Grenseløs statsminister

Grensene for hva Erna Solberg kan akseptere så lenge hun får beholde jobben ser ut til å flytte seg hele tida.

HADIA TAJIK, nestleder i Ap

Valget 9. september handler om hvem som skal fatte beslutninger som får stor innvirkning på folks liv, beslutninger om barnehage, skole, eldreomsorg, arbeidsplasser og grønnere og mer klimavennlige lokalsamfunn. Men denne valgkampen er noe utenom det vanlige.

For selv om rikspolitikerne alltid tar (for) mye plass også i en valgkamp som handler om de lokale sakene, handler det ikke nå lenger om en politisk sak, men om et kaotisk og rotete spill om regjeringens fremtid. Man kan jo tenke seg hvordan det føles for en lokal ordførerkandidat i en kommune et sted langt unna regjeringskontorer og Akersgata, at velgerne drukner i et sirkus av skisser, forhandlinger og forsmådde partiledere.

Bakteppet er enkelt nok: Opposisjonspartiet Frp solgte seg inn til velgerne med et løfte om å fjerne bompengene. Etter seks år med ansvaret for samferdselspolitikken er resultatet snarere rekordhøy bompengeinnkreving og gryende misnøye. Først når bompengelistene og –partiene begynte å røre på seg, spredde panikken seg i Frp. Denne spredde seg videre til Høyre og så inn i et allerede skjørt regjeringssamarbeid, og satte Erna Solbergs jobb som statsminister i fare. Det var åpenbart dét som skulle til for at Solberg forlot sin tradisjonsrike strategi med å la alt skure og gå, og åpnet for en reforhandling av regjeringsplattformen fra januar. Det betyr at høyreregjeringen faktisk har justisministre som har holdt lenger enn Granavolden-plattformen.

I Arbeiderpartiet snakker vi fremdeles noen ganger om Høyre som et parti som, i likhet med Arbeiderpartiet, ved viktige korsveier for landet har tatt ansvar og vist lederskap. Men det ansvarlige Høyre finnes ikke lenger. Det blir stadig tydeligere at det ikke lenger finnes noen grense for hva Høyre er villige til å akseptere så lenge regjeringsmakt fortsatt er innen rekkevidde. Og det finnes heller ingen grenser for hvilke prinsipper Erna Solberg er villig til å forhandle bort for å bli sittende som statsminister.

Vi ser det når oljepengebruken skrus opp for å smøre et rustent samarbeid, noe som nok smerter mange Høyre-medlemmer og -tillitsvalgte. Vi ser det når Human Rights Service fortsatt mottar millioner i statsstøtte, mens Høyre forsøker å få bevilgningen på en armlengdes avstand gjennom budsjettriksing. Vi ser det når arbeidet med beredskap humper og går, enda så opptatt Solberg var av gjennomføringskraft før valget i 2013.

Sju Frp-justisministre senere vet vi mer om hvor prioritert oppgaven egentlig er for Høyre. Og vi så det så altfor tydelig i fjor høst, da Erna Solberg personlig kastet kvinners rettigheter i potten i sin iver etter å vinne KrFs gunst. Før sommeren ble innstramminger i abortloven vedtatt i Stortinget. Litt av en måte å gå inn i historien på. 

Og nå står vi der igjen: Venstre og Frp var forrige uke ikke engang enige om det pågikk forhandlinger om bompenger og byvekstavtaler. KrF ville helst ikke si hva de mente om saken. Og fra Høyre fikk vi høre at de hadde inntatt «en passiv rolle», og kunne gå med på hva som helst de andre partiene måtte klare å bli enige om. Selv nullvekstmålet, helt avgjørende for å få ned utslippene og gjøre byene våre levelige for neste generasjon, er noe Solberg har vist seg villig til å endre. Alt for å beholde makta. 

«Ingen kan stille ultimatum i en slik situasjon», sa Erna Solberg på søndag.

I går kom regjeringspartiene til et resultatet etter at Solberg på nytt skrev historie: Mangelen på felles prosjekt i høyreregjeringen og graden av politisk sprik førte til at statsministeren likevel stilte et offentlig ultimatum til sine regjeringspartnere for å få dem med seg. Nå vet vi at bomregninga skal tas av budsjettene til barn, unge og eldre. 

Ordførerkandidater, enten de er røde, blå, gule eller grønne, må forholde seg til at høyreregjeringen skal lempe regningen for internt krangel over på kommunene. En utgift som kan forhindre våre lokale folkevalgte i å lykkes med sine planer for lokalsamfunnet. For eksempel et gratis skolemåltid, trygghetsalarm til eldre eller gi ferske førsteklassinger gratis SFO.

Det er jo dette valgkampen skulle ha handlet om. I stedet handler det om en statsminister som krysser nok en grense for makt for maktas skyld. Og alle vi andre står igjen som tilskuere til et rikspolitisk sirkus ledet av en statsminister som tilsynelatende har det å beholde jobben som sin aller største ambisjon.