BEKYMRET: Hva er det som skjer, tenker hundeeierne, mens hundene selv, som Vaffel (snart 3), er forhåpentligvis uvitende om den lumske sykdommen som sprer seg blant landets firbente om dagen.

BEKYMRET: Hva er det som skjer, tenker hundeeierne, mens hundene selv, som Vaffel (snart 3), er forhåpentligvis uvitende om den lumske sykdommen som sprer seg blant landets firbente om dagen. Foto: Hans Petter Sjøli

Kommentar

En hundeeiers uro

Hundeeiere flest er ikke rammet av panikk, men vi synes situasjonen er litt uhyggelig.

En skal være varsom med å erklære at panikken rår i landet. Slikt kan gjerne føre til mer panikk, og det er ingen fornuftig utvikling. Men – denne ennå ikke-identifiserte hundesykdommen som til nå har krevd 23 hundeliv over det ganske land – opptar og bekymrer hundeeierne.

Deriblant meg.

Vår hund, en snart tre år gammel australsk cobberdog, er så snill og lydig at vi stort sett lar henne gå uten bånd når vi er ute og rusler. Vaffel, som hun heter (navnet fikk hun, tro det eller ei, før den britiske barne-TV-bikkja Waffle ble en hit blant de minste), er godmodig og ikke altfor opptatt av sine firbente artsfrender. Heller liker hun å innynde seg hos oss på to stylter, men helt uinteressert i andre hunder er hun likevel ikke.

les også

Hundemiljøet: Alt er satt på vent

Veterinærene vet ennå ikke hvordan den uhyggelige og av og til fatale sykdommen spres, men symptomene er de samme: Oppkast og blodig diaré. Hundene, som har en luktesans vi mennesker bare kan drømme om (eventuelt være sjeleglad for at vi ikke har), snuser som kjent på alt mulig langs veikanten og i grøftene, og det er jo i grunnen et under at de ikke er mer syke enn det de faktisk er. Og når de møter hverandre, og det oppstår en viss kjemi, tar det ikke mange nanosekundene før de lar nesen vibrere på det stedet man før i tiden omtalte som «der solen aldri skinner».
Igjen: Det er rart at de ikke er mer syke enn det de faktisk er.

Men nå, med denne lumske sykdommen, tar hundeeierne sine forholdsregler. Tidlig i morges, da jeg trøtt og lettere omtumlet, var ute på vår vanlige søndagsmorgen-tur, gikk alle hundeeierne med bikkjene sine i stramt bånd, og ingen lot dyrene nærme seg andre dyr. Dette er høyst uvant, for det er jo undertiden slik at hundenes (og hundeeiernes) behov for å «hilse» (som det heter på hundeeier-språket) blir vel intens, spesielt tidlig på morgenen, når de sosiale antennene ennå ikke er dratt ut i fullstrekk, og man helst har lyst til å mumle der andre er fortryllet og ditto snakkesalige av morgenluftens og -lysets pure kraft.

les også

Mystisk hundesykdom: Begynner å se et mønster

Altså: Vi gikk i ring rundt hverandre, i trygg avstand til potensielle smittebærere, og alle var innforstått med opplegget.
– Denne sykdommen, sa en kar.
– Vi kan jo ikke være forsiktige nok.
– Vi vet aldri, sa en annen, og holdt bisken hardt og myndig i en svært kort lenke.
En dame satte opp et alvorlig smil, og holdt hunden myndig fast:
– Vi skal ikke være hysteriske, men inntil videre gjør vi det på denne måten.

Folk tar sykdommen på alvor, med andre ord, men med fatning og et håp om at dette er et forbigående fenomen. Hundeeiere er jevnt over fornuftige og skikkelige, med masse omsorg for sine logrende venner, store som små, viltre som vaktsomme. Jeg, som ennå ikke helt er på det rene med med tittelen hundeeier (vi kjøpte den til barna, selvsagt, men det tok ikke mer enn et par timer før alt ansvaret var de voksnes), lar meg imponere over hvor hensynsfulle og seriøse mange av dem (oss) er, altså hundeeierne, og hvor naturlig de opptrer med hunden ved sin side. Respekten og kjærligheten mellom eier og hund, er jevnt over påfallende og rørende.

les også

Totalt 23 hunder er døde eller syke etter blodig diaré og oppkast

Men nå er de (vi) bekymret. De liker ikke det som skjer. De er urolige. Ja, de vet at sjansen for at deres kompis blir smittet er forsvinnende lav (det var først etter at jeg selv fikk hund at jeg la merke til hvor mange hunder det faktisk er her i landet), men vi grøsser av tanken på smitten og de potensielt fatale følgene. Vaffel – hun er kanskje litt jålete oppkalt etter Diane Keatons hund «Waffles» i Woody Allen-filmen «Manhattan» – må derfor inntil videre gå i bånd (hun liker det virkelig ikke), og holdes i trygg avstand til andre lodne skapninger og deres fristende dufter. For slik er det med de aller fleste hundeeiere nå: Vi er varsomme, og vi tar dette på ramme alvor. Hundene må plent styre sine lyster og instinkter.

Og så håper vi (intenst) at Veterinærinstituttet og de øvrige myndigheter jobber hardt for å finne ut av hva det er som skjer og får kontroll på situasjonen. Vi med hunder er ikke rammet av panikk, men vi synes det er litt uhyggelig.

Ja, vi synes det.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder