– Det viktige, men samtidig ubehagelige spørsmålet som da må stilles er; kunne angrepet vært forhindret? Spør Simen Bakke i dette innlegget. Foto: Privat

Debatt

Lærer vi av terroren?

Det faktum at vi som samfunn ikke klarte å avverge forsøket på terrorangrep i Al-Noor moskeen i Bærum, bør presse frem en diskusjon om behovet for nok en grundig granskning. Selv om konsekvensene ikke var i nærheten av 22. juli, kunne hendelsen likevel ha utspilt seg fatalt. Hvordan vi skaper motstandsdyktighet mot ekstremisme og hat, også på internett - bør tillegges minst like mye vekt som politiets forebygging og respons, ved en fremtidig granskning.

SIMEN BAKKE, Sikkerhetsrådgiver

Etter terroren 22. juli 2011, gjennomgikk hele det offentlige samfunnssikkerhet- og beredskapsapparatet grundige undersøkelser. Katastrofen med 77 døde i Oslo og på Utøya, var et faktum. De faktiske forhold rundt hva som hendte i gjerningsmannens liv, både før og under angrepene, hva som gikk galt ved politiets respons, og hvilke organisatoriske endringer som måtte gjennomføres i ettertid - ble relativt godt dokumentert i 22. juli kommisjonens rapport. 

I dag, 8 år senere, forsøkte nok en ung norsk mann å begå et grusomt terrorangrep. Denne gangen mot mennesker i Bærum. Heldigvis feilet angriperen, da han ble overmannet av to pensjonister. Pensjonistene utførte en heltemodig handling, med livet som innsats. Politiet ankom først 20 minutter etter at drapsmannen ble stanset. Vi kan alle forestille oss hva som kunne ha blitt utfallet, dersom ikke pensjonistene hadde utført sin modige gjerning.

les også

Et angrep på oss alle

Det viktige, men samtidig ubehagelige spørsmålet som da må stilles er; kunne angrepet vært forhindret?

Hvorvidt terroren, eller forsøket på terror i Bærum blir gjenstand for granskning, er for tidlig å si på nåværende tidspunkt. Likevel har både politiet og PST allerede i dag erkjent potensiale for forbedring. På generelt grunnlag er mitt subjektive inntrykk, er at vi i Norge ikke har tradisjon for å gjennomføre objektive granskninger, før katastrofen er et faktum. Dette er en reaktiv tilnærming til institusjonell læring. Spesielt når man etter hendelser som den i Bærum, kan få et helt unikt kunnskapsgrunnlag. Kunnskap som kan bidra til at vi forbedrer våre systemer for håndtering, til neste gang lignende inntreffer. Eller i beste fall, at fremtidige hendelser avverges.

Naturligvis vil det forekomme undersøkelser og læring også uten at omfattende granskninger gjennomføres. Blant annet vil handlingene i Bærum være gjenstand for grundig etterforskning fra politiets side, med en senere rettsprosess. Dette for å klarlegge det faktiske hendelsesforløpet, og for å stille gjerningspersonen til ansvar. En etterforskning alene vil imidlertid ikke kunne gi oss den kunnskapen som er nødvendig for at vi som samfunn er bedre i stand til å avverge liknende forhold, i fremtiden. Dette kan en granskning bidra til.

les også

Moské-skytingen i Bærum: – Vi må ta en alvorsprat om det tankegodset

Etterforskningen gir ikke nødvendigvis svar på om politiets lovhjemler, ressurser og mulighetene til å gripe inn "tidlig nok", er gode nok slik situasjonen er i dag. Den reiser heller ikke spørsmål om storsamfunnet er tilstrekkelig oppmerksom på undergrunnsnettverk av unge, sårbare mennesker, som vokser frem på internett. Der ekstreme budskap og voldsforherligelse dyrkes, som om dette var noe hverdagslig.

Og ikke minst, om vi som samfunn er i stand til - eller om vi i det hele tatt bør være i stand til, å regulere slike nettverk for å forhindre radikalisering, ekstremisme og terror. Ettersom slike reguleringer også vil kunne bidra til å redusere våre grunnleggende, demokratiske friheter. 

La det imidlertid være sagt: Vi har aldri har noen garanti for at PST (med samarbeidsaktører) oppdager et forestående angrep, eller at politiets respons klarer å forhindre skade eller tap av menneskeliv. Så lenge det eksisterer ekstremister som ønsker å skade andre mennesker, vil enkelte forsøke å utføre liknende handlinger, også i fremtiden. Dette vil ikke være til å unngå så lenge vi lever i et fritt samfunn. Dette er en pris vi bør være villig til å akseptere, for friheten. Risikoen kan likevel reduseres, blant annet ved institusjonell læring, slik jeg her tar til orde for. 

les også

Folkehøgskolen: – Har blitt kontaktet av politiet om terrorsiktede

All den tid myndighetene i representative demokratier som vårt eget er avhengig av befolkningens legitimitet, er det kun gjennom økt kunnskap (i befolkningen), at vi kan foreta de nødvendige samfunnsmessige grepene. De som sikrer borgernes sikkerhet og trygghet. La oss derfor benytte anledningen til å innhente kunnskap som setter oss i stand til å forhindre at nok en ung, radikalisert nordmann tar livet av uskyldige mennesker han ikke deler synspunkter med.

Eller vi kan håpe på at to modige pensjonister er tilstede, også neste gang terroren inntreffer.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder