokser opp sammen, i de samme nabolagene. Vi går på de samme skolene og har venner med alle mulige bakgrunner.

De fleste av oss, meg selv inkludert, utgjør allerede en miks av forskjellige kulturer og religioner. Alle av oss har en marokkansk onkel, en polsk bestemor, en italiensk bestefar, en jødisk forfar og et gresk eller spansk navn.

Min største frykt nå, er ikke å bli eksponert for blodet til dagens ofre, men å forestille meg fremtiden til landet mitt. Om én måned holdes kommunevalg. Marine Le Pens National Front er det største høyreekstreme partiet i Frankrike. Partiet har økt oppslutningen jevnt og trutt de siste årene med god hjelp fra den økonomiske krisen, folk blir fattigere, samt av en generell mistillit i befolkningen mot landets politiske ledere.

Enkelte tror virkelig på Marine Le Pen når hun legger skylden for Egypts syv landeplager (i dette tilfellet Frankrikes) på muslimer.

I skrivende stund vet vi ikke hvem som utførte angrepene, men vi vet at ISIS har påberopt seg ansvaret for dem. Jeg frykter at angrepene kommer til å gjøre Le Pen og partiet hennes en tjeneste ved å gi næring til islamhatet og rasismen. Ideene hennes gjenspeiler ingen ånd av solidaritet, brorskap og likhet for mine franske landsmenn. Hun prøver å få oss til å kjempe mot hverandre.

Jeg kan ikke unngå å tenke på eksempelet Norge, som svarte med fred og roser, istedenfor våpenmakt etter Utøya. Hvem vet hvilke avgjørelser regjeringen ville tatt hvis et slikt angrep hadde skjedd igjen, med navnet Allah involvert i scenariet.

VG MENER: Et angrep på oss alle

Ennå et håp om fred

Folk som ønsker seg fred, er dessverre mer tause enn de som ønsker seg krig, inntil nå iallfall. Likevel, for bare ti måneder siden marsjerte tusenvis av folk i stillhet for fred. Og i går natt åpnet pariserne dørene sine for fremmede som trengte beskyttelse i denne grusomme natten, via Twitter-bevegelsen #PorteOuvertes («Åpne dører»). Sykehusene mottar i øyeblikket så mange blodgivere som vil hjelpe terrorofrene, at de må takke nei. Og for å ta eksempler fra Charlie Hebdo, har de øverste lederne av de muslimske samfunnene fordømt terroristangrepene, og franske muslimer gråt like mye som oss andre. Vi er ikke redde, og vi står fortsatt oppreist.

Jeg håper på fred, men forbereder meg på krig. Jeg frykter at slike angrep, inkludert Utøya-massakren, radikaliserer våre vestlige samfunn og forvandler oss til lukkede østers som ikke slipper noen inn.

Tidlig i forrige århundre utspilte en annen finanskrise seg, samt en mobilisering av høyreekstreme bevegelser og et demokratisk valg av en mann i Tyskland som forandret måten vi ser på verden. Jeg håper bare at vi europeere ikke er dumme nok til å begå samme feilgrep ett århundre senere, ved at vi denne gangen forandrer navnet fra jøde til muslim.

Oversatt av Sian O'Hara