DEN NORSKE MODELLEN: – Harald Eias fortelling om den norske frihetsmaskinen er et forrykende oppgjør med en utdatert ideologi, skriver kronikkforfatter Magnus E. Marsdal. Foto: Erlend Daae, VG/NTB Scanpix

Debatt

Hvor er det mest frihet for folk flest?

Harald Eia jakter en ideologisk zombie med amerikansk aksent.

MAGNUS E. MARSDAL, leder i Tankesmien Manifest

Har du sett frihetsmaskinen til Harald Eia? Han kaller det skolefjernsyn, men går i episode to av den nye NRK-serien «Sånn er Norge» til angrep på høyresidens frihetsideologi.

Da stigende Høyre-stjerner som Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup på 2000-tallet førte frigjøringskamp mot en velferdsstat de mente gjør nordmenn til «statens trofaste saueflokk», førte de videre en ideologisk arv fra Den kalde krigens dager. Da jeg vokste opp, representerte det kapitalistiske Amerika individualismen og friheten, mens det kommunistiske Sovjet sto for kollektivismen og likheten. Den norske velferdsstaten befant seg et sted i mellom – en slags kollektivisme med et menneskelig ansikt.

Verdensbildet der venstresida står for kollektivisme og ensretting, mens høyresida står for individualisme og frihet, overlevde Den kalde krigen, som en ideologisk zombie.

les også

TV-anmeldelse «Sånn er Norge»: Statistikksnakk

I «Sånn er Norge» viser Harald Eia hvordan individets uavhengighet er den mest typiske kjerneverdien i norsk (eller skandinavisk) kultur. Deretter viser han hvordan fellesløsningene vi kaller «den norske modellen» er en frihetsmaskin. Budskapet er en stekepanne midt i planeten på høyresidens stolte frihetsforkjempere.

Ta Sylvi Listhaug, stortingets mest amerikanske politiker. Hennes store favoritt blant presidentene er Ronald Reagan, som gjennomførte i USA det hun drømmer om i Norge: En kraftfull begrensning av «skatter, avgifter og offentlige inngrep» i frihetens navn, slik det heter i Frps program. Mens Norge bygde ut barnehager, valgte Reagan å kutte skattene, særlig for de rike. Mens vi innførte stadig bedre foreldrepermisjoner, klarte den amerikanske høyresiden å kvele framveksten av felles velferdsløsninger.

I boken «Frihetens mødre» gjør jeg litt av det samme som Eia gjør nå. Jeg reiste ut på jakt etter mine utvandrede slektninger på vestkysten for å sammenligne hverdagslivet i USA med vårt liv i det sosialdemokratiske Norge.

La oss ta den norske foreldrepermisjonen. Den er finansiert med skatter og avgifter og innført ved lov, altså et offentlig inngrep. Ifølge Listhaugs frihetsteori, er dette et klassisk eksempel på at nordmenn ofrer sin frihet. Skatt er nemlig det samme som «ufrihet», mener Frp, «og bør derfor begrenses i størst mulig grad». Men hva om Ola og Kari Nordmann kan kjøpe seg frihet for de skattepengene?

les også

Nordmenn er ikke så frie som de tror

I USA gir staten innbyggerne null dager lovfestet rett til betalt fødselspermisjon og bygger ikke offentlige barnehager. Barnehageplass for to unger kan koste deg godt over 300 000 kroner i året.

Resultatet av all denne friheten blir at selv velstående mennesker klager på forbes.com over at «vi har ikke råd til et barn nummer to». Andre (helst kvinner) må kaste vrak på en lang utdannelse og bli hjemme med barn, fordi barnehage er altfor dyrt. Og fars frihet? Når mor slutter å tjene penger, må han jobbe så mye overtid at han knapt får sett ungen sin.

Disse menneskene tvinges til å leve et ganske annet liv enn hvis de hadde mer frihet til å velge selv. Denne tvangen har Norges kvinner og menn i stor grad har frigjort oss fra. Hvordan klarte vi det? Gjennom skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det er frihet vi kjøper for de skattepengene.

Så er det arbeidslivet. Som Eia viser, betyr frihet på amerikansk at sjefen kan si deg opp på flyende flekken, bare fordi han ikke liker trynet ditt. Staten skal nemlig ikke begå «offentlige inngrep» i private arbeidsforhold.

En fabrikkarbeider i Alabama fikk sparken fordi hun hadde klistremerke for feil presidentkandidat på bilen sin. Det var en lovlig oppsigelse.

Avhengighet avler underdanighet. Som når den 30 år gamle sekretæren Julie, en gift kvinne med barn, ikke våger å si imot sjefen som misbruker sin maktposisjon til å utsette henne for svært håndgripelige seksuelle tilnærminger over lengre tid. Hun ønsker å anmelde. Men ikke bare risikerer hun å få sparken, hun vil også miste helseforsikringen. Den private helseforsikringen er lungene til den alvorlig astmasyke fireåringen hennes helt avhengig av. Så hun våger ikke, forteller hun advokaten sin. Julie tusler tilbake på kontoret for å finne seg i det hun må finne seg i, inntil hun finner en ny jobb. Med helseforsikring.

Hva er det som gjør Julie så utlevert, så avhengig, så underdanig – så ufri – i sin livssituasjon? Er det «skatter, avgifter og offentlige inngrep»? Nei. Det er fraværet av skattefinansierte helserettigheter for ungen hennes. Det er fraværet av lovens offentlige inngrep mot usaklig oppsigelse. Selve forutsetningen for vanlige arbeidsfolks frihet og verdighet er det Fremskrittspartiet i 40 år har angrepet i frihetens navn.

Derfor er Harald Eias fortelling om den norske frihetsmaskinen ikke bare god folkeopplysning. Den er også et forrykende oppgjør med en utdatert ideologi. En ideologi som ikke ser forskjell på de økonomisk overordnedes frihet til å dominere og de underordnedes frihet fra dominans. En ideologi som altfor lenge har forhindret oss i å se at det er Norge, ikke USA, som bør kalles Land of the Free.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder