Foto: Tegning: Roar Hagen VG

Kypros: Europas verkebyll

MENINGER

FNs visegeneralsekretær Espen Barth Eide skriver seg inn i historiebøkene denne uken. Forhåpentlig som den som løste det betente Kypros-spørsmålet.

kommentar
Publisert:

Uansett hva som skjer under de krevende forhandlingene mellom greske og tyrkiske kyprioter som gjenopptas i Crans-Montana i Sveits på onsdag, vil Norges tidligere forsvars- og utenriksminister for all ettertid knyttes til resultatet.

Blir det ingen avtale nå, blir det aldri noen avtale.

Enten velger partene å strekke ut hendene til hverandre, bite i seg akkumulert stolthet og begynne en overmoden gjenforeningsprosess. Eller så sementerer de gjensidige motsetninger og vondt blod inn i evigheten.

Begge utfall vil være definitive.

Oppmuntrende nok finner det skjellsettende toppmøtet sted i en alpeby som består av to landsbyer som har vokst sammen.

For mange nordmenn er den vakre øya Kypros et kjært reisemål. Det er fullt mulig å tilbringe et par bedagelige ferieuker her på sydflanken uten å heftes nevneverdig av de underliggende og stadig pågående uoverensstemmelsene mellom den greskinfluerte republikken og de tyrkiskokkuperte nærområdene.

Kypros er nærmere en gjenforening enn noen gang. Samtidig er Nikosia fortsatt Europas siste delte hovedstad. Selv om det ikke har vært væpnet oppstand på Middelhavets tredje største øy på 40 år, preges den av splittelsen mellom nord og sør.

VG mener: «Kritisk for Kypros-samling»

Etter statskuppforsøket i 1974 har Kypros vært fysisk delt. Med støtte fra oberstjuntaen i Aten avsatte greskkypriotiske nasjonalister landets valgte president Makarios. Noe som utløste den tyrkiske militære intervensjonen i nord. Som igjen fremskyndet juntaens fall. I tiden som fulgte ble det fra begge sider begått brutale overgrep mot sivilbefolkningen. Landsbyer ble terrorisert og utslettet. Minst åtte massakrer skal ha funnet sted, og begge parter har beskyldt hverandre for folkemord.

Kypros er ikke lenger et åpent sår. Men Kypros er kontinentets verkebyll. Den må fredsforhandlingene i Sveits stikke hull på. Det vil gjøre vondt for begge parter.

Begge må inngå kompromisser for å sikre en felles fremtid for Kypros. Begge må sluke kameler på tvers for å ta prosessen de nødvendige steg videre.

Beslutningene som skal fattes de kommende dager (og uker, trolig) er store og endelige. Et sammenbrudd i Sveits vil innebære at FN og verdenssamfunnet definerer Kypros-spørsmålet som uløselig. Begge leirer har fått høre hva det betyr; at ytterligere forsøk på å megle fred og forsoning ikke vil bli initiert. Da vil FN formelt varsle at 49 år med forhandlinger ikke har ført noe sted, og at delingen av Kypros er permanent.

Bakgrunn: Barth Eide tror på Kypros-løsning

Partene kan simpelthen ikke forvente å bli trodd på sine uttalte ønsker om gjenforening hvis de kommer til Sveits uten vidtgående innrømmelser i bagasjen. «De kan ikke fortsette å prate i nye ti år og late som at de er forpliktet til å finne en løsning, samtidig som at de motsetter seg å iverksette de nødvendige kompromisser for å oppnå dette», skrev Kypros' eldste avis, den uavhengige Cyprus Mail på lederplass i går.

Strengt tatt har ingen av dem noe som helst å tjene på å opprettholde dagens konfliktnivå. Tvert imot. Også Europa, EU og NATO vil kunne trekke et lettelsens sukk om de gamle erkefiendene i regionen maktet å heve seg over historisk, kulturelt og religiøst agg og forsone seg med virkeligheten i det skjebnefellesskap de tross alt er dømt til å leve i.

For Kypros, republikken i sør, vil en gjenforening blant annet normalisere relasjonene til EU, som landet ble medlem av i 2004.

For Nord-Kypros, det tyrkisk-okkuperte området som kun Ankara anerkjenner, betyr gjenforening at tyrkisk-kypriotene igjen kan blir en del av en selvstendig nasjon anerkjent av hele verden.

Erfaringer fra lignende regionale konflikter tilsier at slike fredsforhandlinger er et sisyfosarbeid med stort sett deprimerende utfall. På Kypros har man likevel kunnet oppleve en slags bevegelse, en leilighetstilnærming til forveksling lik velvilje til i det minste å høre hva den andre har å si.

Som FNs spesialutsending til Kypros har Espen Barth Eide ledet samtalene partene imellom i håp om å finne en omforent løsning på den langvarige og tidvis blodige konflikten. Han har gått på mange smeller underveis, blitt beskyldt av begge parter for å løpe den andres ærend, men har også utvist en imponerende evne til å gjenopprette tillit når det har sett som mørkest ut.

