Må de som tar ordet tåle alt?

Vi kan skylde på algoritmer og ekkokamre, teknologiselskaper og sosiale medier, politiske grupperinger og einstøinger med ytterliggående synspunkter. Men vi alle et ansvar for å ta tilbake det gode diskusjonsklimaet på internett.

«Jeg får kreft av å se på deg.» «Nå er dere ferdige dere satans muslimer!! Forlat kongeriket Norge straks!!» «Miljølesbene kan kastrere seg.» «Wallah la oss knulle dem faen.» «Mannefitte!»

Dette er et lite utvalg av hatmeldinger som er mottatt av unge og voksne som engasjerer seg på nett. Motstand og kritikk er verken et problem eller noe nytt, men de siste årene har tonen endret seg. Diskusjonene handler oftere om person enn om sak, de dreier bort fra fakta og over til følelser. Hatmeldinger, trusler og sjikane er i ferd med å oversvømme kommentarfelt, diskusjonsforum og sosiale medier i store deler av verden.

De ekstreme uttrykksmåtene, personangrepene og grove karakteristikkene som preger det digitale debattklimaet er både skremmende og farlige. De bidrar til at mange ikke lenger tør å stå for det de mener i offentligheten, men også til å tappe viktige diskusjoner for meningsfulle nyanser og faktabaserte perspektiver som vi trenger for å skjønne hva vi egentlig er uenige om og komme frem til kompromisser og gode løsninger på viktige utfordringer i samfunnet vårt.

Vi som har skrevet dette innlegget har sett hvordan netthat kan ødelegge – og vi vet at det rammer bredt. Organisasjonene våre jobber med alt fra fysisk og psykisk helse, arbeids- og næringsliv, religion og livssyn, klima og miljø, frivillighet og bistand, teknologi og medier, rusproblematikk, barn og unges oppvekstsvilkår og mobbing, kunst, ytringsfrihet, menneskerettigheter og demokrati, kriminalitetsbekjempelse og forebygging, utdanning og kommunesektoren.

Felles for oss alle er opplevelsen av hvordan trusler, trakassering og hatefulle meldinger forsinker oss i å finne løsninger på viktige spørsmål.

Det er problematisk. Ikke fordi vi vil unngå tøffe diskusjoner eller misliker saklige innspill og argumenter som synliggjør flere sider av en sak. Tvert imot setter vi pris på ny viten og andre perspektiver som vi kan lytte til, lære og noen ganger endre oss på bakgrunn av. Men vi kan ikke akseptere at både unge og voksne i alle aldre skal måtte leve med sjikane, trakassering og trusler fordi de er den de er, jobber med det de gjør eller tør å ta de vanskelige diskusjonene i offentligheten.

Noen mener at de som velger å ta ordet, må tåle alle slags motreaksjoner. At hat er en naturlig følelse som vi mennesker må få lov til å øse ut, og at alternativet er sensur og innsnevring av ytringsfriheten. Det er vi sterkt uenige i. Det er riktignok menneskelig og lov å hate, og samfunnsdebattanter og politikere må tåle knallharde motargumenter og kritikk av det de står for. Men det er ingen grunn til at de skal finne seg i å bli kalt «traktorlesbe med niggerræv» av den grunn, for det går fint an å uttrykke sin misnøye på en måte som ikke tramper på andres person.

Først og fremst fordi normal folkeskikk er et godt utgangspunkt for menneskelig samhandling. Dernest fordi forskning viser at mange, tidvis hele grupper, ikke lenger orker å delta i samfunnsdebatten når de blir utsatt for hatefulle meldinger. En fersk undersøkelse som No hate har gjennomført, blant over 2400 tillitsvalgte i norske politiske partier, viser at 41 prosent ikke lenger ytrer seg om spesielle temaer av frykt for netthets, og at innvandring, klima, religion, seksuell orientering og likestilling topper listen over temaer politikerne våre skygger unna. Det illustrerer hvordan netthatet undergraver en sentral begrunnelse for ytringsfriheten – at flest mulig stemmer bør med i den offentlige meningsbrytning.

Til tross for at etablerte sosiale normer, og i de alvorligste tilfeller straffeloven, tilsier at vi som samfunn ikke aksepterer hets, trakassering og trusler på nett, går utviklingen i feil retning. Vi vet at en viktig årsak er økende utenforskap og større forskjeller i samfunnet, at motsetninger og polarisering drives frem av teknologi og algoritmer som skaper ekkokamre og mer aggressive meningsfellesskap og at ytterliggående politiske bevegelser og grupperinger utnytter de teknologiske mulighetene til å skremme sine meningsmotstandere til taushet.

Det skjer tydeligvis noe med mange av oss når vi setter oss bak tastaturet og hamrer i vei. Det innebygde empati-filteret, som gjør at vi behersker oss når vi møtes ansikt til ansikt, svekkes når kommunikasjonen foregår via skjermer – og følelser og sinne tar ofte overhånd.

Likevel blir det for enkelt å skylde på teknologien og «de andre». Vi, altså oss vanlige folk, kan ikke fraskrive oss ansvaret for hvordan den digitale samfunnsdebatten utvikler seg. For det er vi som til syvende og sist tillater at debattene forsøples av hatefulle meldinger. De fleste av oss lar det skje, uten at vi orker eller tør å ta til motmæle, uttrykke sympati med de som rammes eller argumentere konstruktivt tilbake. De som hetser og trakasserer andre på nett er i mindretall, men så lenge den store majoriteten forholder seg stille blir samfunnsdebatten sakte, men sikkert tappet for mangfold og verdifulle synspunkter.

Slik kan det ikke fortsette hvis vi skal opprettholde et sunt og velfungerende demokrati i fremtiden. Vi lever i et fritt samfunn, der ytringsfriheten skal være så vid som mulig. For å lykkes med dette må hele samfunnet – du og jeg – bruke våre stemmer til å si fra hva vi mener om hat-ytringer vi ikke liker, slik at hat, hets og grums kan bekjempes nedenfra. For å realisere den tanken, må vi alle ta dette borgeransvaret på alvor og sammen ta ansvar for å rydde opp i den søpla som altfor mange etterlater seg i kommentarfeltene.

Frederic Hauge, daglig leder i Bellona, John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International, Hanne Bjurstrøm, likestillings- og diskrimineringsombud, Silje Ask Lundberg, leder i Naturvernforbundet, Anine Kierulf, fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter, Kristin Skogen Lund, CEO i Schibsted, Eirik Rise, kampanjerådgiver i Stopp Hatprat, Trond Enger, generalsekretær i Human Etisk Forbund, Gunn Marit Helgesen, styreleder i KS, Kathrine Eriksen, daglig leder i #Vierher, NHO, Henriette Killi Westhrin, generalsektretær i Norsk Folkehjelp, Åsa S. Hebnes, DiMe - Diskrimineringshjelpen og meglingsbenken, Abraham Foss, adm. dir. i Telia Norge, Frederik Tønnesen, adm. dir. i Elkjøp Norge, Trine Bergstå, biblioteksjef i Holmestrand kommune, Per Solli, rektor på Elvebakken Videregående skole, Knut Alfsen, forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund, Geir Smith-Solevåg, kommunikasjonssjef i Frelsesarmeen, Monica Sydgård, leder for Norgesprogrammet i Redd Barna, Annette Aas Johansen, leder i Egmont People, Adelheid Firing Hvambsal, generalsekretær i Kirkens bymisjon, Petter-Børre Furberg, administrerende direktør i Telenor Norge, Grete Herlofson, generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening, Inger Elise Iversen, daglig leder i Kavlifondet og Preben Carlsen, styreleder i No hate.