53-åringen fra Oslo har opprettholdt den personlige kontakten mellom den gresk-kypriotiske presidenten Nikos Anastasiades og den tyrkisk-kypriotiske lederen Mustafa Akinci, også når ingen av dem har villet vite av hverken motparten eller Barth Eide selv.

Han har tvunget dem, som uskikkelige unger, til å sitte sammen ved middagsbordet, og han har vekslet mellom en tone av faderlige formaninger, milde irettesettelser og rene trusler. At partene nå kommer sammen til dette epokegjørende møtet om to dager, og at de forstår hva som står på spill, skyldes langt på vei nordmannens innsats gjennom de tre siste år.

Anastasiades og Akinci synes å dele en overordnet visjon om et gjenforent Kypros. Noe à la organiseringen og maktfordelingen i 1960 da øya ble løsrevet fra britisk overherredømme, og det ble inngått en avtale som innebar at Tyrkia, Hellas og Storbritannia garanterte for landets selvstendighet, også på det vis at Kypros ikke kunne gå i union med en annen stat.

Den unge nasjonen skulle ha gresk president, tyrkisk visepresident og parlamentet skulle bestå av 70 prosent greskkyprioter og 30 prosent tyrkiskkyprioter. Den etniske maktfordelingen gikk helt ned til kommunalt forvaltningsnivå. Erkebiskop Makarios ble Kypros' første president; han ble gjenvalgt i 1968 og -74, men avsatt av militante høyrekrefter blant sine egne fordi han ikke ønsket å støtte gresk overtakelse av øya.

Helt siden 1964 har FN hatt fredsbevarende styrker på Kypros. Unficyp er FNs eldste væpnede operasjon og har som oppgave å overvåke buffersonen mellom Republikken Kypros i sør og den selverklærte «Tyrkiske Republikken Nord-Kypros».

Det har vært gjort en hel rekke forsøk på å forene nord og sør. Daværende FN-generalsekretær Kofi Annan prøvde i 2004 å knytte en fredsløsning til at et samlet Kypros kunne bli medlem av EU. Det ble skutt ned av greskkypriotene i en folkeavstemning, mens det tyrkisk-kypriotiske nord stemte ja. EU endte dermed med å ta opp i seg et delt land, der kun den søndre halvpart er medlem i unionen.

VG-kommentar: « Kypros trenger bank»

Tyrkia har lenge ønsket å få til en Kypros-løsning, fordi denne konflikten har forsuret NATO-samarbeidet, der også Hellas er med. Og Republikken Kypros – som er medlem i EU – forpurrer stadig tyrkernes forsøk på å få til ulike avtaler med Europaunionen. Samtidig har Tyrkia gjennomgående stukket kjepper i hjulene for at EU kan benytte NATOs ressurser, mens Kypros konsekvent blokkerer EUs forslag om tettere samarbeid med NATO.

Nå kan det synes som at Tyrkias president Erdogan er blitt så fornærmet på EU at han ikke finner det formålstjenlig å gi sine brødre på Nord-Kypros særlig drahjelp. Legg så til at Russland er redd for å miste sin nåværende økonomiske og militære innflytelse på den greskkypriotiske sørdelen om et nytt og uavhengig Kypros skulle gjenoppstå som fullverdig EU-medlem med dragning mot NATO.

Hvis både Putin og Erdogan ser seg tjent med å opprettholde et delt Kypros, får Espen Barth Eide en tilleggsutfordring, for å si det mildt.

Uansett hvilken løsning partene lander på – om det blir en nasjonal gjenforening i ordets videste og mest grenseløse forstand, eller om Kypros gjenoppstår som en føderal republikk med en tyrkisk delstat i nord og en gresk i sør – vil det bli harde sluttforhandlinger.

Tyrkisk-kypriotene må belage seg på å avstå land og eiendommer til mange av de 160 000 greskkypriotene som ble fordrevet fra sine hjem i nord, og den stående styrken på 40 000 tyrkiske soldater må avvikles. Samtidig må greskkypriotene gi den tyrkiske minoriteten tydelige sikkerhetsgarantier, de må også finne seg i å kompensere for tap som ble påført 60 000 tyrkisk-kyprioter som ble drevet på flukt sørfra, og de må være med og finansiere en gjenoppbygging av infrastruktur i Nord-Kypros som republikken Kypros gjennom tiår har motarbeidet.

Nøkkelen til en mest mulig sømløs gjenforening ligger i partenes gjensidige tro på seg selv, og at de innser den overordnede verdien av kypriotisk selvstendighet. Kypriotisk.

Kypros er generelt i bedre forfatning enn både Hellas og Tyrkia. Tyrkiskkypriotene ville stå sterkere overfor både greskkypriotene og Europa om de vinket Ankara farvel. Med tanke på Tyrkias bekymringsfulle retning vekk fra Atatyrks sekulære stat er det gode grunner for både nord- og sørkyprioter å holde den nyslåtte diktator Recep Tayyip Erdoğan på en god armlengdes avstand.

Hvis Espen Barth Eide makter å få både greskkyprioter og tyrkiskkyprioter til å erkjenne at de står sterkere sammen, fullstendig frigjort fra Aten og Ankara, har han lagt grunnlaget for suksess.

Her kan du lese mer om